Slik sørger vi når kongen dør

Allerede da meldingen kom om at kong Haralds tilstand var «svært alvorlig», gikk folk til Slottsplassen for å legge ned blomster. Hele Norge holdt pusten og satt klistret til TV-skjermen for å følge de sammenhengende nyhetssendingene. 

Umiddelbart kastet en gruppe kulturhistorikere seg rundt og startet et intensivt feltarbeid som skulle vare i flere uker. 

For hva skjer når en konge dør? Hvordan sørger folk rituelt? Og hvordan skiller denne sorgen seg fra tidligere nasjonale sorgmarkeringer? 

Må være der selv for å forstå

–  Som ritualforskere vet vi jo at mennesker trenger ritualer. Vi har behov for ventiler for å uttrykke ting sammen, sier Ane Ohrvik, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hun og UiO-kollega Line Esborg, også professor i kulturhistorie, var tidlig på plass i Oslo sentrum for å observere og forsøke å forstå hva som skjer, når det skjer og hvorfor.

– Kraften, omfanget og varigheten i folks deltagelse er nok det som overrasker meg aller mest, forteller Esborg. 

Sammen har de observert hvordan folk deltar i den offentlige sorgen både på Slottsplassen og andre steder i landet, i lag med førstekonservator Ida Tolgensbakk på Norsk Folkemuseum og Kyrre Kverndokk, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

For det er selvfølgelig umulig å få den samme forståelsen gjennom fotografier.

– Vi rykker ut på denne måten fordi vi mener det er noe spesielt som skjer der og da, i det folk deltar på dette. Det forteller noe essensielt om samfunnet vi lever i, hva folk bryr seg om og hvordan folk ønsker å uttrykke det, sier Ane Ohrvik.

Ikke nytt fenomen

Selv om sorgen tar nye former, ser forskerne at de spontane minnemarkeringene etter kong Haralds død ikke er et nytt fenomen. De bygger på et kjent rituelt språk.

– De ulike rituelle elementene er nok mye eldre enn det vi først har antatt, sier Ohrvik.

Kong Olavs død i 1991 regnes som den første store, spontane minnemarkeringen i Norge, hvor en snødekket slottsplass ble fylt av lys, blomster og tegninger. Men det startet lenge før, viser det seg.

– Jeg tok faktisk med og skrev ut noen av bildene fra kong Haakons død i 1957, fordi jeg synes de er interessante, sier Esborg, og viser fram historiske bilder av folk som samler seg på Slottsplassen. Enkelte hadde ventet natten gjennom i påvente av siste nytt om kongen. 

Det neste bildet vi ser skolebarn som står foran Slottet, og vi gjenkjenner sorgsløret som henger fra Slottsbalkongen.

Selv om det ikke var et blomsterhav på plassen som ved kong Haralds død, ble det sendt blomster direkte til Slottet, og blomsterbudene kjørte i skytteltrafikk. 

–  Mange av elementene vi ser nå følger sporene tilbake til 1957. Her ser du for eksempel defileringskøen til kong Haakons båre. Vi ser at folk står i kø omtrent samme sted som de gjorde nå. Det speiler det vi observerte, og de bildene vi selv har tatt. Dette er jo åpent tilgjengelige bilder, men vi har glemt det, sier Line Esborg. 

Deler sin private sorg

I tillegg til selv å observere folks deltagelse i minnesritualer i og rundt Slottsplassen, har de trålet sosiale medier. For det nye er hvordan sorgen utspiller seg digitalt, gjennom bilder, delinger og personlige markeringer på sosiale plattformer.

– Vi ser at grensene mellom det private og offentlige blir visket ut, og skaper et stort behov for å dokumentere sin egen deltagelse, sier Esborg. 

Flere laget sine egne minnetavler med bilder av kong Harald og bilder av seg selv og kongen, men også bilder av sine egne avdøde familiemedlemmer.

Folk ville dele sine egne personlige erfaringer fra sitt møte med kong Harald,og flere filmet seg selv mens de gråt eller la ned blomster på Slottsplassen.

– Det at folk går offentlig ut og filmer seg selv, snakker om sin sorg over kong Harald, men også sin egen sorg over tapte familiemedlemmer, det er nytt på grunn av mediesituasjonen, sier hun.

For mange ble sorgen over kong Harald også knyttet til egne tap. 

