Dette portrettet fanger oppmerksomheten gjennom fargen og det karakteristiske ansiktet. Hans Vogt (1903-1986), språkforsker og spesialist på georgisk og andre kaukasiske språk, var rektor i en krevende periode med økende studenttall og utbygging av øvre Blindern.
Alf Rolfsen (1895-1979) hadde først tenkt å bli arkitekt, men ble billedbygger i stedet. Portrettet av Vogt er en konstruert virkelighet. Det kan ”leses” som en flate der farger og former danner mønster, rytme og rom samtidig som portrettets krav til likhet er ivaretatt.
Rolfsen er mest kjent som en av de tre ”freskobrødrene” med store utsmykninger som freskene i Vestre krematorium i Oslo og Oslo Rådhus. Men parallelt med romutsmykninger arbeidet han med staffelimalerier, derav mange portretter – og alltid med samme konstruktive nerve i bruk av maleriets eget språk. Dette har han også formidlet som kunstskribent. I Kunsten skifter ham skriver han: ”I malerkunsten forekommer fargen utelukkende i forbindelse med form”. I samspillet mellom formene og maleriets flate oppstår uttrykket. I portrettet av Vogt er dette tydelig. Maleriets intellektuelle rekvisitter er bøker, men disse bidrar også til å lede blikket over billedflaten ved hjelp av parallelle linjer og fargeklanger. I bakgrunnen utvides rommet med et vindu og et lysfelt på gardinet som igjen reflekteres i modellens hår. Portrettet utgjør sin egen malte verden i tillegg til å minnes en rektor.