HPV-vaksinering kan redusere behovet for livmorhalsscreening

Siden 2009 har norske 12-årige jenter blitt tilbud vaksine mot HPV – en virusgruppe som kan forårsake livmorhalskreft. HPV-virusene overføres ved seksuell aktivitet. Vaksine før seksuell debut er derfor mest effektivt.

En ny studie, utført ved Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, UiO, viser likevel at det også kan være gevinster av å vaksinere unge kvinner over den anbefalte vaksinealderen på 12 år.

– Vi evaluerte helsefordeler og ressursbruk ved ulike strategier for å forebygge livmorhalskreft. Vår analyse viser at vaksinen reduserer risikoen for livmorhalskreft og dermed screeningbehovet. Også for kvinner som ble vaksinert opp til 30 års alder gikk screeningbehovet ned, sier førsteamanuensis Kine Pedersen ved UiO.

Gjennom det norske screeningprogrammet får i dag alle kvinner i aldersgruppen 25-69 tilbud om screening for livmorhalskreft hvert femte år, uavhengig av vaksinestatus. Det er altså dette screeningbehovet som kan endre seg på sikt, etter hvert som en større del av befolkningen er vaksinert.

Testet syv aldersklynger mot to ulike vaksiner

Tidligere norske studier har kun testet screeningbehovet for de som ble vaksinert ved alder 12 år.

Denne studien undersøkte screeningbehovet blant 7 ulike aldersklynger fra 12-30 år, antatt vaksinert med en av de to vaksinene; den bivalente vaksinen som blir bukt i Norge, og en nivalent vaksine som er mest utbredt i Europa, USA og Australia, for å finne den mest gunstige screeningshyppigheten fra et kostnadseffektivitetsperspektiv.

– Uavhengig av vaksinetype finner vi at kostnadseffektiv screeningintensitet varierer etter alder ved vaksinering, men i alle scenariene vi testet er det et mindre behov for screening etter vaksinering, sier Pedersen og presiserer:

– Utgangspunktet for studien er vaksinerte – det er gitt at du som individ har fått vaksinen.

For kvinner som vaksinerte seg mellom 25-30 år, uavhengig av vaksinetype brukt, endret screeningbehovet seg fra 9 til 5 screeninger i løpet av et liv, med økt screeningintervall på 10 år fra fylte 25.

Vaksine for de yngste aldersgruppene i studien, 12 til 15 år, viste seg å redusere screeningbehovet mest. Screeningbehovet etter vaksine ble nedjustert til kun to, en screening ved 35-årsalder og en ved 60-årsalder.

For de resterende aldersgruppene undersøkt, fra 16-24 år, varierte resultatene noe, avhengig av vaksinetype brukt, men også i disse gruppene begrenset screeningbehovet seg til mellom 2-3 gjennom et liv.

– Resultatet fra denne studien er i tråd med det vi forventer og det vi har sett når vi har undersøkt de som har blitt vaksinert i 12-årsalder, sier Pedersen.

Fordeler og ulemper ved screening

Dagens screeningsporgram er designet med utgangspunkt i en uvaksinert befolkning. Pedersen, som selv sitter i Helsedirektoratets arbeidsgruppe som gir råd om livmorhalsscreening, tror kunnskapen frembrakt av denne studien på sikt kan føre til endringer, men løsningen er ikke en umiddelbar endring av dagens program.

– Vi må tenke oss nøye om hvordan vi tar dette i bruk i praksis, men det blir viktig å se på dette framover og gradvis, på en trygg måte vurdere hvordan vi kan nedskalere screening for de som har fått vaksinen, sier Pedersen.

– Screening har noen klare fordeler og ulemper. Er screeningsprogram er et forebyggingsprogram – undersøkelser i en antatt frisk befolkning. Et screeningprogram trenger betydelige ressurser og vi trenger å bruke helseressursene på best mulig måte. Samtidig beror en fremtidig endring av screeningprogrammet på hvordan vaksinerte blir fulgt opp av systemet på en god nok måte, sier Pedersen.

Studien er finansiert av den norske Kreftforeningen og amerikanske National Cancer Institute (NCI).

Les den vitenskapelige artikkelen: Optimizing Cervical Cancer Screening by Age at Vaccination for Human Papillomavirus: Health and Resource Implications, Annals of Internal Medicine