Denne artikkelen er basert på en episode i podkastserien «Vi må snakke om fred». Hør episoden her:
— Jeg tenker at verden er litt som et vevd teppe. Det er ikke uten hull og har noen mangler, men det henger sammen. Men nå begynner det å løsne en tråd her, og det løsner en tråd der.
Historiker og forfatter Marte Heian-Engdal, setter stemningen i live-podkasten «Universitetspodden», foran et smekkfullt Scene Domus Bibliotheca. Programleder Arild Blomkvist har bedt Heian-Engdal forsøke å beskrive øyeblikket som verden og diplomatiet står overfor i desember 2025.
Hun ser for seg at hver løse tråd representerer en negativ tendens i verdenssamfunnet. At det blir mer konflikt. At rekordmange mennesker er på flukt. At internasjonalt diplomati er i dårlig forfatning. Trådene løsner i veven én etter én.
— Jeg bekymrer meg for om vi evner å bruke dette øyeblikket til noe positivt, eller om hullet blir så stort at vi ikke får lappet det.
Heian-Engdal deler scenen med NUPI- forsker Karsten Friis og PRIO- forsker Jørgen Jensehaugen, og sammen diskuterer de «fredsmegleren» Donald Trump.
Karsten Friis blir spurt om hva det er som går bra.
— USAs endrede rolle er det mest sjokkerende for oss alle. Det sies at Harry Kissinger en gang spurte etter telefonnummeret til Europa, for det fantes ingen strategisk ledelse. Men med forhandlingsmøtet i London mellom Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Zelenskyj, så nærmer vi oss kanskje et telefonnummer til Europa. Det kan være sporene av en oppvåkning.
Og akkurat det er på tide ifølge Friis, som tidligere har sagt at Europa er i fare, og peker på fremgangen til partiene på ytre høyre som noe som legger et press på Europa. Friis beskriver det også som et sjokk at eksempelvis Nigel Farage og det høyrepopulistiske partiet Reform UK gjør det så godt i Storbritannia.
— Skulle Russland vinne, vil det fremstå som om det autoritære landet har vunnet over liberaldemokratiene. Det kan bli en slags “inspirasjon” på russisk side, og veldig desillusjonerende for oss.
Negativ normsmitte
Jensehaugen mener vi må snakke om det han kaller negativ normsmitte; hva som er greit og ikke greit å gjøre i konflikt. – Når normene for hva som er innenfor og ikke begynner å falle, og man aksepterer at de faller, og til og med bevæpner dem som aktivt får normene til å falle, så gir det et grønt lys for andre også.
— Det amerikanerne tillot seg å gjøre i Irak åpnet også porten for hva Russland og daværende president Assad gjorde i Syria. Og dette smitter inn i Gaza. Og når vi i Vesten har vært med på å tillate det og støttet opp om det, så blir det vanskeligere å si at Russland ikke kan oppføre seg sånn. Det er en ordentlig fare.
— For meg er det der teppet til Marte rakner mest. At det ikke er instanser igjen til å si at «dette er ikke greit».
Fredsmegling A-B-C
Donald Trump er en selverklært «fredens mann», men hva tenker de tre om «Trump-freden» som ligger i utkastene til fredsavtale for Ukraina og Gaza? Finnes det noe «beste praksis» på fredsmegling?
Ifølge Heian-Engdal er gode fredsprosesser ofte svært komplekse, og krever tålmodighet og langsiktighet. Inkludering er viktig, altså hvem som deltar i forhandlingene, og at flere aktører i det internasjonale samfunnet er påkoblet.
— Det pleier også å være hensiktsmessig at fredsmegleren har så liten agenda som mulig.
— Men ingenting av dette er til stede i disse to avtalene. Det gir derfor virkelig null mening i å omtale dette som fredsavtaler. Kanskje våpenhvileforhandlinger. For hva slags fred er det egentlig vi sikter etter?
Jensehaugen har mer å si om inkludering. – For meg er det største gapet i Gaza-planen at palestinerne ikke er med. De menneskene det gjelder er ikke med rundt bordet.
Trumps metode
Så hva er Trumps metode? Karsten Friis beskriver en fredsprosess hvor arbeidsmaurene i diplomatiet jobber seg oppover i systemet og blir enige, før statslederne møtes. I tilfellet Trump er det motsatt.
— Trump møter Putin uten at det er gjort noe forarbeid, for det er disse to sterke mennene som skal snakke sammen og «løse verden». Han tror Putin og Zelenskyj ikke liker hverandre, og bare han får til det så løser alt seg.
— Han er ekstremt utålmodig og har kvikke løsninger. Det er grunnleggende slurvete og elendig håndverk, og gjør at flere mennesker dør. Konsekvensene av dårlige- eller falske fredsforhandlinger, er at krigen varer lenger og man bruker mye tid på diplomati som aldri leder noe sted.
Heian-Engdal er enig i påstanden om topptunge prosesser, og at det gjerne er USAs spesialutsending til Midtøsten - eiendomsmagnat Steve Witkoff, og Trumps egen svigersønn og forretningsmann, Jared Kushner, som går Trumps ærend.
Hun viser til et intervju på aktualitetsmagasinet 60 Minutes, hvor Witkoff og Kushner sier at «det er ikke spørsmålene som er vanskelige, men det er folkene som er vanskelige og misforstår hverandre.»
— Dette illustrerer hele poenget; den konklusjonen kan du kun komme til hvis du ikke har peiling på hva konfliktene egentlig dreier seg om.
Men det må være noe som kan fungere med Trumps metode?
Jensehaugen trekker frem at amerikansk diplomati har lagt bånd på seg selv, ved å si at det er uakseptabelt for USA å snakke med en terrororganisasjon som Hamas.
— Det har vært et kjempehinder for amerikanerne, for da må de snakke med noen som kan snakke med noen som kan snakke med Hamas. Det har Netanyahu levd godt på, noe han også brukte under gisseforhandlingene. Da var det en amerikaner blant gislene.
Men Witkoff dro, til manges overraskelse, for å snakke med Hamas, og klarte å få løs gisselet. – Noen ganger kan det slå ordentlig heldig ut, men fravær av tålmodighet og kunnskap er ikke et system.
Lytt til hele samtalen på Universitetspodden.
