Vi som kan snakke, tar det nok som en selvfølge at vi tilpasser språket til ulike aldersgrupper og individuelle behov. I tillegg tilpasser vi språket til formålet med samtalen. Å samtale handler jo om mangt. Vi kan kommentere på situasjoner vi deltar i. Vi spøker om ting, både med lys og mørk humor. Vi argumenterer og blir enig eller uenig. Vi finner ut ting sammen gjennom diskusjoner. Vi deler våre følelser og meninger. Vi gir råd og instruksjoner. Vi forteller om noe som har skjedd. Vi forteller om noe som skjer framover. Vi beskriver og forklarer ting. Alle disse forskjellige situasjonene handler om turtaking, at vi veksler mellom å snakke og lytte. Det er en grunnleggende del av kommunikasjon som bidrar til å opprettholde flyt og forståelse i en samtale. Effektiv turtaking innebærer at hver person får anledning til å uttrykke seg, mens de andre lytter aktivt og gir respons når det er deres tur.
Men de av oss som ikke kan snakke, eller har store utfordringer med tale? Er det overhodet mulig å delta i slike samtaler da?
Kristine Stadskleiv, professor ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO, mener absolutt det.
– I dag finnes alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) i form av håndtegn og ulike typer kommunikasjonshjelpemidler med grafiske symboler og tekst. Kommunikasjonshjelpemidlene kan eksempelvis være en bok der symbolene er samlet, eller en kommunikasjonsapp på en elektronisk enhet. Utfordringen er å integrere dem i hverdagen for å forbedre kommunikasjonen og livskvaliteten til brukerne. Her kan våre forskningsfunn bidra, sier Stadskleiv.
Kommunikasjonshjelpemidler
Stadskleiv har sammen med sine forskerkollegaer Stephen von Tetzchner, professor emeritus ved Psykologisk institutt og Harald Martinsen, professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk, forsket på hvordan alternativ og supplerende kommunikasjon kan støtte både språkutvikling, sosial deltakelse og selvstendighet.
Forskerteamet har sett på hvordan barn, unge og voksne med ulike funksjonsnedsettelser som påvirker språkutviklingen, kan hjelpes til bedre kommunikasjonsferdigheter, og også bedre livskvalitet. De har sett på personer som har motoriske funksjonsnedsettelser, intellektuelle funksjonshemninger, autismespekterforstyrrelser eller utviklingsmessige språkforstyrrelser.
– Vi ønsket å formidle forskningsresultater samlet inn gjennom flere år, samt oppdatere en tidligere versjon av læreboka som von Tetzchner og Martinsen ga ut i 2002. Den nye boka har blitt kraftig utvidet og vi endte opp med en bok på nesten 500 sider, forteller Stadskleiv fornøyd.
Professor emeritus Stephen von Tetzchner forteller at det i boka fremheves at ASK ikke er opplæring, men at ASK i seg selv er en form for språkutvikling, og at det også kan støtte utviklingen av talespråk om barnet har motoriske og kognitive forutsetninger for å utvikle tale.
Forskernes poeng er at selv om den utviklingsmessige funksjonsnedsettelsen et individ har vil påvirke ham eller henne hele livet, kan dette livet bli like rikt som alle andres. Det avgjørende er å velge de beste samtale-fremmerne.
– Vi må bruke kunnskapen vi har for at ingen skal falle utenfor, bare fordi de ikke kan snakke, presiserer Stadskleiv.
Suksesskriterier
Kommunikasjonshjelpemidlet eller håndtegnene alene løser ikke utfordringen med deltakelse i samtaler, og tilhørighet til fellesskapet. Stadskleiv og von Tetzchner har gjennom sin forskning kommet fra til flere faktorer som til sammen kan ses på som suksesskriterier.
1) Språkmiljøet
Språk er en sosial prosess, og språkmiljøer er hvor vi lærer og praktiserer språket. Når barn deltar i sosiale relasjoner, lærer de hvordan språket fungerer. De som har et mer utviklet språk, fungerer som språkmodeller. Både kvantitet, altså hvor mye vi snakker sammen, og kvalitet, altså hvordan vi snakker sammen, har betydning. For barn som bruker kommunikasjonshjelpemidler, er det like viktig som for andre barn, å ha tilgang til et godt språkmiljø. Barnets kommunikasjonsforsøk skal bli møtt med kommunikasjon, ikke med ros og belønning. Slik utvikles kommunikasjonsferdighetene – akkurat som hos alle andre barn.
2) Opplæring ved hjelp av hjelpemiddelspesialister
Selv om forskningen viser at barnehagelærere og spesialpedagoger har en positiv innstilling til å lære seg ASK, viser forskning at en fagperson som har spesielt god kunnskap om ASK bør være påkoblet. Denne fagpersonen kan ha ulik profesjonsbakgrunn, som logoped, spesialpedagog, ergoterapeut og psykolog, men har i tillegg en særlig kunnskap om ASK. Fagpersonen bør være med ikke bare i begynnelsen når barnet og den voksne skal lære seg selve hjelpemidlet, men også underveis og langsiktig, for at språkmiljøet for barnet skal bli best mulig. Det handler ikke bare om å lære seg symbolene i hjelpemidlet, men også hvilket hjelpemiddel som passer best til barnet og til situasjonen. I tillegg handler det også om å lære seg forskjellige språktiltak og strategier. De voksne skal forstå hvordan språktiltaket og strategiene som setter i gang fungerer, og også hvordan de kan kartlegge barnets utvikling før og etter tiltak.
3) Kompetanse om diagnosen og kartlegging av språket
Det er viktig å kartlegge hvorvidt barnet har utfordringer med å både forstå språk og å uttrykke seg eller om utfordringene kun er knyttet til å uttrykke seg. Et barn med motoriske funksjonsnedsettinger er eksempel på det siste. I tillegg er det noen barn som kun har behov for kommunikasjonsmidler i starten av sin språkutvikling, for å «hjelpe talen i gang». Dette gjelder barn med utviklingsmessige språkforstyrrelser og noen av barna med psykisk utviklingshemming, kanskje da særlig barn med Down syndrom. Noen personer vil derimot trenge kommunikasjonshjelpemiddel hele livet, det er rett og slett deres morsmål. Å utrede språket er nødvendig for å kunne velge de riktige språktiltakene og hjelpemidlene. Å kartlegge språkutviklingen underveis er like viktig, for å hele tiden kunne tilpasse språktiltakene til behovene.
4) Samtalefokus, ikke ordfokus
Personer med behov for kommunikasjonshjelpemidler har like muligheter til å utvikle samtalekompetanse, som andre. Effektiv turtaking, som altså innebærer at hver person får anledning til å uttrykke seg, mens de andre lytter aktivt og gir svar når det er deres tur, skapes ikke gjennom ordtrening. Det skapes gjennom å delta aktivt i samtaler, i ulike situasjoner og med flere forskjellige personer, i hverdagen.
– Det overordnede målet for tiltak til barn, unge og voksne som bruker kommunikasjonshjelpemidler, er til syvende og sist at de skal få muligheten å bli like aktive deltakere i samfunnet som alle andre. Dette gjelder både smårollingen som deltar i lek og samtaler, barn og ungdommer i skole og fritidsaktiviteter, og voksne i arbeidsliv og sosialt samvær, avslutter Stadskleiv.
Kilde
Vil du studere spesialpedgogikk?
Publisert først på forskning.no