Metallet Norge gjorde til sitt eget

«Aldeles nyt. Smukgjenstande av aluminum, saasom: Armbaan, brocher…» står det i en reklame i Aftenbladet fra 1858.

74 år lenger fram i tid brukes ikke aluminium lenger til å lage smykker for eliten, men til kjeler for husmødre. Ei budeie som bærer på et melkespann fronter reklamen fra Norsk Aluminium Company (NACO) og Høyanger i 1932, under teksten «Norsk fra først til sist».

Men den norske aluminiumshistorien rommer et paradoks, fordi råmaterialene som trengs for å lage aluminium finnes ikke i Norge. 

– Bauxitt, som aluminium framstilles fra, må hentes andre steder i verden. Det er fascinerende å se hvordan aluminium likevel er blitt løftet fram som noe nærmest særnorsk, sier professor i kunsthistorie, Kjetil Fallan, ved Universitetet i Oslo.

Aluminium er et av verdens mest brukte mineraler. Fallan og forskerkollegaene ser på hvordan produksjonen har utviklet seg gjennom tiden.

– Hovedmålet er å forstå bedre hvordan design og forbruk henger sammen. Vi trenger kunnskap om hvordan design påvirker materialforbruket, dersom vi skal utvikle produkter og tjenester som tar bedre vare på naturressursene, sier Fallan, som leder forskningsprosjektet deXmat.

Et øyeblikksbilde i et materials liv

Vi forbinder ofte design med at et produkt skal se bra ut og fungere godt. Men designprosessen begynner lenge før produktet er ferdig. Forskerne ser på design som en prosess som omfatter hele materialets livsløp.

– En gjenstand, som koppen du drikker kaffe av, er bare et øyeblikksbilde i materialets liv. Materialet kommer fra et sted og eksisterte i en annen form før gjenstanden ble til. Det vil fortsette å eksistere etter at gjenstanden er kastet, sier Fallan.

Forskerne flytter derfor oppmerksomheten fra selve produktet til hele materialstrømmen; fra gruve, via fabrikk og butikk, til det er gått ut på dato og havnet på søppeldynga. Det gir et annet perspektiv på hvordan design former forbruket og hvilke følger det får for miljøet.

En løsning på jakt etter et problem

Aluminium ble oppdaget av en britisk kjemiker i 1808. Det var et eksklusivt og sjeldent materiale, i perioder dyrere enn gull, fram til det ble avdekket en metode for å produsere aluminium i stor skala på slutten av 1800-tallet. Keiser Napoléon IIIs sønn skal ha fått en rangle i aluminium til dåpen, dekorert med diamanter og smaragder.

Frankrike var først ute i Europa med å masseprodusere aluminium, på grunn av store lokale forekomster av bergarten bauxitt, som er det viktigste råstoffet i produksjonen. 

Produksjonen er svært energikrevende, og det var Norges vannkraftressurser som gjorde at den første fabrikken ble åpnet her i 1908. Men det fantes foreløpig ikke noe etablert marked for aluminiumet. Hva kunne det brukes til?

–  Her ble design viktig. Når det kunne produseres stadig mer aluminium var noen nødt til å finne ut av hva materialet kunne brukes til. Nye produkter måtte utvikles, og forbrukerne måtte overbevises om at dette hadde de bruk for, sier stipendiat Elin Margot Ármannsdóttir ved UiO, som har fordypet seg i aluminiumets historie.

Norsk aluminium er ikke så norsk

Det norske industrieventyret fikk fart på seg da Norsk Aluminium Company (NACO) ble grunnlagt i 1915, og etablerte produksjon i Høyanger. Norge var på 1920-tallet den største produsenten i Europa. 

Blant produktene var kjeler og melkespann, under varemerket Høyang, og slik fant aluminiumet veien inn i de norske hjem. «Det moderne kjøkken er et aluminium-kjøkken» heter det i en reklame fra en dansk produsent som kaller det «vor tids metal». 

–  I mellomkrigstiden ble aluminium markedsført som et moderne, hygienisk og effektivt materiale. Det passet godt inn tidens ideal om å rasjonalisere husarbeid, sier Ármannsdóttir.

Det ble også markedsført som norsk, og passet slik inn i ei tid der nasjonal produksjon og selvforsyning var populært. Ármannsdóttir viser en reklame fra NACO der fly og tog av aluminium ser ut til å springe ut fra et brusende fossefall.

Design kan gjøre at vi sitter i saksa

Historien om aluminium viser hvordan design kan bidra til å skape behov som tidligere ikke eksisterte. Når nye produkter blir utviklet, kan de etter hvert bli så vanlige at vi ikke kan forestille oss å leve uten dem. 

– Designhistorien viser at framtiden gjennom dagens praksis er i stadig dialog med fortiden. Det som allerede er designet, gir føringer for fremtiden gjennom å begrense handlingsrommet, sier Fallan.

Han trekker fram bilen som eksempel på hvordan vi kan bli låst fast i tidligere produksjon og design. Når bilen først ble en så viktig del av transportsystemet, så har innovasjonen i etterkant dreid seg om å utvikle bedre biler. Dette har skjedd på bekostning av spørsmålet om hvordan transportbehovet kunne vært løst på andre, mer bærekraftige måter. 

Og hvordan ville krigføringen vært i dag uten aluminium? Kombinasjonen av at det er lett samtidig som det er sterkt, gjør det unnværlig i moderne krigføring og forsvarsteknologi. Droner er for eksempel laget av aluminium.

Fra et moderne til et grønt materiale

Der aluminium tidligere ble markedsført som moderne, lett og framtidsrettet, er dagens fortelling at det er et grønt materiale. En av årsakene til det, er at det er lett å gjenvinne og brukes i solcelleteknologi og vindmøller.

– Egenskapene som tidligere gjorde aluminium til et symbol på modernitet, inngår nå i fortellingen om det grønne skiftet. Men bauxittutvinning har satt store sår i landskapet, og aluminiumsproduksjon er fortsatt svært energikrevende, forteller Ármannsdóttir, og legger til:

– På Island hvor jeg kommer fra brukes 64 prosent av all energi til aluminiumsindustrien. 

Å designe bort behovet

I forskningsprosjektets engelske tittel Designing with/out Extractive Materials, ligger også tanken om «å designe bort.». Fallan forklarer: 

– 150 år med et hensynsløst forbruk av naturressurser og masseproduksjon har presset jordens økosystemer mot en rekke vippepunkter. Derfor må vi finne måter å designe oss bort fra bruken av ikke-fornybare ressurser.

Det kan gjøres på flere måter:

• Prioritere kvalitet framfor mengde
• Gå fra masseproduksjon til vedlikehold og reparasjon
• Lage produkter som varer lenge og enkelt kan gjenvinnes
• Erstatte produkter og teknologi med stor klima- og miljøbelastning
• Undersøke om behovet for et produkt eller tjeneste faktisk er reelt

– Dette perspektivet flytter oppmerksomheten fra kjøpsøyeblikket til stedet der materialene kommer fra. I stedet for å legge alt ansvar på den enkelte forbrukeren, kan vi se på systemene som ligger bak det vi forbruker, sier Fallan.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Nyhetsbrev fra Forskningsnytt

Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.

Gå til påmelding (via Make)