Vikingene dyrket fortida – men av andre grunner enn vi har trodd

Under sommerens Fotball-VM kunne hele verden se oss nordmenn bruke en del av vår historie. Den vikinginspirerte roingen på tribunene i USA skapte oppmerksomhet, stort sett positiv, men også litt irritasjon.

For den dansk-norske arkeologen Julie Lund var det blandede følelser som meldte seg da hun observerte og etter hvert også deltok i dette ritualet rundt Norges VM-kamper.

– På den ene siden ringte alle alarmklokker fordi bruk av vikingtiden ofte har vært assosiert med høyreradikale krefter, sier Lund, som er professor ved Universitetet i Oslo.

– Samtidig var det et element av at det nå er noen andre som tar vikingtiden tilbake og gjør den til noe folkelig. Jeg rodde selv. Jeg synes både det var flaut og samlende samtidig, sier hun.

Selv om roingen ikke nødvendigvis hadde så veldig mye med livet i vikingtiden å gjøre, synes hun fenomenet var interessant. Særlig fordi hun selv forsker på hvordan mennesker i vikingtiden brukte sin historie og sin fortid.

Akkurat slik nordmenn i dag bruker både vikingtid og andre elementer fra historien på ulike måter, mener hun vi må anta det samme om mennesker som levde i vikingtiden.

Mye mer enn makt

Likevel, mener Lund, har fagfeltet hennes fram til ganske nylig hatt en hang til å tolke all fortidsbruk som uttrykk for makt. Store gravhauger, forseggjorte økser og spyd, vakre smykker, alt har bekreftet den samme forklaringsmodellen: Dette var en person med makt.

– Men det er altfor enkelt å si at de i vikingtiden brukte fortiden bare til makt eller manipulasjon. Vi ser for eksempel veldig forskjellig fortidsbruk i ulike sosiale grupper, sier Lund, som nylig har gitt ut boka «Time and temporality in the Viking Age». 

Lund og kollegaene hennes har studert det vikingene har etterlatt seg over hele Skandinavia. De har sett på gravplasser, som det store Hunnfeltet i Østfold, og vikingskatter, som det innholdsrike funnet i Hoen i Buskerud.

– Åpning av graver og funn av skatter fra vikingtiden gir oss innblikk i hvordan de forholdt seg til fortiden sin. Hvis vi bare antar at den som hadde mest med i graven, var rikest og mektigst, da har vi forenklet noe voldsomt, sier Lund.

Les mer om funnene på Hunn gravfelt i Østfold

Og, sier hun:

– Det kan vi faktisk ikke vite.

Fra Romerriket til Skandinavia

Derimot ser forskerne tydelige tegn som peker i andre retninger, mot en helt annen form for fortidsbruk.

– Vi ser at det har vært en gruppe kvinner som har ivaretatt gjenstander gjennom ikke hundre eller 200 år, men 500 år. Gjenstander som har sirkulert og vært i bruk, som blir tatt vare på og blir omarbeidet.

Akkurat hva dette handler om er ikke lett å vite, men 500 år er veldig lenge i dette perspektivet.

Hun forteller om en romersk intaglio, en edelsten med innskåret mønster, som har funnet veien fra 400-tallets Romerriket, via de franske karolingerne og til Hoenskatten fra 900-tallets Norge.

Samme sted fant man en trebladet brosje som opprinnelig hadde kommet fra Frankrike. Men der hadde den gjort nytte som beslag på en sverdslire.

– Dette er sannsynligvis alliansegaver som ble gitt til personer helt i toppen av det sosiale sjiktet. Men i Skandinavia får slirebeslaget en nål på og blir et fint kvinnesmykke, sier Lund.

Her nord får gjenstandene i løpet av århundrene helt nye funksjoner.

– De kunne smeltet dem om. Det var lett. Men dette var de gjenstandene de valgte å beholde, sier Lund.

Lund sammenligner med vår egen omgang med fortiden og med historiske gjenstander. Hun forteller om et arveoppgjør der gamle verdifulle malerier får henge i fred på veggene, mens de etterlatte krangler om kanelbøssen familien alltid brukte når de spiste grøt på julaften.

– Vi er jo veldig bevisst på noe av vår fortidsbruk, men det er også mye fortidsbruk vi ikke reflekterer over, sier Lund.

En seilklar gravplass

Arkeologene har også studert skipssetninger, en forhistorisk gravform der store steiner er plassert over graven og former ytterlinjene av et skip.

– Dette kjenner vi godt fra bronsealderen og fra folkevandringstiden. Så, helt mot slutten av vikingtiden, anlegger de dem igjen. Men de er overdimensjonert. De har gjort dem enda større enn vikingenes skip, forteller Lund.

Også her ser hun en annen type fortidsbruk. Plutselig kopierer man, eller gjenoppdager, elementer fra historien som ikke har vært i bruk på mange hundre år.

– Fortiden blir igjen brukt konkret, som med den romerske intaglioen, men også som en referanse til fortiden.

Hvis man bare ser på dette som et uttrykk for makt, har man gått glipp av et veldig viktig spørsmål, ifølge Lund: Hvorfor gir dette mening for disse menneskene?

– Skipet står klart til å seile. Vi kan ikke spørre dem om hvorfor, men vi får fatt i et eller annet om hvordan de så på verden og hvordan de så på seg selv.

– Roingen under Fotball-VM handlet ikke om makt. Den handlet om identitet, selvforståelse, og fellesskap. Effekten av fortidsbruk i vikingtiden kan ligne på effekten i dag. Også da kan det ha handlet om fellesskap og inkludering, sier Lund.

Vikingtiden er mye mer enn høvdingen og hans menn

Likevel har det vært lett, kanskje for lett, for Lunds forgjengere å se på all fortidsbruk i vikingtiden som uttrykk for makt.

– Vi leter mye etter høvdingen og hans menn fordi vi kjenner dem fra tekstene. Men også fordi det bekrefter våre fordommer om hva vikingtiden var. Vi har lært mye om vikingtiden, men vi faller fortsatt tilbake til de samme modellene for sosial organisering.

Etter flere år med nærstudier av alt det menneskene som levde på denne tiden, etterlot seg, trekker Lund andre konklusjoner.

– Jeg har sett veldig mange eksempler på det som før bare ble kalt makt, som jeg mener vi har kunnet vise at også handler om alt mulig annet, sier hun.

Akkurat hva, får vi kanskje aldri vite, og Lund kommer stadig tilbake til at det er mye vi ikke vet, ikke kan vite. Uten at det legger noen demper på ønsket om å komme nærmere mulige svar.

– Vi kan ikke slutte å være nysgjerrige. Vi får en fornemmelse av hva som var viktig for noen mennesker i vikingtiden. Selv om vi ikke får svarene, får vi likevel nyansert bildet av hva som foregikk i hodet til menneskene i vikingtiden, sier Lund.

Referanse

Julie Lund: Time and temporality in the Viking Age – An Archaeology of Reuse, Remembering, and Relations to the Past in the Past in Scandinavia, 750-1050 CE, Sidestone Press 2026.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Nyhetsbrev fra Forskningsnytt

Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.

Gå til påmelding (via Make)