Operaen er rik på store kjærlighetsdramaer mellom modige helter og vakre heltinner, og for mange operasangere er det naturlig å gå inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Men for skeive sangere kan de samme rammene oppleves som kunstige og lite inkluderende.
– Klassisk opera har rigide forventninger til hvordan en «mann» eller «kvinne» skal se ut, oppføre seg og høres ut. Disse konvensjonene er dypt forankret i både undervisning, rolleutvalg og publikums forventninger, sier stipendiat Daniel Fong ved Universitet i Oslo, som har forsket på hvordan det er å være skeiv i operaen.
Han har selv kjent disse forventningene på kroppen. Før han ble forsker, var han operasanger; en homofil baryton som ofte fikk beskjed om å være «mer maskulin» på scenen.
– Jeg var for feminin, for mye «gay». Det fikk jeg høre både på operascener i Asia og Europa, sier Fong.
Hvordan er det å være skeiv operasanger i Norge?
Da han kom til Norge, begynte han å lure på om andre skeive sangere opplevde det samme – også i det som er kjent for å være et av verdens mest LHBT+-inkluderende land? Det ble starten for doktorgradsavhandlingen.
Forskningen bygger på intervjuer og observasjoner av skeive operasangere i Norge – transpersoner, ikke-binære, lesbiske, homofile og andre som identifiserer seg utenfor heteronormative kategorier. Utvalget er en blanding av profesjonelle og studenter, og flere tilhører et kollektiv av skeive sangere.
Målet har vært å forstå hvordan kjønn, seksualitet og identitet kommer til uttrykk i et av mest tradisjonsbundne kunstfeltene vi har.
– Til tross for at Norge har et progressivt rykte, så vises studien at spenninger knyttet til kjønn og seksualitet fortsatt eksisterer i Norge, sier Fong.
Hva kan operafeltet lære?
Mye av arven fra opera speiler kjønnsnormene fra 1800-tallet, århundret som kalles operaens gullalder. Arketypene er ikke komplekse, men bygger på ensidige karaktertrekk.
Kvinnene er enten lidenskapelige og romantiske, som Violetta i «La traviata», eller de er forføreriske og rebelske, slik Carmen i Georges Bizets opera er. Menn kan både være voldelige og autoritære, eller så er de heroiske og romantiske prinseskikkelser, slik som Rodolfo i «La bohème». Seksualitet er enten himmel eller helvete.
At disse arketypiske heltene og heltinnene fortsatt preger både utdanningen og forestillingene, er et viktig funn i Fongs studie. Men han ser et potensiale for endring: operaen kan være en arena for nye historier, nye kropper og nye uttrykk – dersom institusjonene våger å slippe dem til.
– Det handler ikke om å forandre alt på én gang, og det er heller ikke målet at vi skal fjerne alt som har med tradisjonelle, historiskes roller i opera å gjøre. Men innenfor dette systemet finnes det rom for endring, og flere har allerede begynt å ta dette rommet i bruk, sier Fong.
Han peker på tre områder for endring:
Publikum må for det første være villige til å utfordre egne forestillinger og vaner, og ta imot mer mangfoldige produksjoner.
Regissører og kunstneriske ledere bør utforske flere måter å inkludere ulike kropper, stemmer og kjønnsuttrykk.
For det tredje mener han at utdanningsinstitusjoner må ta inn over seg utfordringene til skeive studenter, og utvikle retningslinjer som støtter dem i praksis.
Frihet, sårbarhet og høysensitive data
Fong, som er fra Singapore, påpeker at Norge er et av få land i verden hvor han ville få støtte til en slik forskning. Flere av sangerne i studien understreker også at de kjenner seg privilegerte: De har juridiske rettigheter, de trenger ikke frykte for at de blir kastet i fengsel, , og de kan være åpne på en måte som ikke er mulig andre steder i verden.
Men privilegier betyr ikke fravær av problemer. Miljøet er lite, og gruppen er lett gjenkjennelig.
– Dette er høysensitive data. Noen av informantene er redde for at identiteten deres skal koste dem jobber, roller eller opptak ved utdanningsinstitusjoner.
De snakker om daglige mikrohendelser som gradvis tærer på selvfølelsen: feilkjønning, korrigering av kroppsspråk, forventninger om «riktige» maskuline eller feminine uttrykk.
Studien avdekker også at det skeive operamiljøet i Norge er sårbart for politiske og sosiale strømninger. Etter skytingen i Oslo i juli 2022 fortalte flere at de var redde for å stå på scenen eller bevege seg ute i forbindelse med skeive forestillinger.
– Sangerne lever med samme økonomiske usikkerhet som de fleste frilansere. På toppen kommer frykten for hvordan publikum, institusjoner og arbeidsmiljø vil ta imot dem, og hvordan politisk engasjement i skeive saker kan påvirke omdømmet og jobbmuligheter, sier Fong.
Kreative motstrategier og nye historier på scenen
Samtidig viser forskningen hans et sterkt fellesskap innad i gruppen. Sangerne Daniel har fulgt, lager sine egne prosjekter, nettverk og trygghetsstrategier.
– De viser et «community of care» i praksis, forteller han.
– Etter forestillinger går de hjem sammen. De støtter hverandre faglig og emosjonelt. Det finnes mye solidaritet og håp i disse miljøene.
I forestillingene sine bruker de kjønnsuttrykk som en kunstnerisk ressurs: kostymer, rekvisitter, rollefortolkning og kroppsspråk blir verktøy for å utforske kjønn og identitet på scenen.
De tar klassiske roller og vrir dem mot mer flytende kjønnsuttrykk. En kvinnelig sanger fremførte en mannlig karakter i herreklær, men uten å spille «maskulin», og lot publikum selv tolke kroppen og uttrykket.
– Slike øyeblikk viser hvor frigjørende opera kan være. Når sangerne ikke presses inn i stereotype rammer, men får lov til å uttrykke det som faller naturlig, oppstår noe nytt. De bidrar med perspektiver og historier som operaen faktisk trenger.
– Gjør operaen relevant for flere
Operahus sliter i dag med å nå nye publikumsgrupper.
– Kanskje en av løsningene er nettopp å gjøre operaen mer relevant for flere, sier han.
– Når skeive sangere får utfolde seg friere, kan det åpne dørene for publikum som ikke kjenner seg igjen i de klassiske verkene.
For sangerne i studien handler dette ikke bare om representasjon, men om muligheten til å være hele mennesker – både kunstnerisk og personlig. Og for Fong handler studien på et dypere plan ikke bare om rettighetene og muligheter til skeive operasangere.
– Målet mitt er kunne formidle en sensitivitet og toleranse overfor det å være annerledes. Også mange heterofile menn og kvinner kan ha problemer med å finne seg til rette i disse stereotypiske rollene.
