Denne artikkelen er basert på en episode i podkastserien «Vi må snakke om fred». Hør episoden her:
I nesten fire tiår har fredsmekleren Norge møtt åpne dører. På vei inn i det nye året ser det derimot ut som at vi må tilbake til tegnebrettet. For verden slik vi kjenner den er i endring. Globalt samarbeid utfordres av stormaktsrivalisering og krig, mens dialog er byttet ut med muskler.
Hva gjør det med veien videre for Norges rolle i den store verden?
Forfatter Ayesha Wolasmal, direktør Nina Græger på Institutt for fredsforskning (PRIO) og historiker Sunniva Engh ved Universitetet i Oslo møttes til samtale i podkasten Universitetsplassen, sammen med programleder Arild Blomkvist.
Det sikkerhetspolitiske frikvarteret er over
Nina Græger trekker frem flere endringer som fører til nye utfordringer for Norge.
— Norge har, fra å ha vært situert i et relativt fredelig hjørne av verden etter den kalde krigens slutt, nå kommet mye nærmere der det skjer, forteller hun.
Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 ses på som et vendepunkt. Både for Norges sikkerhetssituasjon, men også for Europas.
— Det såkalte sikkerhetspolitiske frikvarteret som vi har hatt i Europa og i Norge er definitivt over.
Parallelt med situasjonen i Europa, med opprustning, krig og nye medlemmer i NATO, ser det ut til at USA vender ryggen til Europa og det transatlantiske samarbeidet.
— Det er ganske mye som er i endring i forhold til det vi er vant til å ha som relativt stabilt. I USAs nye sikkerhetsstrategi nevnes Europa som strategisk og kulturelt viktig, men samtidig er det ønske om å dyrke motstand mot Europas nåværende kurs. Interessant i den amerikanske sikkerhetsstrategien er også at Russland ikke nevnes som en fiende. Det beskrives nærmest som at Europa må rydde opp og ordne opp i den ustabile situasjonen man selv har brakt seg i. Dette gir en helt ny situasjon for Norge.
«Pick and mix» engasjement
Det at noen rammebetingelser i internasjonal politikk stadig endrer seg er noe også historiker Sunniva Engh har lagt merke til.
— Vi ser noen endrede oppfattelser av stormaktenes rolle i internasjonal politikk, hvor det i større grad enn før har blitt en form for «pick and mix» av hva man vil engasjere seg i. Man plukker og velger. Plutselig er man engasjert, plutselig tenker man "nei, det må de ordne opp i selv”. Så det er en mer sitte-på-gjerdet-holdning, og det skaper en situasjon hvor ting ender seg fort.
Også det norske fredsarbeidet er et felt i forandring. Både på grunn av endringer i stormaktspolitikken, men også fordi flere aktører vil på banen, påpeker Engh.
— Det er flere små land som engasjerer seg i fredsdiplomatiske bestrebelser. Det kan skape en større kamp om beinet i denne nisjeaktiviteten som Norge har drevet med.
Ayesha Wolasmal, forfatter av boka Tusen dager i Taliban trekker fram at fredsarbeidet har fått et helt nytt tempo.
— Fra mitt ståsted så er kanskje det største bruddet at vi har gått fra langsiktige, prosessorienterte og forutsigbare prosesser til veldig mye kortere tidslinjer på leveranser. Hvor gamle venner oppfører seg som alt annet enn venner. Det er noe med vilkårligheten, tempoet, og uoversiktligheten som gjør at det sikkerhetspolitiske engasjementet blir veldig vanskelig å navigere i.
Det norske fredsdiplomatiet
La oss trekke noen linjer bakover. For hvordan ble Norge egentlig stemplet som en særlig fredsfremmende nasjon?
Engh forteller at historikerne har litt ulike meninger om fortellingen om Norge som fredsnasjon.
— Noen trekker tråder langt bakover mot 1800-tallet. Andre mener at det er noe som skjer kun i etterkrigstiden. Atter andre mener nittitallet er det riktige. Men det er ikke feil at Norge har hatt en tendens til å søke mot å støtte internasjonale organisasjoner, enten det er Folkeforbundet fra 1920 eller FN fra 1935, og at man har jobbet for voldgiftsløsninger og internasjonale regler og normer som skal fremme en regelstyrt orden, forklarer hun.
Fredsarbeidet har hatt flere ulike former. Fra engasjementspolitikk fra midten av 60-tallet av, med støtte til FN og store multilaterale organisasjoner, en solidaritetslinje i forhold til landene i det globale sør og stor bistandsinnsats, til en mer aktivistisk tilnærming til særlig fredsarbeid på 90-tallet med engasjement i Guatemala og Oslo-avtalen.
— Norge har vært involvert i omkring 40 ulike konflikter på ulike kontinenter. Fredsarbeidet startet som en type nisjevirksomhet i diplomatiet, men gjennom en viss entreprenørholdning ser man at det blir mer og mer fredsdiplomati, og flere og flere innsatsområder. Samtidig har denne delen av diplomatiet blitt bygget ut gjennom etableringen av en egen seksjon tidlig på 2000- tallet, og arbeidet blir profesjonalisert og samtidig mer robust.
Intensjoner er ikke alltid nok
Det er ikke alle fredsprosesser som har gått akkurat slik man ønsket.
— Det er vel ikke noen tvil om at Norge som nasjon er stolt av alle de fredsprosesser man har vært engasjert i og det som er oppnådd. Så er det ikke alt som har gått like godt, sier Græger.