– Slike store ritualer kan romme andre ting også.Vi er begge overrasket over hvor mye dette har åpnet opp for å bearbeide også annen sorg, sier Ohrvik. 

Den må tidlig krøkes

Kulturhistorikerne ble slått av hvordan stemningen på Slottsplassen endret seg etter meldingen kom om at kong Harald var død. 

– Reaksjonen var spontan. Vi så hvordan Slottsplassen endra seg fra å være relativt tom til å tetne seg til på fascinerende vis i løpet av en time. Og køene til blomsterbutikkene i nærheten ble lengre og lengre,sier hun. 

Plutselig var Slottsplassen full av folk.

For ritualforskerne er det spesielt interessant å observere hvordan barn helt ned i barnehagealder blir innlemmet i dette ritualet. 

– Barna lærer sorgritualer tidlig. Vi så hvordan de ikledd refleksvester kom i tau-togene de holdt i opp mot Slottet for å legge ned tegninger og blomster. En minneverdig rituell innføring for mange, sier Ane Ohrvik.

Et annet typisk bilde er en mor og et barn med blomster på Slottsplassen. 

– Det var så betegnende at blomsternedleggelser veldig ofte ble filmet. En mor som sto og filmet barnet som la ned blomst, og vi vet at mange av disse havnet på sosiale medier. Det ble en slags dobbelformidling, sier Ohrvik.

– Absolutt og det viser hele gangen i ritualet. Det første bildet er «her er buketten i hånden» på vei opp mot Slottsplassen, så ser vi at barnet legger ned buketten på selve plassen, sier Esborg.

Barnehager og skoler var til stede hele veien. Etter hvert kom også ansatte i bedrifter til Slottet for å legge ned blomster sammen. 

–  Så det var ulike typer grupper som fant sine rom i dette sorgritualet, sier Ohrvik.

En merkelig stillhet

9. september er det tid for kongens begravelse.

–  Jeg tror alle som var i Oslo sentrum den dagen kan vitne om den veldig, veldig spesielle følelsen av å gå gjennom en helt stille by hvor så mange mennesker var samlet på veldig få kvadratmeter, sier Line Esborg. 

En ting er å høre nyhetskanalene rapportere om at hele byen er stille. En annen ting er å faktisk stå i byen og oppleve det selv.

– Uten feltarbeid ville det vært vanskelig å forstå denne stillheten, hvorfor og hvordan folk var stille.Jeg og Line hadde behov for å snakke sammen om hva vi skulle gjøre, og hvor vi skulle gå, forteller Ohrvik.

– Og det å ta seg selv i å gå rundt og hviske, det var merkelig. Hvis vi ikke gjorde det følte vi at vi forstyrret forsamlingen, og det er en veldig spesiell følelse, sier Line Esborg. 

Viktig for den nasjonale hukommelsen

Kulturhistorikerne har tidligere dokumentert blant annet kong Olavs død, kronprinsbryllupet, unionsjubileet, 22. Juli og pandemien.

Nå har de samlet inn mye viktig dokumentasjon i ukene etter kong Haralds død, også fra minnemarkeringer i andre byer. Et bredt materiale som gir rom for mer forskning. 

– Vi gjør jo dette fordi vi mener at det forteller noe essensielt om samfunnet vi lever i. Hva folk bryr seg om, eller ønsker å bry seg om. Hvordan folk ønsker å uttrykke sorg, og hvordan de finner sine veier til å gjøre det. Og som kulturhistorikere så er det jo vesentlig å forstå det i en sammenheng, sier Ane Ohrvik.

Og selv om ritualene følger et kjent rituelt språk, er kulturhistorikerne overrasket over hvor massivt det var. 

– Vi har blitt slått av mengden blomster, mengden mennesker, hvor lenge det varte, og hvordan disse markeringene åpnet et rom som folk fylte. Alt toppet seg med kong Haralds død. Over en måned etter hans død la folk fremdeles ned blomster på Slottsplassen, med hilsener til den avdøde kongen og til det nye kongeparet, sier Ane Ohrvik.

Og kollega Line Esborg legger til: 

– Den kulturhistoriske dokumentasjonen vi har gjort, er vesentlig for den nasjonale hukommelse. Og uten den er det vanskelig å forstå hvem vi er, og hvilken tid vi lever i.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Nyhetsbrev fra Forskningsnytt

Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.

Gå til påmelding (via Make)