-kopi.jpg)
Turistmotivet i nord
Bendik Brenn Egge, leder i Norsk Reiselivsmuseum, mottok en høstdag i 2019 en mail fra Dr. Michael Fuhr ved Museumberg i Flensburg, Tyskland. Under renoveringen av museet fant de to bortgjemte trebokser som inneholdt mer enn tre hundre glassnegativer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet. Glassnegativene viser blant annet motiver av steder i Norge, tatt av fotografen Wilhelm Dreesen. Museet trengte Bendiks hjelp til å finne ut hvilke steder i Norge fotografiene var tatt.
I et av fotografiene sitter en mann på en isbre og maler det han ser fremfor seg. Bak står en kvinne og titter over skulderen hans på maleriet som er i ferd med å ta form. Fotografiet er fra 1897 og viser kunstneren Heinrich Petersen-Angeln på reise sammen med sin venn, fotografen som har tatt bildet av han, Wilhelm Dreesen. Bendik kjenner igjen plassen han sitter på. Det er Buarbreen som ligger i Odda. Et godt etablert turistmotiv fra denne tidsperioden.
Historien om den tyske kunstneren som malte isbreen i Odda under et Norgesopphold på slutten av 1800-tallet har ligget blant hundrevis av andre glassnegativer, i en nedstøvet treboks, på et museum i Tyskland. Men fotografiet av kunstneren på isbreen i Odda avdekker flere fortellinger.
– Turisme er et fascinerende og komplekst fenomen som kan fortelle mye om samfunnet, tiden og kulturen det forekommer i, og bildet er en rik kilde til samtaler om dette, forteller Egge. Han trekker frem isbreen og fjellene blant hovedfokuset i bildet.
– De er en del av en fortelling om et urørt og vakkert, men farlig nord som også opplever å ha blitt en turistdestinasjon. Dette forteller om en del autensitetskonflikter ettersom turismen tiltrekker svært mange nordover, forteller Egge og utdyper:
– Mange turister søkte seg vekk fra industrialiseringen i hjembyene sine, og ville oppleve noe ekte, men hva betyr egentlig det?
– Mange reiseskildringer fra 1800-tallet bærer preg av å være skrevet for et publikum som lengtet etter å høre om oppdagelse og eventyr. Mange tok hardt i. Samtidig tok det norske samfunnet syvmilssteg inn i fremtiden i dette århundret og befolkningen mer enn doblet seg. Romantiske ideer om urørte, ærlige og kjernesunne bondesamfunn i Europas værharde og vakre ytterkant står i kontrast til samtidige beretninger om kaos på dampskipsbryggene, fuktige sommernetter og souvenirhandel i stor skala, forteller Egge.
I tillegg er kunstneren i motivet interessant fordi han avbilder isbreen for et publikum som svermer for denne typen landskap og scenario.
– Bildet forteller om dem også. Dreesen fryser et romantisk øyeblikk i tiden, og en kunstner i arbeid. Men også et menneskelig øyeblikk: Gode venner på reise sammen i Norge. For meg er det en verdifull del av fortellingen, mener museumslederen.
Innsamling på 1800-tallet
Janicke Stensvaag Kaasa er førsteamanuensis i litteratur- og kulturformidling ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap (ABI) ved OsloMet. Hun leter i bibliotek, arkiver og i antikvariater etter litteratur som bærer på fortellinger om Norden. De kan finnes i bortgjemte magasiner, i skjønnlitteratur og i reise- og ekspedisjonslitteratur.
I reiselitteraturen beskrives landskaper, naturfenomener, dyreliv og menneskers hverdagsliv, ofte i detalj. Men også fiksjonsfortellinger kan være en viktig kilde til hvilke fortellinger og forestillinger som sirkulerte, forteller hun. Kaasa var nysgjerrig på hvordan den svenske arkeologen og zoologen Sven Nilsson beskrev reisen sin fra Lund til Bodø i 1816. En reise der han samlet inn fuglearter og skrev ned det han fant i en dagbok.
Blant Nilssons beskrivelser av stedene han besøkte, menneskene han møtte og fuglene han samlet inn, oppdaget Kaasa at han også gjenga de ulike artenes lyder i skrift.
