Det begynte bra. Etter mye løping rundt i korridorene i Brüssel etter energikrisa i 2022, fikk norske byråkrater og embetsfolk EUs klimasjef Frans Timmerman til å signere et brev som passer perfekt inn i norsk oljefortelling: EU «ønsker norsk olje og gass på lang sikt, fra 2030 og framover». Dermed fikk den norske regjeringen svart på hvitt at landet må fortsette å lete og bygge ut fordi «Europa trenger det».
Fortsettelsen ble ikke like bra. I etterkant kom det nemlig fram, blant annet gjennom medieavsløringer, at nordmennene hadde bidratt sterkt til ordlyden, og at brevet ga et feilaktig inntrykk. I 2040 sier EUs egne mål og analyser at etterspørselen etter olje og gass skal være så å si borte.
– Det tok faktisk ett år å forhandle ferdig en ny enighet, som ikke inneholder formuleringer om at EU vil trenge norsk olje og gass så langt inn i framtiden, forteller professor i statsvitenskap Elin Lerum Boasson.
– Fortellingen vår om Europas langvarige avhengighet av oss stemmer altså ikke.
«At Senterpartiet endret kurs for ti år siden og ble, som Fremskrittspartiet, et anti-klimaparti, har hatt voldsomt negative konsekvenser for dynamikken i politikken.»
Danmark går foran
Fra sitt kontor i 7. etasje i Eilert Sundts hus, der samfunnsviterne holder til, har Boasson god oversikt, ikke bare over Blindern, men over europeiske staters klimapolitikk og hvordan de organiserer arbeidet med å få ned utslipp – noe hun har forsket inngående på i mange år.
– Det er hovedsakelig tre knapper å trykke på for å styrke klimaomstillingen: gi rom for at forskere kan komme med innspill til klimapolitikken, omstille slik at maktbalansen vipper fra fossilt til grønt næringsliv og gjøre klimapolitikken mer populær. Kollegene mine og jeg har gått igjennom klimastyringen i mange forskjellige land, og vi ser et mønster: De som trykker hardt på den ene knappen, trykker gjerne hardt også på de andre to – slik vår nabo i sør gjør.
Danmark har gjort klimapolitikken både til et kunnskapsprosjekt, et næringsprosjekt og et stolthetsprosjekt på én gang.
– Forskere og ekspertutvalg brukes aktivt og tidlig i politikkutformingen. Grønn omstilling blir koblet til konkret industribygging – særlig vindkraft og energiteknologi. Tenkningen er sånn: Klimapolitikk er ikke et problem, men en gyllen mulighet. Alle land skal kutte utslipp, og det er sånn vi skal tjene pengene våre, vi skal selge fornybarteknologien vår til hele verden. Samtidig fortelles klimaomstillingen som en dansk suksesshistorie: fra fossilnasjon til vindpioner, noe folk kan være stolte av å være med på.
Vi skiller oss ut
Kontrasten er slående. I Norge blir klimapolitikk heller presentert som noe dyrt, vanskelig og konfliktfylt, og ikke som et felles prosjekt å være stolte av.
– Vi har mange sterke forskningsmiljøer, men politikerne lytter selektivt – særlig når forskningen kolliderer med oljeinteresser, konstaterer Boasson, og viser til Klimautvalget, som i 2023 fikk et uvanlig bredt og fritt mandat til å foreslå hvordan Norge kan nå nullutslipp innen 2050. Utvalget, sammensatt av eksperter fra mange fagfelt, høstet stor anerkjennelse for sine analyser og konkluderte med at norsk petroleumsvirksomhet må trappes kraftig ned, og at det ikke bør åpnes for nye letelisenser. Men den utredningen ble lagt i en skuff – nærmest bare timer etter at den ble presentert.
I Norge snakker vi mye om grønt næringsliv, men investerer fortsatt tungt i olje og gass.
