– Det er en kjempetøff markedsstyrt konkurranse i Kina med fabrikker som har så små marginer at de går konkurs det ene året, og så starter opp med noe nytt det neste. Samtidig spiller staten en helt sentral rolle for store strategiske satsinger i industrier som for eksempel gruvedrift og telekommunikasjon, sier Heidi Østbø Haugen.
Hun er Kinaforsker og professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO og aktuell med publikasjonen Makt og marked – innføring i Kinas økonomi.
– Kinas økonomi formes både av denne beinharde markedskonkurransen og av en stat som setter tydelige prioriteringer og grenser, sier hun.
Vil ikke ha alternative maktsentre
Heidi Østbø Haugen understreker at den kinesiske metoden er en vanskelig balansegang.
– Kinesiske myndigheter inntar en paradoksal posisjon. De trenger markedskreftene for å drive økonomien framover, men vil samtidig ikke ha alternative maktsentre som truer kommunistpartiets autoritet, understreker hun.
Hun viser til at Kina har vært gode til å bruke markedsmekanismene til å løfte folks levestandard og at dette også har gitt staten viktige ressurser. Samtidig må staten kontrollere markedet for å beholde det maktmonopolet de har i dag.
– Det betyr at velstående entreprenører, teknologigiganter, regionaløkonomiske eliter ikke må bli for sterke. De må stoppes når deres agendaer ikke sammenfaller med statens, presisere Kina-forskeren.
Opererer som en pyramide med tre nivåer
– For å forstå Kina kan det være lurt å se for seg den kinesiske økonomien som en slags pyramide, sier Heidi Berg, som er siviløkonom og direktør for bærekraft for Dansk Industri i Kina.
– På toppen har man en sentralregjering som er veldig sterk, og som har veldig klare retninger for hva de vil med hele økonomien. Så kommer et mellomsjikt med statseide selskaper og provinsene, sier Berg og viser til at mange beslutninger i Kina tas på provinsnivå og ikke på sentralnivå.
– Og så har man det nederste og tredje elementet i pyramiden, som utgjør de aller fleste bedriftene. Det er privateide små virksomheter som egentlig opererer i en ekstrem markedsøkonomi, sier Berg.
Ifølge henne er det denne tredelingen som gjør at Kina klarer å operere med en sentralstyrt økonomi og samtidig være en så dynamisk markedsøkonomi.
Denne teksten er basert på en episode av Universitetspodden, Universitetet i Oslos egen podkast med Heidi Østbø Haugen, som er Kina-forsker og professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, og Heidi Berg, som er siviløkonom og ansatt for Dansk Industri i Kina.
De tar for seg økonomien, historien og hverdagen i Kina. De snakker om at Kina på mange måter er et foregangsland med hensyn til klima og til utbygging av kollektivtransport. De forteller om hvorfor mange av dagens kinesere ikke ønsker seg flere barn. De tar for seg Vestens blikk på Kina og Kinas blikk på seg selv og ikke minst; de ser på noen kinesiske paradokser.
Heidi Berg viser til den voldsomme veksten Kina har vært igjennom de de siste femti årene.
– En del av utviklingen har gitt en veldig høyt utdannet, oppegående, og internasjonal interessert befolkning, som er bevisst både globale problemer og utfordringer Kina står i på en helt annen måte enn tidligere generasjoner, påpeker Berg.
Hun ser denne utviklingen som et paradoks for et Kina som ønsker å beholde full statlig kontroll.
– For hvordan skal man klare å lede et folk slik man har gjort det fram til nå, når det samme folket har utvikler andre interesser og andre syn på verden? spør Berg.
En ny generasjon som ikke er så lett å lede
Heidi Østbø Haugen ser også utfordringene den kinesiske staten har med en ny generasjon, som ikke vil la seg lede på samme måte som foreldregenerasjonen.
– Kinas vekst har vært bygget på at man hadde billig arbeidskraft, som var villig til å stå lange dager i fabrikkene. Det var ensformig og fysisk utfordrende. Samtidig hadde man en framtidstro, som gjorde at man holdt ut – ikke minst med tanke på neste generasjon, sier Østbø Haugen.
Hun viser til «den store kinesiske fortellingen» rundt det økonomiske løftet Kina har vært igjennom, som store deler av befolkningen har trodd på. Fortellingen har handlet om å gjenreise Kina til fordums storhet.
– Det kinesiske kommunistpartiet har plassert seg selv som ledestjernen i denne fortellingen og som den eneste som kan få Kina tilbake til tidligere storhetstider, sier Østbø Haugen.
Hun understreker imidlertid at en slik stor fortelling bare kan fungere om innbyggerne klarer å lage sine egne, individuelle prosjekter eller familieprosjekter, som innebærer en tror på at vil få det bedre tiår for tiår, på samme måte som Kina har vokst tiår for tiår.
Og her kommer et nytt paradoks inn, slik Kina-forskeren ser det.
– For staten har det nå blitt en utfordring at en del av befolkningen ikke føler at det går bedre tiår for tiår. De er ikke er trygge på at den gode utdanningen de har fått vil gi dem en bedre jobb enn foreldrene. Og de er ikke trygge på at de kan gi barna sine den barndommen de gjerne vil, sier Østbø Haugen.
De legger seg flate
Hun understreker at det ikke har vært rom for protest i ettpartistaten Kina. Likevel har dagens unge funnet en måte å protestere på gjennom et fenomen som kalles «å legge seg flat».
– Noen legger seg helt konkret ned hjemme for en kortere og lengre periode. De melder seg rett og slett ut. Andre gjør det mer metaforisk. De flytter kanskje ut på landet i håp om å skape seg et langsommere og bedre liv, sier Østbø Haugen.
Hun understreker at staten ser dette som latskap og mangel på lojalitet overfor foreldregenerasjonen.
Heidi Berg understreker, på sin side, at «å legge seg flat» ikke nødvendigvis er en politisk handling, men at det like mye handler om en følelse av håpløshet.
– I mange år har Kina hatt over ti prosent årlig vekst med voldsomme karrieremuligheter og lønnsløft for store deler av befolkningen. Når dét er sammenlikningsgrunnlaget blir en vekst på tre prosent, som jo er normalt og sett på som bra i Europa, et nederlag. Og det er jo også et kinesisk paradoks, sier Berg.
Nyhetsbrev fra Forskningsnytt
Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.