Afghanistan trekkes fram som et eksempel på fredsarbeid hvor man ikke har oppnådd alle målene som ble satt.
— Fredsengasjementet, dialogen og tilretteleggingen i Afghanistan viste at norske diplomater hadde de beste intensjoner. Men vi så helt klart at intensjoner er ikke nok, sier Wolasmal.
Måten fredsdiplomatiet utspilte seg på i Afghanistan viste hvordan småstater har mindre rom for å spille en rolle enn tidligere.
— Vi booket hotellrom på samme hotell som amerikanerne. Vi hadde samtaler med kvinneaktivister og minoritetsmiljøer. Samtidig satt de store, viktige gutta og snakket om det eneste som betød noe, altså planen og avtalen. Også så vi hvordan det gikk. Det ble en ikke veldig inklusiv avtale. Det ble en avtale i all hovedsak mellom amerikanerne og Taliban, hvor afghanske myndigheter på mange måter ble fullstendig tilsidesatt.
Norges sivile og militære engasjement i Afghanistan i perioden 2015-2021 er omtalt i NOU-en "Nederlaget". Denne mener Engh spiller en viktig rolle i hvordan man snakker om fredsarbeidet i Norge.
— Jeg tror et viktig trekk ved å kalle den "Nederlaget" er nettopp et ønske om, og forhåpentligvis viljen til, å holde en kritisk diskusjon om norsk innsats for fred. At det får lov å være en del av den offentlige diskusjonen i Norge, synes jeg tyder på et reelt ønske om å se kritisk og undersøkende på det norske fredsarbeidet, sier Engh.
Norge snakker med alle
For å bedre kunne forstå situasjonen til Norge som fredsdiplomat i urolige tider blir gjestene i podkasten utfordret til å bli med på en såkalt SWOT analyse. Hva er styrkene og svakhetene våre. Hvilke trusler står vi overfor, og hvilke muligheter dukker opp?
Så, hvilke styrker har Norge å spille på for å kunne spille en rolle i fredsarbeidet?
Engh, Græger og Wolasmal trekker fram flere momenter. Norge har tillit, god økonomi og fleksibilitet. I tillegg har vi ressurser og aktive diplomater som har lang erfaring i å bygge nettverk i konfliktområder.
Særlig spesielt for Norge er at vi har diplomater som snakker med alle parter.
— Terrorlistingen som EU forholder seg til, og som amerikanerne har forholdt seg til, har gjort at veldig mange stater ikke kan gå i direkte dialog med væpnede grupper, enten det er Hamas, Taliban eller Houthi-bevegelsen. Så der har Norge hatt en selvskreven rolle, forklarer Wolasmal.
Mindre appetitt for Norge som støttespiller
Det er også flere trusler og svakheter for Norge som fredsdiplomat: geografisk plassering, usikkerhet og konkurranse fra nye aktører. Den største trusselen er likevel den nye verdenssituasjonen, hvor verdier som Norge setter høyt ikke lenger er like etterspurt.
— Hele den ideologiske føringen på veldig mye av det USA nå gjør i utenrikspolitikken, er noe som vi kommer til å kjempe med, tror jeg. For å finne og vinne gehør for det vi er opptatt av. Det gjelder jo ikke bare oss, det gjelder for så vidt hele EU, forklarer Græger.
Med den nye situasjonen kommer et spørsmål om Norges rolle framover.
— Selv om det ikke er en trussel i seg selv, så er det noe med den endrede amerikanske appetitten på Norge som støttespiller. Den er kanskje litt lavere enn den var før. Vi er kanskje ikke så viktig lenger, eller nødvendige i det hele tatt? Det sier jo noe om at handlingsrommet kan snevres inn for Norges fredsdiplomatiske virksomhet, samtidig som kompleksiteten i internasjonal politikk er økende og økende, sier Engh.
Gamle og nye venner
En endret verdenssituasjon byr derimot også på nye muligheter. Samtidig er det en tid for å tenke nytt.
— Gitt de endrede mulighetene og vilkårene, så tenker jeg at den viljen til å ha en kritisk debatt rundt denne virksomheten; altså en vilje til å tenke at “Ja, det er et gap mellom idealer og realiteter. Mellom det man stiller opp som mål, og det man faktisk får til” er sentral. Den tror jeg er veldig viktig, sier Engh.
Med nye rammebetingelser for politisk samarbeid er det rom for å se til nye potensielle samarbeidspartnere.
— Det å gå tettere sammen i Norden, det tror jeg kunne være en mulighet som er verdt å undersøke ytterligere. Og ikke bare se på det i et militært og forsvarspolitisk perspektiv. Men også alt det andre man har til felles, som verdier og fredsengasjement, enten innenfor EU, innenfor NATO eller internasjonalt, utdyper Græger.
Det er også nye muligheter for å jobbe tettere med partnere utenfor Norden og Europa.
— Vi må ha et partnerskap med Norden. Samtidig, når vi da snakker om fredsmekling slik vi kjenner dette arbeidet, kommer vi ikke utenom å skape allianser også med land som vi tradisjonelt, historisk, politisk, verdimessig tenker at vi har veldig stor avstand til. Hvis vi skal fortsette å være en relevant aktør, så kan vi på en måte ikke lukke den døren, forteller Wolasmal
— Gamle og nye venner, avslutter Græger.