– Vi har ikke framelsket noen store næringsaktører som virkelig tjener på klimaomstillingen. Koronakrisen ga en unik mulighet: For første gang i historien hadde Norge sagt at vi skal satse på en ny næring, havvind. Krisen kom på det perfekte tidspunktet å si til leverandørindustrien at nå skal dere bli havvindleverandørindustri. I stedet valgte vi å gi tidenes gavepakke til oljeindustrien – ikke fordi den norske staten trenger de inntektene – tvert imot, for staten er det nesten et problem at det er så mye aktivitet i oljeindustrien at det ikke blir plass til nye næringer.
Boassen viser til historien: På 1970–90-tallet var det rasjonelt at staten og oljeindustrien hadde felles interesser – vi hadde satset enormt og ville høste av det.
– Men i dag er det ikke økonomien som binder oss til oljen, det er heller måten vi tenker om hvem vi er. Ennå i 2026 ser vi oss selv som et oljeland – selv om vi for lengst har blitt et finansland med et fond som i teorien kan vare evig.
«Dessverre har Norge ikke systemer for å evaluere klimastyringen, og vi har heller ikke systemer for nye ideer og ny politikk.»
Et norsk kappløp mot bunnen
I Danmark har ofte partiene konkurrert om å være det beste klimapolitikkpartiet når det er valg. I Norge er det annerledes.
– At Senterpartiet endret kurs for ti år siden og ble, som Fremskrittspartiet, et anti-klimaparti, har hatt voldsomt negative konsekvenser for dynamikken i politikken. Å ha slike partier både på høyre- og venstresiden har skapt en nedadgående spiral: istedenfor å presse på for mer ambisiøs politikk, senkes ambisjonene.
Boasson minner om tradisjonen norske regjeringer har, med å legge fram klimameldinger akkurat når de kanskje uansett skal byttes ut, rett før valg – når konfliktnivået er høyt og viljen til kompromiss er lav. Da blir det lite reell enighet og handling – nesten som om tidspunktet er valgt for å hindre at noe faktisk vedtas. Det skjedde også i fjor.
Mangler god klimastyring
Forskeren understreker hvor viktig klimastyring er. Staten skal lede hele samfunnet gjennom en rask og krevende omstilling – ikke bare vedta mål, men faktisk få til endring i økonomi, energi og i hvordan vi lever livene våre.
– God klimastyring har vi når klimaforskning og politiske ambisjoner oversettes til konkrete virkemidler, institusjoner og prosesser. Dessverre har Norge ikke systemer for å evaluere klimastyringen, og vi har heller ikke systemer for nye ideer og ny politikk. 28 land har etablert vitenskapelige klimaråd. Ikke Norge. Jeg har selv sittet i det svenske Klimapolitiska Rådet, som årlig vurderer klimapolitikken og peker på behov for nye tiltak.
Mål langt fram
Forskeren påpeker at gode styringsmål er klart formulert i tid, utslippsnivå og geografisk område, og er koblet til et klimastyringssystem som måler, evaluerer og korrigerer politikken.
– Norge er «kongen av kompenserende klimamål» – det verst mulige utgangspunkt for å lage et godt klimastyringssystem. Istedenfor konkret politikk lager vi stadig nye mål. Da blir selve målet en del av problemet – fordi det blir en slags erstatning for handling: I stedet for å vedta upopulære tiltak, nye avgifter, reguleringer eller omstilling, settes ambisiøse mål langt fram i tid. Da ser politikken bra ut utad, men målene styrer ikke faktiske utslippskutt.
Norsk tradisjon
Boasson viser til en spesiell, norsk tradisjon: Vi har bundet oss til EUs mål, slik at klimamålet vårt i praksis er: Hvis EU når sitt mål, så når vi vårt. Vi er mest opptatt av å kunne vise til et tall – gjerne høyere enn EU sitt.
– Norske politikere kan vise til tydelige, EU-tilpassete mål, men uten å ha det samme bindende, nasjonale ansvaret for egne utslippskutt – eller den samme oppfølgingen og kontrollen som EU-landene er underlagt. Perfekt opplegg for alle som ikke ønsker et metodisk og godt arbeid for å omstille næringslivet og kutte utslipp.
Leder: Fortellinger fra oljelandet