Fra gressplen til eng og langt gress

I dag er det flere arealer på UiO som skjøttes som tradisjonell eng og plener som har blitt sluppet opp som langtgressområder. Parkseksjonen ved universitetet har aktivt jobbet med dette siden tidlig på 2010-tallet. 

Engene slås som regel i slutten av juli, før gresset tørkes og fjernes. Dette vil over tid trekke næring ut av marka, noe som gagner arter som er tilpasset mindre næringsrike forhold enn det vi vanligvis finner i parker og andre grøntområder. 

Fra grasmark til blomstereng på Tørteberg

Tilretteleggelse av eng på UiO har også blitt forsket på. I 2017–2020 gjennomførte Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) prosjektet "Fra grasmark til blomstereng", med eget forsøksfelt på Tørteberg på Blindern. 

Her ble ulike metoder for skjøtsel og utmagring av jorda testet ut, og det ble sådd en del vanlige engarter, som prestekrage, engsmelle og blåklokke, med frø samlet inn fra Østlandet. Mange av disse etablerte seg godt og kan fortsatt ses på Tørteberg. 

I dag har UiO engarealer på Tørteberg, ved Kjemibygningen, Svein Rosselands hus og Kristen Nygaards hus. Disse slås enten maskinelt eller med ljå. Områdene med godt potensiale for omlegging til eng er gjerne litt grunnlendte og har god lystilgang. 

• Les mer i rapport om prosjektet på Tørteberg (NIBIO)

Å gjøre gressplen om til blomstereng er et tålmodighetsprosjekt, men samtidig interessant å følge utviklingen av over tid. Se gjerne om du kan observere endringer i artssammensetningen fra år til år.

Utvalgte planter fra engen på Tørteberg

Vis bildeoversikt Lukk

1/6

• 
• 
• 
• 
• 
• 

Slåtteng 

Den tradisjonelle slåtteengen var for inntil få tiår siden en viktig del av det europeiske kulturlandskapet. I dag er naturtypen slåttemark listet som kritisk truet (Artsdatabanken 2023).

Slåttemarkas funksjon var å gi vinterfôr til dyrene. Den ble sjeldent eller aldri gjødslet, men ble slått årlig, og også ofte beitet. Etter slåtten ble gresset hesjet og tørket, før det ble tatt inn for lagring. Enger med lang skjøtselshistorie er blant av de aller mest artsrike vegetasjonstypene vi har, med inntil 40 arter av karplanter per kvadratmeter.

I dagens landbruk er den tradisjonelle enga byttet ut med mer effektive driftsmetoder hvor kun noen få arter dyrkes. Dermed har en stor del av artsmangfoldet som er tilpasset et liv i enga - både karplanter, sopp, moser og insekter – kommet under press, og flere arter trues med utryddelse.

Selv om en «park-eng» ikke kan vise til samme artsrikdom som gammel slåttemark, har den positive økologiske effekter. Den tilbyr levested og matfat for insekter og andre smådyr, som videre lokker til seg andre dyr, eksempelvis fugler.

Fra plen til langt gress

Tidlig på 2010-tallet startet Parkseksjonen å slippe opp plenområder til langtgressområder. De første områdene som ble sluppet opp var blant annet under asalrekkene på den store plenen ved Det humanistiske fakultet. 

Formålet var først og fremst å unngå å kjøre over trærnes rotsoner med en stor og tung traktorklipper. På den måten blir jorda mindre komprimert, og de røttene som ligger helt oppe i dagen ble ikke skadet av stadig kjøring.

Korridorer for pollinatorer

De siste årene har det vært et stadig økt fokus på biologisk mangfold og viktigheten av å la gress og blomster blomstre, slik at det kunne skape korridorer for pollinatorer. 

Noen av gressbakkene kunne siden utvikles til artsrike blomsterenger. Men mange av langtgressområdene er næringsrike og kraftigvoksende, og vil ikke kunne bli samme type eng. De har likevel stor verdi fordi antall blomsterstander er langt høyere enn i kortklipt plen.

Tiltrekker både småkryp og studenter

Også mikrolivet i jorda blir rikere der gresset slippes opp. I oppstart av vekstsesongen lages det tydelige klippelinjer for å skape rom langs bruksplenene. Med kantsoner av høyt gress og blomster ser det ut til at plenene blir mer innbydende til bruk for piknik, pauser og lesing. Dermed ser det ut som en god balanse mellom kortklipte bruksplener og langtgressområder er en vinn-vinnsituasjon. 

Langtgressområdene slås som regel på høsten, for å hindre at områdene gror igjen av busker og småtrær som fort etablerer seg når det ikke klippes. Med den lave klippefrekvensen følger også ansvaret for å ha kontroll på de invasive fremmedartene som fort kan få fotfeste i slike områder.

Les mer

• Se hvordan du kan lage din egen eng på Naturhistorisk museums nettsider