Dette kurset tar opp hva det vil si å skrive, sett ut fra ulike litteraturteoretiske posisjoner. I litteraturen er det å skrive ofte tematisert, særlig i såkalte metaromaner, men også i et forfatterskap som Marcel Proust, idet På sporet av den tapte tid kan oppsummeres i setningen ”Marcel blir forfatter”. Meta-romanen handler om sin egen tilblivelse, mens dagbøker, korrespondanse og selvbiografier er privilegerte innfallsporter til forståelse av hva det vil si å skrive (W. Gombrowicz, F. Kafka, S. Freud, Olav H. Hauge, Amalie Skram m.fl.). Mange forfattere skriver også essays om hva skrivingen betyr for dem (M. de Montaigne, K. Hamsun, M. Duras, Søren Ulrik Thomsen, Tone Hødnebø) I norsk samtidslitteratur er «livsskriving» en påfallende tendens (Kjersti Annesdatter Skomsvold, Karl Ove Knausgård, Ole Robert Sunde). En rekke grunnleggende forhold spiller inn på skriftproblematikken, som kjønn, klasse, alder, tid og rom. Spørsmålet om det å skrive åpner også for andre litteraturvitenskapelige problemområder, som for eksempel sjangerproblematikk, stilbegrepet, retorikk, etc. Hvorfor skriver man? Hvem skriver? Hva er skrift? Hvordan finne ordene? Hva vil det si å skrive godt? Hvordan forbereder man seg til å skrive? Ved siden av teoretiske bidrag vil vi lese, referere og forholde oss til et utvalg av litterære tekster.
Pensum består av 500–700 sider teori. I tillegg kommer et utvalg litterære tekster, i omfang tilsvarende ett verk, som avtales i samarbeid med faglærer.