Unn Pedersen er arkeolog og forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitet i Oslo. I hennes nyeste bok «Det magiske smykket» tar hun og Elna Siv Kristoffersen barna med inn i arkeologiens verden med utgravninger og gjenstander fra folkevandringstiden.
Tre gravhauger på Tinghaug på Jæren er utgangspunkt for fortellingene i boken. Funn fra gravhaugene utgjør en faktabasert ramme for fortellingen om Frøydis og Una, to tolv år gamle jenter som vokser opp i en tid hvor mye er annerledes fra i dag. Men at hovedpersonene i boken er jenter, er ingen selvfølge.
– I de etablerte fortellingene om folkevandringstiden er det mer fokus på mannsgravene enn kvinnegravene som er funnet. Det kan være fordi man tenker at et sverd viser et mektig menneske. Men det er også mye makt i gjenstander med rikt symbolspråk som gir uttrykk for inngående kunnskap om håndverk, slik som smykker og tekstiler, forteller hun.
Pedersen er prosjektleder i det tverrfaglige forskningsprosjektet «Gendering the Nordic Past» som utforsker hvordan kjønn og mangfold fremstilles i nordisk fortid.
Smykker, spenner og tekstilredskaper fra kvinnegravene fra Tinghaug-området er utgangspunktet for fortellingene om kunnskap og håndverk, om innvielser og om døden. I fortellingen er det spesielt ett smykke som forteller om Frøydis’ innvielse til voksenlivet, og hvordan kunnskapen føres videre fra én generasjon til neste. Smykket som er dekorert med dyrehoder har en helt sentral funksjon i denne kunnskapsdelingen, og med tiden kan smykket til Frøydis bli like magisk som farmorens.
Forfatterne av boken, Unn Pedersen og Elna Siv Kristoffersen, er eksperter på teknologi og ornamentikk, og jobber fra gjenstander til tolkninger.
– Fortellingen i boken ligger i forlengelse av forskningen vår. Det er derfor utfordrende og faglig stimulerende å fantasere. Som arkeolog finner man et potteskår og kaller det en krukke. Så setter man det inn i en sosial sammenheng, og det krever at man ser for seg et samfunn, forteller Pedersen. I barneboken tar vi det bare ett skritt videre.
Ideen om å skrive barnebøker basert på forskningen sin fikk hun da hun var student og nyutdannet arkeolog på utgravingen av Norges første by.
– Vi fikk skolebarn på besøk og barna lurte på så mye grunnleggende om gjenstandene vi fant. Mange barn er forskerspirer, de liker kunnskap og lurer på hvordan kunnskap blir til. Det er nettopp det arkeologien gir svar på, fordi det er så synlig at tolkning er involvert når vi beskriver et samfunn på grunnlag av de fragmenterte fysiske restene fra levd liv som vi finner, forklarer hun.
Fortellingen om Frøydis og Una handler ikke bare om gjenstander og håndverk fra en svunnen tid, men også om vennskap, kjærlighet og sorg, og om forskjeller mellom folk på denne tiden.
– Vi ville vise barna at mennesker i fortiden var mennesker som følte og tenkte. Følelsene kom mer frem når vi berørte de store tingene i livet, og fortellingen begynte etter hvert å leve sitt eget liv, forteller arkeologen.
Forfatterne inviterer barna inn i en vakker historie om hvordan livene til de to venninne kan ha vært, om deres relasjon til hverandre, til familiene sine og til de andre på nabogården.
– I boken legger vi vekt på at både barn og eldre mennesker er viktig aktører i samfunnet, og at kvinnesyslene, som ofte har blitt sett på som private, er offentlige, og ble sett på som viktige i denne tiden. Det har kommet klarere frem gjennom forskningen i senere år og derfor er det viktig å synliggjøre det for folk flest, og ikke minst for barn.
Du kan se og lese mer om gjenstander og smykker fra folkevandringsperioden, jernalderen og vikingtiden på Arkeologisk museum i Stavanger og i utstillingen «Fabelaktige dyr» på Kulturhistorisk museum ved Universitetet Oslo.