Skipsloggbøker har formet vår forståelse av havet

Hva får en velstående dansk-norsk general til å gå manisk løs på skipsloggbøker, og nærmest bli besatt av å forstå havstrømmer på 1800-tallet?  Og hvorfor har denne amatørforskeren forblitt ukjent fram til nå? 

For å svare på dette må vi ned i kjelleren til Rigsarkivet i København.  

– Bøkene er en kunnskapsmaskin 

Her står det rundt 700 hyllemeter med gamle skipsloggbøker fra 1600-tallet og utover. Disse skal digitaliseres og brukes til å skrive klimahistorie.  

Men forskerduoen Ellen Krefting og Gard Paulsen ved Universitetet i Oslo (UiO) har et helt annet fokus. De leter etter mønster og dynamikker i havets lange kunnskapshistorie, og er opptatt av det de kaller «kunnskapsformater»:

– Vi er mer opptatt av selve formatet skipsdagbøker enn innholdet i dem, og har sett på hvordan disse bøkene har formet kunnskapen vår om havet, forteller Ellen Krefting som er professor i idéhistorie. 

Gjennom århundrer har kapteiner og styrmenn på skip av en viss størrelse vært pålagt å fylle ut skipsloggbøker, også kalt skipsdagbøker eller skipsjournal. I loggbøkene finner vi daglige observasjoner av vær, posisjon, hverdagsliv og dramatiske hendelser.   

– Disse loggbøkene er en kunnskapsmaskin, og har hatt veldig stor betydning for forståelsen vår av havet og hva slags kunnskap som blir sett på som viktig, mener Krefting, og kollega Paulsen legger til: 

– Folk førte ikke skipslogg for å forstå havet, men vi har funnet ut at andre har brukt dem til det mye tidligere enn vi før har trodd.  

– Oj, hva er dette? 

For når de leter gjennom arkivhyllene i det danske riksarkivet, oppdager de plutselig en samling med bøker fra 1860-tallet signert H. Mathiesen. 

–  Oj, hva er dette? tenkte vi, og begynte nøste videre, forteller Krefting.  

Hans fulle navn er Haagen Waldemar Mathisen, en uekte sønn av en rik norsk handelsmann. Han har samlet på loggbøker systematisert dem og laget drøssevis av tabeller, som minner om dagens Excel-skjema.  

– Han var general i den danske hæren og samlet på skipsdagbøker fordi han var så lidenskapelig opptatt av havstrømmer, sier Krefting.  

Vinteren 1864 er han i krig, og observerer de tyske troppene marsjere rett over en myr som vanligvis ikke fryser. Da begynner han å utvikle sin egen teori om havstrømmer, overbevist om at havet spiller en rolle for klima. 

 – Mathiesen er virkelig helt nydelig. Jeg synes det er fantastisk at en general kan interessere seg for dette på 1800-tallet, sier forsker Gard Paulsen. 

Havvitenskapen er eldre enn vi tror 

Men det viser seg at general Mathiesen ikke er den eneste amatørforskeren som benytter seg av skipsdagbøker på denne tida.  

– De var en hel haug, forteller Krefting. 

Dette viser at den systematiske utforskningen av havet ikke er så ung som tidligere antatt.  

– Havvitenskapen, eller oseanografien, regnes ofte for å ha startet på 1870-tallet, og vi har tenkt at kunnskapen om havet før den tid var alt annet enn vitenskapelig, sier Gard Paulsen. 

Men det stemmer altså ikke. Selv om amatørforskerne riktignok ikke utførte eksperimenter og vitenskapelige undersøkelser, tilegnet de seg kunnskap ved å sitte ved skrivebordet og systematisere observasjoner gjort av vanlige folk.  Stordata på 1800-tallet, altså. 

– Det er derfor overraskende for oss at det vi tenker på som et moderne fenomen, å bruke gamle data for å få systematisk kunnskap om vær og vind, var også noe de holdt på med før, sier Paulsen.   

Kunnskap løser ikke alt 

Forskerne er overrasket over hvor stabil formen på skipsdagbøkene har vært over tid. Loggbøker fra tidlig 1600-tallet ser ganske like ut som i dag.  

– Det er mange typer havkunnskap som har vært mulig takket være dette formatet, sier Krefting.  

Men selv om vi vet mye om havet takket være skipsloggene, så har ikke det hindret forringelse av havet, mener forskerne.  

– Vi har visst mye om hvordan våre aktiviteter endrer havet, ikke minst biologisk. Men kunnskap hjelper jo ikke alltid. Havets forringelse er resultat av valg og politikk, sier Krefting, og Paulsen skyter inn: 

– Forskingen vår viser at det er ikke slik at havets problemer er løst bare ved at man vet mer. 

Fikk ingen anerkjennelse 

Men hvordan gikk det da med vår kjære general Mathiesen, og hans teori om havstrømmer?  

Han får omsider gitt ut havstrømsteorien sin på fransk. Dessverre for ham får han ingen gjennomslag for teorien, og dermed ingen oppmerksomhet. Skuffelsen er nok stor. 

Men en dag skjer det noe. Det dukker opp en svært positiv anmeldelse av utgivelsen hans i Aftenposten, signert en viss Spectator. Det er bare ett problem: den som har skrevet anmeldelsen er ham selv. 

–  Han virker temmelig manisk. Vi finner ikke bare ett utkast til anmeldelsen, men mange, forteller Paulsen, og legger til:  

– Det kan høres rart ut å være så interessert i havstrømmer, men det er et av havets virkelig store spørsmål.  

Fuktskadede skatter 

Mathiesen greidde ikke å skrive seg inn i vitenskapshistorien, men all jobben han la ned er nå utgangspunkt for klimaforskning.  

– Jeg er virkelig overraska over hvor viktige skipsdagbøkene har vært. Det gjelder både før og nå. Og kanskje vi vil hente ut helt andre ting fra dem i framtida, sier Paulsen. 

Ellen Krefting synes det er fascinerende hvordan vår forståelse av havet er knyttet til det hun beskriver som bunkevis av fuktskadede papirer med dårlig håndskrift:  

–  Tenk hvor viktig dette papirarbeidet har vært, og at det fremdeles kan brukes til å utvinne ny kunnskap. Det er ikke gitt at det skulle bli et så viktig kunnskapsformat.

Om prosjektet

«Maritime moderniteter: Havets kunnskapsformater» er et prosjekt som undersøker de lange linjene i havets kunnskapshistorie, fra 1600-tallet og til i dag.  

Prosjektet ser på hvordan bestemte «kunnskapsformater» historisk har muliggjort innsamling og transport av kunnskaper om havet de siste 400 årene. Hvordan har skipslogger, kart og modeller preget forståelsen og bruken av havene? 

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!