Filmstjernen sprengte grenser i Berlin – men ble glemt av Norge

Aud Egede-Nissen sitter tilbakelent i en lenestol ikledd en stripete dress og blåser røykringer. Slik blir hun illustrert i et tysk filmtidsskrift i 1917.

Hun har greidd det ingen andre norske kvinner har gjort før henne: å bygge opp sitt eget filmselskap.

– Det er helt unikt at en norsk skuespiller gjør en slik karriere i Berlin under 1. verdenskrig, i en tid der kvinner knapt hadde noen rettigheter, sier forsker Maria Fosheim Lund ved Universitetet i Oslo.

Men hvordan kom Egede-Nissen seg hit?

Hun ble født i Bergen i 1893, som den første av 11 søsken. Bare 18 år gammel debuterte hun som skuespiller i Trondheim. To år senere fikk hun tilbud om å jobbe med film i København. Så, i 1914, gikk turen videre til filmbyen Berlin. Her fikk hun etter hvert en stjernestatus som stumfilmskuespiller, og i 1916 startet hun sitt eget filmselskap, Egede Nissen Film Compagnie.

Enorm produksjon

I perioden 1917-1918 produserte Egede-Nissen hele 29 filmer i Tyskland. Til sammenligning ble det laget 16 spillefilmer i Norge på hele 1910‑tallet.

– I Norge har man vært litt skeptisk og tenkt at siden det var så mange filmer, så var det nok antageligvis ikke så bra. Men Tyskland var jo det største filmlandet på denne tiden, og industrien var så mye mer avansert på alle nivå. Teknisk, skuespillermessig og kvaliteten på manus, sier Fosheim Lund, som har forsket i flere år på den banebrytende stjerneskuespilleren.

Å sammenligne Norge med Tyskland på denne tiden blir som å sammenligne en region i Norge med Hollywood, mener hun.

Glemt av flere årsaker

Aud Egede-Nissen var Norges første kvinnelige filmprodusent, men har likevel nesten blitt glemt i norsk filmhistorie.

– Den mest banale forklaringen er jo at nær alle blir glemt i utgangspunktet. Det er ikke så lett å komme på et navn på en filmstjerne fra 1910-tallet. I tillegg skiftet hun jo etternavn på grunn av tre ekteskap, sier Fosheim Lund.

I Norge er hun nok mest kjent som Aud Richter etter sitt andre ekteskap.

– Det at hun hadde sitt eget filmselskap i Tyskland har vært lite kjent i ettertiden, og at hun var den første kvinnelige filmprodusenten her i Norge. Det virker som at det faktumet ble fort glemt.

Fosheim Lund mener det også handler om hvordan filmhistorien blir skrevet. Hver ny historie bekrefter den som allerede er skrevet, og bygger videre på etablerte forestillinger. Egede-Nissens karriere har blitt en slags parentes.

Men hvordan greidde hun å etablere et filmselskap i filmhovedstaden Berlin når kvinner knapt hadde rettigheter? Egede-Nissen hadde ikke en gang lov til å opprette bankkonto.

– En mann måtte godkjenne alle dokumenter, så det var derfor helt avgjørende at hennes ektemann, Georg Alexander, var interessert i det samme. Han var også skuespiller og regissør.

Men selskapet stod i hennes navn, og hun var daglig leder. Takket være stjernestatusen hadde hun et produkt publikum ville ha, og kunne bestemme hvilke filmer de skulle lage og hvem som skulle spille. Hun gav jobb til flere av skuespillersøstrene sine.

Filmer med sterke kvinneskjebner

Stjerneprodusenten hadde en stor interesse for melodramaer, filmer som ofte henvender seg til et kvinnelig publikum.

– Det er lett å se det feministiske i hennes prosjekt. Hun laget sterke kvinneskjebnefilmer og gjorde selv imponerende rolleprestasjoner, forteller Fosheim Lund.

