Når barn med autisme faller utenfor og ikke deltar sammen med de andre barna i barnehagen, går de glipp av fellesskapet og muligheten til å oppleve trivsel og mestring.
Barnehageloven og rammeplanen er tydelig på at alle barn i barnehagen skal ta del i og oppleve fellesskap i barnehagen. Dette gjelder også barn med autisme.
Hvordan kan vi hjelpe barn med autisme til å delta i fellesskapet og samtidig arbeide for å ha et fellesskap som har plass til alle?
Trine Andrea Boquist, tidligere masterstudent ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO har sammen med førsteamanuensis Magnar Ødegård og professor Henri Pesonen ved samme institutt, undersøkt hva pedagogiske ledere i barnehager gjør når de skal inkludere barn med autisme i aktiviteter i barnehagen.
Boquist jobber nå som Spesialkonsulent i Alna barnehageenhet - styrket innsats, Oslo Kommune, og forklarer hvorfor det er så viktig å vite mer om inkludering av barn med autisme i norske barnehager:
– Autistiske barn kan oppleve omgivelsene annerledes enn de fleste jevnaldrende, lærere, og andre mennesker. I en verden som ikke er tilpasset dem møter de sosiale normer og forventninger som kan virke uforståelige eller overveldende. Det kan gi en følelse av å ikke høre til og at det ikke er aksept for den man er i barnehagen, skolen, på fritiden eller hjemme. Mange av barna kan ikke si ifra om dette, og mangelen på forståelse og støtte fra omgivelsene kan forsterke følelsen av isolasjon og skape utfordringer i deres sosiale utvikling.
Historier kan være et verktøy for empati
Forskerne ba 32 pedagogiske ledere i forskjellige barnehager om å beskrive hvordan de arbeider for å inkludere barn med autisme i barnehagen.
Forskningsdeltakerne fikk to tenkte situasjoner om Ola, 5 år med autisme, uten verbalt språk som dytter de yngre barna i barnehagen. Oppgaven var å fortelle hva de hadde tenkt og gjort hvis dette hadde skjedd i virkeligheten.
Forskningsmetoden kalles «Empati-basert historier, på engelsk «Empathy-based- stories» (MEBS). Metoden kombinerer fortellingens kraft med faglig innsikt om gruppedynamikker for å studere menneskers handlinger og følelser. Metoden legger vekt på empati, det vil si evnen til å forstå og føle hva andre mennesker opplever.
– Når vi forteller historier fra andre menneskers respons på et tema vi vil vite mer om, setter vi ord på hva de tenker, forventer og verdsetter. Det kan gi dypere innsikt i deres opplevelser og reaksjoner i møte med temaet. For spesialpedagoger kan denne innsikten brukes i samarbeid med pedagogiske ledere senere, poengterer Boquist.
Barnet som en aktiv deltaker
En historie var denne:
«Jeg kan forestille meg at det må være frustrerende for Ola når han prøver å kommunisere, men de rundt ham ikke forstår. Jeg mener at voksne må tilpasse kommunikasjonen sin, slik at Ola forstår dem, og lære de andre barna hvordan de kan kommunisere med Ola. Jeg tror at alle barn kan bli dyttet eller slått i enkelte situasjoner, og derfor er det viktig å prøve å se forbi denne typen atferd. Jeg ønsker at Ola skal oppleve forutsigbarhet gjennom dagen—at han vet hva han skal gjøre og hvem han skal være med. Kanskje ønsker Ola å delta, men klarer det ikke. Jeg mener at de voksne må gi ham støtte og veiledning, slik at han kan bygge positive relasjoner. Jeg organiserer det slik at barna er med på Olas gruppe basert på hvem han har en relasjon til og føler seg trygg rundt. Jeg tilbyr barna aktiviteter de er interessert i og følger tett med dem når de leker sammen.»
– I denne historien anerkjenner den pedagogiske lederen barnet som individ og forstår barnet som en unik person. Denne historien illustrerer varme og omsorgsfulle tilnærminger. Selv om barnet kanskje ikke klarer å uttrykke ønsket om å leke med andre, blir behovet for hjelp fortsatt anerkjent. Dette understreker spesielt viktigheten av sensitivitet i å gjenkjenne behovet for å støtte Olas samspill med andre barn, og antyder kanskje at den voksne også kan se situasjonen fra Olas perspektiv, forklarer Pesonen.
De pedagogiske lederne som fortalte slike historier, var opptatt av å se ting fra barnets synspunkt og å få kunnskap om hvordan barn med autisme opplever verden. De møtte barnet med empati og var opptatt av å skape et mer inviterende og forståelsesfullt miljø i barnehagen for alle barna, og ikke bare de med autisme.
En kontrast til den empatiske historien var den «administrative historien»
Når de pedagogiske lederne inkluderer barn på en administrativ måte, la lederne vekt på barnets juridiske rettigheter. Pedagogiske ledere som brukte denne måten så ut til å ha sitt hovedfokus på organisering og å følge lovverk, retningslinjer og plandokumenter. Dette kunne gå utover tiden som ble brukt på å undersøke hvordan barna har det til enhver tid. De var mer opptatt av å organisere og følge lover, retningslinjer og plandokumenter og mindre opptatt av hvordan barnet faktiske hadde det.
Historiene som deltakerne i studien fortalte, kan peke på at:
- Pedagogiske ledere i barnehagen kan se ut til å være opptatt av å involvere autistiske barn i aktivitetene i barnehagen.
- Pedagogiske ledere ser ut til å tilpasse miljøet i barnehagen og lærer seg nye ferdigheter for å kunne hjelpe autistiske barn.
- Pedagogiske ledere ser ut til å forstå inkludering bredere enn at det kun omhandler plasseringstiltak. De vektla at tilrettelegging for lek, samarbeid og vennskap også kan ses som svært viktige områder.
- Pedagogiske ledere fremstår positive til samarbeid med spesialpedagoger, støttepedagoger og andre fagpersoner.
- Pedagogiske ledere beskrev det som problematisk at det til tider er for få voksne i barnehagen. Andre utfordringer kan være fravær av positivt engasjement eller manglende kompetanse knyttet til autisme og inkludering. Disse faktorene kan være hindre for samarbeid og fordeling av ansvar blant de ansatte i barnehagen.
Forskerne fant også at tiltak som ikke inkluderer de andre barna i barnehagen ofte kan føre til mer avstand mellom det autistiske barnet og de andre barna, altså det motsatte av det som var målet.
Hva bør gjøres for at inkludering skal fungere?
Forskerne gir fem råd basert på sine forskningsfunn, som vil komme alle barn til gode:
- Å ansette personer som har et sterkt engasjement og er positiv til inkludering kan være like avgjørende som antallet ansatte med riktig kompetanse.
- Barnehageansatte bør planlegge aktiviteter som passer for alle barna. Aktiviteter som planlegges for et ett barn, kan ofte fungere for alle barna.
- Barnet bør ses på som en aktiv deltaker, som har innflytelse, når det skal involveres i aktivitetene i barnehagen.
- Nåværende og fremtidige pedagoger vil ha nytte av mer undervisning om autisme.
- Førskolelærerutdanning bør inneholde mer om autisme gjensidig kommunikasjon og autisme, samt hvordan man som pedagog kan respondere på barnas behov på en god måte.
– Skal vi lykkes med inkludering, må vi ta inn over oss at autistiske barn er en berikelse for felleskapet, og må få delta på sin måte, avslutter Boquist.
Kilde
Vil du studere spesialpedgogikk?
Publisert først på forskning.no
Nyhetsbrev fra Forskningsnytt
Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.