Alle barn har rett til å delta i felleskapet. Dette begynner allerede i barnehagen: barn må gis like muligheter for å delta i lek og andre aktiviteter. Det handler om inkludering i barnefelleskapet. Og det handler om barnas utvikling: Lek er en grunnleggende del av barns liv og har stor betydning for deres sosiale, emosjonelle, kognitive, motoriske og språklige utvikling. Gjennom lek utvikler barn viktige ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon, problemløsning og kreativitet. Noen barn trenger ekstra støtte for å få til dette.
Barnehagelærere er ofte pedagogiske ledere i barnehagen. I ansvaret ligger det å iverksette og lede det pedagogiske arbeidet, i tråd med godt faglig skjønn. De forventes å veilede de ansatte og sørge for det pedagogiske arbeidet oppfylles i henhold til barnehageloven og rammeplanen.
Som barnehagelærer er du med på å skape et trygt og omsorgsfullt miljø for barn gjennom lek, læring, omsorg og dannelse. Barnehagelærere forventes altså å ha en stor rolle i arbeidet med å inkludere alle barn i fellesskapet.
I praksis betyr dette at de har et ansvar for å gi spesialpedagogisk støtte til de barna som har behov for det. Eller er dette spesialpedagogens ansvar? Det er dessverre ulike oppfatninger om dette.
Josefin Jacobson skrev masteroppgave ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO, om hvordan barnehagelærere oppfatter sitt arbeid med barn med særskilte behov.
Nå har hun også skrevet en forskningsartikkel på datamaterialet, sammen med sin veileder professor Henri Pesonen og førsteamanuensis Magnar Ødegård ved samme institutt.
Jacobson gjorde dybdeintervjuer med fem barnehagelærere i forskjellige barnehager.
Målet var å finne svar på:
- hvilke hindringer så de i sitt arbeid med barn med særskilte behov?
- hva kan gjøres for at barn med særskilte behov skal få bedre støtte og muligheter i barnehagen?
Kaotiske tilstander gjør at pedagogiske opplegg blir nedprioritert
– Det kom tydelig fram at tid var en hindring, sier Jacobson.
«Kaos» var et uttrykk flere brukte når de beskrev sin hektiske hverdag. Dette førte til at de hadde mindre tid til hvert enkelt barn, og dermed også til å gi den ekstra støtten til de barn som trenger det. En ansatt formulerte det slik:
«Du får virkelig en teste din toleransegrense når du har ansvar for 27 barn og 12 av disse har adferdsmessige utfordringer.»
– Høyt sykefravær blant de ansatte fører til bruk av mange vikarer som ikke kjenner barna. Dette er også uheldig når det gjelder de sårbare barna, fortsetter Jacobson.
En ansatt beskrev det slik:
«Det er utfordrende for barn med fysiske, emosjonelle eller adferdsmessige utfordringer å måtte bli kjent med en ny ansatt hver annen måned»
– I kaotiske tider blir støtte til barn med særskilte behov nedprioritert. Barna må få mat og sikkerhet, og de må få skiftet bleiene sine. Det pedagogiske opplegget blir dermed nedprioritert for alle barn, og det går hardest ut mot de som trenger det mest, presiserer Jacobson.
Barnehagelærere vil gjøre sitt beste, men strekker ikke til
Tidsbrist gjør også at viktig kommunikasjon bland de ansatte glipper. Assistentene er avhengige av at barnehagelærerne gir de tilstrekkelig informasjon og tar de med i sine tanker rundt et barn.
– Barnehagelærerne føler også at de forventes av eksterne hjelpeinstanser å gi spesialpedagogisk hjelp som de opplever at ligger utenfor deres kompetanseområde, forteller Jacobson.
En barnehagelærer sier det slik:
«Jeg føler at det gis mer ansvar til oss barnehagelærere enn før. Det er uheldig i situasjoner hvor du ikke har nok kompetanse».
Barnehagelærerne mener at de har god kompetanse i generell barnehagepedagogikk, men at de mangler kompetanse i spesialpedagogikk.
Barnehagelærerne ønsker gjerne bedre samarbeid med spesialpedagoger.
– Det finnes et behov for et tydeligere system for hvordan barna skal få den (spesialpedagogiske) støtten de trenger i barnehagen, presiserer Jacobson. Et eksempel på løsning er et ønske som kommer fra en deltaker i studien - å ha en spesialpedagog i hver barnehage.
Jacobson konkluderer med det virker som om barnehagelærere forventes å gjøre den samme jobben som en spesialpedagog, uten å ha hverken tid eller kompetanse til det.
– Dette er svært uheldig. Vi risikerer å få et utdanningssystem hvor vi bidrar til økt ulikhet allerede i barnehagen. Vi snakker om tidlig innsats og inkludering, men vi trenger å forandre ting for å faktisk gjennomføre det, understreker Jacobsen.
Henri Pesonen, som har lang erfaring med forskning på inkludering, mener:
– Det er uhyre viktig at det investeres i og legges til rette for at samarbeidet rundt barn blir bedre. En slik investering kan på sitt beste bidra til å utjevne forskjeller. Et forbedret samarbeid vil også gi alle ansatte i barnehagen, både barnehagelærere og assistenter, et kompetanseløft og en mestringsfølelse som kommer alle barn til gode.
Magnar Ødegård, som leder forskergruppen Inkludering og Mangfold i Utdanning (IncluDEd) ved UiO sammen med Pesonen, er enig.
Kilder
- Early childhood teachers’ perspectives on supporting children with special needs in Norwegian early childhood education and care | Journal of Early Childhood Education Research
- Rammeplan for barnehagen - Udir
- Lov om barnehager (barnehageloven) - Lovdata