Eksamensoppgave JUR4000 - 4. avdeling høsten 2006
Dag 1
PRAKTIKUMSOPPGAVE
Sommeren 2006 fjernet politiet to udetonerte bomber utenfor hhv. den amerikanske og russiske ambassaden i Oslo.
Da det ble offentlig kjent, mottok ambassadene en e-post med følgende tekst:
”Stopp menneskerettsbruddene i Afghanistan, Irak og Tsetjenia! Bombene utenfor ambassadene er et forvarsel om hva som kan skje dersom Bush og Putin ikke legger om kursen. Solidaritet med alle undertrykte folk!”
Peder Ås og Lars Holm, som begge var 20 år og kamerater, hadde i lang tid vært telefonavlyttet mistenkt for narkotikaforbrytelser. Politiet hadde fått tingrettens tillatelse til denne avlyttingen. Avlyttingen bekreftet ikke mistanken om narkotikaforbrytelser, men politiet fikk gjennom avlyttingen mistanke om at de hadde noe med bombene utenfor ambassadene å gjøre. Politiet fortsatte derfor avlyttingen etter at mistanken for narkotikaforbrytelser var avkreftet, men uten å innhente nytt samtykke. Da tidsrommet for rettens samtykke til avlytting var utløpt, ble avlyttingen stanset.
Avlyttingen foretatt etter at det var klart at Peder og Lars ikke kunne mistenkes for narkotikaforbrytelser, var avgjørende for det faktum som retten etter bevisførselen under hovedforhandlingen anså bevist utover rimelig tvil.
Ved drøftelsen av de rettslige spørsmålene i oppgaven skal følgende faktum legges til grunn:
Peder og Lars var opptatt av global rettferdighet og møttes på kafeer og andre utesteder fra tid til annen. De var enige om at amerikanerne og russerne fortjente en ”lærepenge”, og de hadde diskutert ulike former for aksjoner, bl.a. voldelige aksjoner, uten å avtale noe bestemt.
Uten at Lars visste det, hadde Peder på egenhånd laget en bombe på gutterommet som han hadde plassert utenfor den amerikanske ambassaden.
Da Peder fortalte Lars hva han hadde gjort, spurte Lars om de sammen skulle lage en bombe som de skulle plassere utenfor den russiske ambassaden. Som sagt så gjort.
Bombene var forholdsvis små. Eksperter antok at noen vindusruter ville ha blitt slått inn dersom bombene hadde gått av. Bombene representerte ingen fare for selve bygningene. Hvis det var folk i umiddelbar nærhet, kunne liv ha gått tapt.
Tenningsmekanismene på begge bombene kunne utløses ved at bestemte mobiltelefonnumre ble oppringt. Peder og Lars var enige om at det var Peder som skulle ringe, og at han skulle bestemme når.
Lars fikk imidlertid ”kalde føtter” og tipset politiet om hva som kunne komme til å skje, uten å varsle Peder.
Politiet fjernet bombene og demonterte dem.
Peder hadde bestemt seg for ikke å utløse bombene, men han ville ikke varsle politiet. Han regnet med at ambassadene selv ville oppdage bombene. Lars var ukjent med at Peder hadde bestemt seg for ikke å utløse bombene.
Etter ordre fra Riksadvokaten tok statsadvokat Marte Kirkerud ut tiltale mot Peder Ås og Lars Holm. Tiltalen lød:
”Peder Ås og Lars Holm settes under tiltale for
Post I:
For forsøk på overtredelse av strl. § 148, jf. strl. § 49
ved å plassere en bombe utenfor hhv. den amerikanske og den russiske ambassade i Oslo.
Post II:
For forsøk på overtredelse av strl. § 147 a første ledd bokstav a), b) og c), jf. strl. § 49
ved å plassere en bombe utenfor hhv. den amerikanske og den russiske ambassade i Oslo.
Post III:
For overtredelse av strl. § 147 a annet ledd
ved å true med en terrorhandling som omfattes av strl. 147 a første ledd, da de sendte e-post til den amerikanske og russiske ambassaden med følgende ordlyd:
(se teksten s. 1)
Post IV:
For overtredelse av strl. § 147 a tredje ledd
ved å inngå avtale om terrorhandling som nevnt i strl. § 147 a første ledd. Avtalen ble inngått mellom Peder Ås og Lars Holm for så vidt gjaldt den russiske ambassaden.
Ved straffutmålingen kommer strl. §§ 62 og 63 til anvendelse.
Marte Kirkerud, statsadvokat.”
Under hovedforhandlingen anførte partene bl.a.:
Peder og Lars hevdet at avlyttingen som hadde medført at de var avslørt var ulovlig, og at ingen informasjon som var basert på avlyttingen kunne brukes som bevis. De måtte derfor frifinnes.
Aktor hevdet at avlyttingen var lovlig, selv om rettens samtykke ikke var innhentet for mistanken om aksjoner mot ambassadene. Subsidiært hevdet aktor at retten kunne bygge på innholdet i telefonsamtalene, selv om informasjonen ikke var innhentet på lovlig måte.
Både Peder og Lars hevdet at det de hadde gjort ikke ble rammet av
strl. § 148, subsidiært at forholdet bare var straffri forberedelse i forhold til strl. § 148. Dersom forholdet ikke falt under under strl. § 148, kunne de heller ikke straffes etter strl. § 147 a, hevdet de. De hevdet subsidiært at verken de subjektive eller objektive straffbarhetsbetingelsene for øvrig i strl. § 147 a første ledd var oppfylt.
Aktor hevdet at dersom plasseringen av bombene ikke ble rammet av strl. § 148, kom strl. § 292, eventuelt strl. § 291 (forsøk) til anvendelse og at retten var ubundet av subsumsjonen i tiltalen. Peder og Lars hevdet at retten ikke hadde adgang til å foreta en slik endring av subsumsjonen.
Subsidiært hevdet Lars at uansett om plasseringen av bombene var straffbart forsøk i forhold til strl. § 147 a, strl. § 148, eventuelt strl. §§ 292 eller 291, kunne han ikke straffes fordi han hadde varslet politiet i tide slik at handlingene ikke ble fullbyrdet.
Peder hevdet subsidiært at siden han hadde bestemt seg for ikke å utløse bombene, hadde også han trådt tilbake med den følge at han ikke kunne straffes.
Peder og Lars innrømmet at de hadde sendt ut e-posten, men hevdet at den ikke var ment som, og heller ikke kunne tolkes som, en trussel. Den var bare en forutsigelse om at terrorhandlinger rettet mot USA og Russland kunne komme til å øke i antall og omfang dersom de ikke trakk seg ut av Afghanistan, Irak og Tsetjenia.
Peder og Lars hevdet at siden de hver for seg hadde bestemt seg for ikke å utløse bombene, kunne de heller ikke straffes for at de hadde vært enige om å plassere en bombe utenfor den russiske ambassaden.
***
Drøft og avgjør de prinsipale og subsidiære spørsmål som oppgaven reiser.
Det juridiske fakultet, Oslo 28. november 2006
Ståle Eskeland
eksamensformann
.