Professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson (1834-1917) var blant de første som så Gustav Vigelands (1869-1943) begavelse. Flere ganger hjalp han Vigeland videre ved hjelp av sin posisjon og sitt kontaktnett. Under Vigelands første separatutstilling i 1894, skrev Dietrichson positivt om kunstneren i flere artikler.
Gustav Vigelands portrettbyste av Lorentz Dietrichson er en gave fra venner, studenter og kolleger i 1904. Den aldrende professor er lett gjenkjennelig med sitt karakteristiske hår, skjegg og høye panne. Men i betraktningen av bysten blir den ytre likhet mindre vesentlig. Kunstnerens oppfattelse av personligheten bak trekkene blir bestemmende for formen. Karakter av sjeleportrett overtar. Ansiktet utstråler verdighet og innsikt, men også resignasjon og spor av bitterhet. Konfliktene mellom kunsthistorieprofessoren og de yngre kunstnerne hadde da også vært mange på slutten av 1800-tallet. Men Vigeland utleverer ikke. Han har sympati for sin gamle velgjører. Med overkroppen formet som en herme etableres det også en forbindelse til antikkens byster. Dette forsterker inntrykket av det tidløst allmennmenneskelige i åndskraft og sårbarhet.
Gustav Vigeland utførte flere portretter på begynnelsen av 1900-tallet, blant andre av Bjørnson, Ibsen, Garborg og Grieg. UiOs første professor i kunsthistorie er et følsomt eksempel på Vigelands portrettkunst fra denne perioden.