"Å overskue og samstemme hele bredden under arbeidet var det vanskeligste" sa Mari Slaattelid om sitt store arbeid som var en gave fra De nordiske juristmøter, norsk avdeling i 2004.
Maleriet som består av 6 felt, er 205 x 855 cm. Det er malt med olje på aluminiumsplater. Det harde underlaget var viktig for kunstneren. Det ga motstand under selve arbeidet, med mulighet til å skrape bort og begynne på nytt. Lag på lag ligger prøving og feiling under det ferdige maleriet slik lag på lag av farger ble hentet fram under restaureringen av bygningen, synliggjort ved fargetrapper i de ulike rommene.
I Mari Slaattelids maleri gjenoppstår fargetrappene som strukturerende element og romskapende inndelinger. Maleriet refererer seg dermed aktivt til bygningens og auditoriets egen historie. Det samme gjør fargen. Den intense røde hovedklangen gir lød til rommets historiserende uttrykk samtidig som den har sin referanse i pompeianske veggmalerier. Dette er et bevisst valg fra kunstnerens side. Funnene etter utgravningene av Pompeii og Herculaneum i andre halvdel av 1700-tallet dannet mote for nyklassisismens interiører, også i Domus Academica. Ved å være i dialog med dette, bærer Slaattelids store malte frise både sitt eget nåtidige uttrykk og et minne om andre tider.
Sentrert i frisen er et kvinneansikt. Vårt betrakterblikk møter blikket fra 'den andre' bak et minneslør, også hun fra byene ved Vesuv. Dette ansiktet, også kalt Sapfo, med griffelen ettertenksomt mot munnen skaper bro til dagens studenter. "Når jeg har valgt maleri som medium og Pompeii som påskudd, er selve dateringen et tema. Andre tilganger til tiden de lever i har studentene i det de strømmer ut av auditoriet og slår på mobilen", sier Mari Slaattelid.