Roller i forskningskommunikasjon – en typologi
I løpet av de siste tiårene har det skjedd en ideologisk forskyvning fra forskningsformidling til forskningskommunikasjon, og dermed, fra en lineærforståelse av denne aktiviteten til en dialogisk ditto. Det er nå mer eller mindre gjengs at ulike publikum skal forstås som implisert og involvert i kommunikasjonen på en eller annen måte. Samtidig bidrar en stadig mer sammensatt yrkesgruppe ved og rundt universitetene i denne kommunikasjonen. Dette har destabilisert forskningskommunikasjon som fenomen. Saken blir ikke stort bedre av at forskningen på forskningskommunikasjon er et mangfoldig og fragmentert tverrfaglig felt, snarere enn et ordentlig fag: Som forskningsfelt mangler science communication både et tydelig definert formål og en omforent ide om hva som er relevant litteratur og gode metoder.
Kort sagt har forskningskommunikasjon blitt et rikere, men samtidig mer utflytende, felt enn hva det var. Denne situasjonen gir oss en didaktisk utfordring: Hvordan kan vi undervise i forskningskommunikasjon, når forskningskommunikasjon er så mange forskjellige ulike ting for så mange ulike parter og når forskningen på feltet gjør fint lite for å samle trådene?
Etter en innledning om noen av de ovennevnte forskyvningene, vil jeg i dette innlegget ta til orde for å forstå forskningskommunikasjon som et sett med relasjoner, og jeg vil foreslå at vi kan heve vår forskningskommunikative«relasjonskompetanse» ved å bli mer bevisst hvilke roller vi tar på oss – og kan ta på oss – når vi kommuniserer om forskning. I et forsøk på å bidra til slik relasjonskompetanse, presenterer jeg et utkast til en typologi over hvilke roller det kan være relevant å ta i bruk i forskningskommunikasjon.