Hun tok opp temaer som var viktige for kvinner i sin samtid: Morsrollen og hvordan være en god mor samtidig som en ønsker å dra på ball og danse, det å jobbe som kunster, og å kunne velge sin egen partner. Filmene handlet om å forholde seg til begrensningene, men også å utforske mulighetene.

– Mennene var ved fronten, kvinnene begynte å fylle opp kinosalene, sier Fosheim Lund.

Nettopp denne tematikken – og det at filmene var laget for kvinner – har i ettertid bidratt til at de har blitt sett ned på.

– Filmer av og for kvinner har alltid hatt mye lavere status i filmhistorisk sammenheng, sier forskeren.

Vender tilbake til Norge

Egede Nissen-Film Compagnie sluttet å produsere filmer rundt slutten av 1. verdenskrig. Og mot slutten av 1920-tallet bestemmer Aud Egede-Nissen seg for å vende nesen hjemover til Norge.

Da prøver hun å få fotfeste i hjemlandet, og ønsker igjen å innta rollen som filmprodusent.

– Det er ekstremt påfallende hvor vanskelig det er for henne å komme inn i norsk filmindustri. Hennes erfaring og kompetanse overgår jo enhver mann i den norske filmbransjen, men hun opplever null interesse. Hun møter på en vanvittig motstand kan det virke som.

Hun får riktignok produsert et par filmer i Norge, men de har ifølge Fosheim Lund blitt stemoderlig behandlet i norsk filmhistorie.

– De er ofte utelatt fra filmografier fordi de var co-produksjoner med Danmark og Tyskland. Hun produserer faktisk også den første lydfilmen i Norge og Danmark, en samproduksjon som heter Eskimo.

Men begge land har nominert andre filmer som deres første lydfilm.

– Det er tydelig at hun har blitt undervurdert og ikke får den anerkjennelsen hun hadde fortjent. Jeg tror mye handler om misunnelse og konkurranse. Jeg tror bare ikke folk har tenkt at kvinner kunne ha denne type kompetanse.

I et intervju på denne tiden beskriver Aud Egede-Nissen norsk filmbransje som en gjeng med menn i nikkers som løper rundt med en ropert og tror at det er slik man driver filmproduksjon.

– Det er ganske morsomt. Jeg tror hun var veldig lite imponert over hva man holdt på med her i landet, sammenlignet med det hun hadde jobbet med, sier UiO-forskeren.

Filmene har vært regnet som tapt, men…

Egede-Nissen går etter hvert tilbake til teaterscenen i Norge, hvor hun har en lang karriere som skuespiller og regissør.

Hun etterlater seg ingen dagbøker eller notater. Selv nålevende slektninger av henne har liten kjennskap til hennes filmarbeid, så hele perioden hennes i Tyskland er lite beskrevet og kjent.

Men hva med filmene?

Så mye som 85 prosent av alle filmer fra stumfilmperioden har blitt ansett som tapt, inkludert Aud Egede-Nissens filmer. Men det var helt til Fosheim Lund startet detektivarbeidet sitt.

– Jeg har vært i kontakt med ulike arkiver rundt om, og greid å spore opp fem av filmene. Veldig mye er flaks og tilfeldigheter, sier hun.

Nå opplever forskeren at det er interesse for å vise Egede-Nissens filmer på stumfilmfestivaler rundt omkring.

– Filmene appellerer til dagens publikum også, så det har vært en veldig stor og positiv overraskelse.

Fosheim Lund mener at kvinner i europeisk filmindustri har vært en mørk flekk i historien.

– Dette er jo et kjempestort puslespill. Jeg har lagt noen biter i mitt hjørne, og så håper jeg at andre forskere kan fylle på, sier hun, og legger til:

– Tenk hvor mye rikere forståelsen av nasjonal filmkultur ville vært hvis vi kunne åpne opp for hva vi regner som norsk filmhistorie, og hatt et mer internasjonalt perspektiv. Hva hvis vi omskrev norsk filmhistorie slik at den inkluderte Aud Egede-Nissen og filmselskapet hun opprettet i Berlin i 1916?

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!