I boken beskriver han rødvingetrostens kvitter som et «try, try, try, try», etterfulgt av et lavt «tivitivili». Hannrypens lyd gjengir han som «i-ah! i-ah! i- ah». Mens hunnrypens lyd høres som et «rrrrrrack-ka-ka-ka-kah! Ka-ka-ka-kah!» etterfulgt av hannens «kawâu- kawâu!»
- – Nilsson transkriberer lydene av vitenskapelige årsaker. De er en viktig del av innsamlingsarbeidet hans, men for meg, som er litteraturviter, har de også en annen effekt: De gir en sanselighet og livaktighet til beskrivelsene hans, og når man leser transkripsjonene av fuglelydene høyt, oppdager man at de ligger svært nære de faktiske fuglelydene, forteller Kaasa.
- I likhet med fuglelyder, ble også naturfenomener som nordlyset gjengitt som beskrivelser og metaforer i tekstformat. Den østerriksk-ungarske offiseren Julius Payer tegnet nordlyset under en polarekspedisjon i 1872. Tegningen viser nordlyset som lyst og flytende på himmelen over isen.
– På denne tiden var nordlyset et symbol på det mytiske og ukjente i nord. Man mente at nordlyset ville kunne gi kunnskap om det ukjente verdensrommet, og det nordlige ble en slags bro til verden utenfor, forteller Ulrike Spring, historiker og prosjektleder i forskergruppen «Collecting Norden».
Gjenstander med kulturhistorie
Mens noen av fortellingene om Norden har dukket opp ved tilfeldigheter i form av gamle negativer og i reiseskildringer, kan også godt ivaretatte gjenstander på museum fortelle historier om livet i nord.
På Naturhistorisk museum blant en rekke gjenstander som Fridtjof Nansen tok med seg tilbake fra Nordishavet i 1894, finnes utstoppede måker av slaget «rosenmåker» og representerer noe ukjent, noe som fantes lenger nord for kjent land.
– Selv om vi ved Naturhistorisk museum naturlig nok er mest opptatt av selve objektene og hvilke naturvitenskapelige svar de kan gi oss, er det jo åpenbart at de kan danne grunnlag for forskning og analyse også innenfor andre fagfelt, forteller Lars Erik Johannessen, overingeniør ved NHM.
Materielle gjenstander kan fortelle om noe mer enn seg selv. De kan bære med seg fortellinger som gir kunnskap om familier, om tradisjoner, om utvikling og om steder. Dette er den immaterielle kulturarven.
I forskergruppens «Collecting Norden» forsker blant annet Lene Liebe Delsett på historiene som finnes i den store samlingen hvalskjeletter i Norge.
I forskergruppens samling finner vi også en gård i Nordreisa kommune som bærer med seg nettopp en immateriell kulturarv. Deler av gården stammer fra 1700-tallet og fikk navnet «Tørfoss» i ca 1850 av den første kvenen som bosatte seg der.
Gården forteller om kvensk hverdagsliv, om blant annet håndverkstradisjoner, saunatradisjoner, tjærebrenning, elvefisketradisjon og elvebåttradisjoner. I dag forvaltes gården av Nord-Troms museum som holder den åpen for besøk.
– For å ta vare på en immateriell kulturarv må man ta tradisjoner i bruk og på denne måten holde dem levende. Men man kan også samle kunnskap om tradisjoner som ikke er i bruk, forteller Kaisa Maliniemi, museumsdirektør ved Nord Troms Museum.
Selv om mange fortellinger kan letes frem igjen og holdes i hevd, finnes det også de som er tapt. Det som er igjen av dem, er beskrivelsene av noe som en gang har eksistert.
– Det kan være flyktige naturfenomener eller materielle gjenstander fra 1800- og tidlig 1900-tallet som er beskrevet eller illustrert, men som ikke lenger eksisterer. Vi har mange av dem også, forteller Kaasa.
Flere glemte fortellinger om Norden finner du i Collecting Nordens virtuelle utstilling.
29. april åpner Norsk Reiselivsmuseum sin utstilling om fotografen Wilhelm Dreesen. Utstillingen er åpen ut 2022.