For femti år siden var det ingen klasseforskjell i Norge med hensyn til hvem som benyttet stemmeretten. I dag er det langt større sjanse for at du blir sittende hjemme om du kommer fra arbeiderklassen enn om du er fra den såkalte middelklassen. Forskjellen utgjør ti prosentpoeng.
Disse sosiale ulikhetene bekymrer Peter Egge Langsæther som står bak studien "Working class demobilization in a social democratic welfare state", som er under publisering. Han er statsviter og klasse- og valgforsker ved Universitetet i Oslo.
– Dersom forskjellene fortsetter å øke vil vi i Norge få noen grupper som permanent opplever at systemet ikke fungerer for dem. De melder seg ut av det demokratiske systemet og det får negative konsekvenser for måten demokratiet fungerer på, sier Langsæther.
Han mener at små forskjeller ikke er noe å rope varsku over. Det er om forskjellene øker over tid at vi skal være på vakt. Og vi er på vei dit,
Valgforsker Johannes Bergh er enig. Han er forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning og leder for stortingsvalgundersøkelsen samme sted.
– Når enkelte grupper står utenfor og lar være å stemme blir de jo ikke representert i politikken. Da får heller ikke politikerne noe insentiv til å ta hensyn til dem. Det kan føre til at det politiske systemet mister legitimitet, fordi de ikke representerer alle.
Bergh frykter at tilliten til politikken i den tradisjonelle arbeiderklassen blir svekket over tid med mange mulige negative konsekvenser.
– Om bestemte sosiale grupper slutter å stemme har vi et demokratisk problem. Å stå over et valg eller å bare stemme av og til, er ikke nødvendigvis en katastrofe for demokratiet. Men systematiske skjevheter er problematiske, særlig hvis de vedvarer, fastslår han.
Denne teksten er basert på en lengre podkast om samme tema i Universitetet i Oslos egen podkast - Universitetspodden. Hør hele episoden i avspilleren under, eller finn Universitetspodden på Spotify, Apple podcasts eller egne nettsider.
Arbeiderklasse - lite spesialisert, lett å overvåke
Peter Egge Langsæther mener at hvem som faller inn under det vi kaller arbeiderklasse er nokså likt som for femti år siden.
– Det er personer med lav økonomisk og kulturell kapital, som gjerne har en type arbeidskontrakt med lite spesialisert kompetanse og som også er lette å overvåke av arbeidsgiver. Det kan for eksempel være en renholdsarbeider, som kan erstattes og som gjør et type arbeid du ikke trenger ikke fem års utdanning for å gjennomføre, sier han.
Middelklassen er høyere utdanning og har mer økonomisk og kulturell kapital og oftere en friere stilling, ifølge klasse- og ulikhetsforskeren.
Til tross for at arbeiderklassebegrepet ikke er sterkt endret, peker Johannes Bergh på at vil lever i en helt annen tid enn på 1950- og 60-tallet.
Frp - et parti for arbeiderklassen
– Den gangen var politisk mobilisering nært knyttet til sosial klasse. Arbeiderpartiet og arbeiderklassen hadde et politisk prosjekt som handlet om å styrke arbeidernes rettigheter og bygge landet etter krigen. Det å tilhøre arbeiderklassen og det å være politisk mobilisert hang veldig nært sammen. Slik er det ikke lenger, sier valgforskeren.
– På 60-tallet hadde langt flere fra arbeiderklassen tilhørighet i en sosial gruppe, en fagforening eller en arbeidersportsklubb, og så leste man Arbeiderbladet, sier Peter Egge Langæther.
Han har to hypoteser for hvorfor det nå er langt mer oppsplittet:
- Det har blitt mer individualisering som har bidratt til at arbeiderklassen ikke lenger mobiliseres på samme måte.
- Partiene har forandret seg på en måte som gjør at de i mindre grad representerer arbeiderklassen på ulike vis.
Han holder en knapp på den siste hypotesen.
Johannes Bergh legger til at samfunnet har endret seg mye. Mens politikken på 60-tallet handlet mye om økonomiske spørsmål og fordeling av ressurser i samfunnet, er politikken i dag mer saksbasert på temaer som klima og miljø, likestilling mellom minoritetsgrupper og majoritet og liknende.
– Mens arbeiderklassen hadde en helt entydig politisk plassering for femti år siden, er det mer splittelse i dag, særlig om disse spørsmålene. Det jo gjør at mange som tilhører arbeiderklassen, også stemmer på Frp. Det samme ser man i andre europeiske land, og ikke minst i USA, hvor arbeiderklassen støtter opp om det man kan kalle høyrepopulistiske partier.
Også innvandrerbefolkningen stemmer mindre
Petter Egge Langsæther sier at det har vært en slags parallell utvikling mellom klasse og innvandring i Norge. I begynnelsen, da vi fikk innvandrere til Norge, var det flere av innvandrerbefolkningen som stemte enn hva de gjør i dag.
– Både arbeiderklassen og innvandrerbefolkningen har hatt en reduksjon i valgdeltakelse og en økende polarisering – til dels av de samme grunnene. Noe av det er knyttet til i hvilken grad partiene mobiliserer og appellerer til disse gruppene, og om det finnes ett parti som tydelig anses å være partiet for den gruppen, sier Langsæther.
Han understreker at innvandrerbefolkningen selvsagt er sammensatt, men at det likevel er en stor grad av overlapp mellom arbeiderklasse og innvandrere som gruppe.
– Det er jo en viss overrepresentasjon av ikke-vestlige innvandrere i arbeiderklassen, sier Langsæther.
– Det som kanskje særlig er bekymringsfullt der, er jo at etterkommerne, altså de som er født i Norge, også har veldig lav deltakelse. Og det er strider litt mot det man kunne forvente. Dette er jo en gruppe som gjør det veldig bra på mange områder i samfunnet. De tar gjerne høyere utdanning, lykkes økonomisk får jobb og kommer jo sånn sett ut av arbeiderklassen, sier Johannes Bergh.
Han omtaler dette som et slags integreringsparadoks.
– Vi har en gruppe som lykkes veldig godt i den økonomiske sfæren, men ikke så godt når det gjelder politikk, og kanskje heller ikke på andre mål på sosial integrering, sier Bergh.
Må gjøre politikken relevant
Både han og Peter Egge Langsæther mener at partiene her bør vite sin besøkelsestid og nå ut til de gruppene som nå i stadig større grad blir sittende hjemme på valgdagen.
– På et overordnet plan handler det om å gjøre politikken relevant, slik at disse gruppene føler at politikken handler om ting de er opptatt av og saker de synes er viktige. Det som tross alt avgjør aller mest om du stemmer eller ikke, er jo om du føler at det er noe poeng, om du har noe interesse av det som foregår i valget, om du føler at det betyr noe hvem som blir valgt, sier Peter Egge Langsæther.
Lytt til Universitetspodden: Stortingsvalget: Et demokratisk problem når arbeiderklassen slutter å stemme
Denne teksten er basert på en lengre podkast om samme tema i Universitetet i Oslos egen podkast - Universitetspodden. Hør hele episoden i avspilleren under, eller finn Universitetspodden på Spotify, Apple podcasts eller egne nettsider.