Oljefondet: – Det er omtrent umulig å skille etikk fra politikk

– De etiske reglene for fondet var egentlig ikke laget for å redde verden, men for å redde fondet fra nasjonal kritikk om at nasjonens penger ble plassert på måter som ble oppfattet som uakseptable, sier historiker Einar Lie ved Universitetet i Oslo.

Han mener at dette fortsatt er det viktigste for oljefondet, for eksempel i diskusjonen om investeringer i Israel under Gaza-krigen.

– Våre verdier er ikke alltid andres verdier. Hva oljefondet gjør har stor virkning ved at det virkelig blir lagt merke til internasjonalt, også hvilke selskaper det utelukker på grunn av brudd på verdier fondet mener burde holdes i hevd.

Lie er overrasket over at Etikkrådets arbeid ble suspendert.

– Bak denne avgjørelsen lå åpenbart en frykt for at etikken skulle koste fondet for mye i form av profittmuligheter det ikke får, men dette kunne vært oppnådd på andre måter, sier han.

Tidligere gikk Etikkrådets anbefalinger til Finansdepartementet for avgjørelse. Nå er det Norges Bank som tar selskaper ut av fondet.

Denne avgjørelsen kunne vært reversert. Da ville regjeringen igjen hatt kontroll over dette, mener Lie.

Olje og politikk

Den norske staten har alltid ønsket å holde både oljeindustrien og -fondet apolitiske – å skille det kommersielle fra det politiske. Spørsmålet er om det lenger er mulig når fondet har vokst seg enormt stort, og derfor er blitt en vesentlig utenrikspolitisk muskel.

– Det er riktig at vi har forsøkt å unngå å politisere oljen, å holde det avskilt både fra utenrikspolitikk og klimapolitikk. Dette ser ut til å glippe nå, forteller Lie.

– Både leting og produksjon diskuteres i lys av klimaproblemene, og det er umulig å tenke gassproduksjon og -salg uavhengig av Europas behov i en periode med en pågående krig på kontinentet.

Hvordan forstår vi oss selv?

Vi forstår oss selv som et lite land og en internasjonal velgjører som er blitt rike fordi vi hadde flaks og har vært flinke.

– Vi har strengt tatt ikke en sammenhengende selvforståelse, men en mengde litt overlappende forståelser, avhengig av hvem du spør og hva du ser på. Utenrikspolitisk har Norge dyrket en profil som en velgjører, et land med gode verdier som forsøker å utbre disse gjennom arbeid i FN og mekling i konflikter.

Hvor bred og dyp denne forståelsen er i folket kan man diskutere. Men den har opplagt dype røtter i misjon og humanitært engasjement, mener Lie.

– Så har du også en gammel forståelse av at Norge er et lite og utsatt land, der vi har hatt en frykt for internasjonal kapitalmakt, i form av både multinasjonale selskaper og overnasjonale organisasjoner.

Denne selvforståelsen passer ikke i en situasjon der Norge er svært rikt og kjøper opp selskaper og eiendom rundt om i verden. Likevel henger den gamle forståelsen igjen.

Hvordan blir vi sett på av andre?

Men utenfra blir Norge nok oppfattet litt annerledes.

Profilen som velgjører er nok i noen grad innarbeidet, tror Lie. Men han ser at internasjonal presse tegner samtidig et konkurrerende bilde, av et Norge som grunnrikt, som et land som tjener på konflikter, som krigen i Ukraina, som har skapt ekstreme gass- og elektrisitetspriser.

– At rikdommen kommer fra olje og gass, en hovedkilde til klimaproblemene, er en del av det mer kritiske bildet, avslutter han.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet?

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!