Teologen og stortingspolitikeren Inge Lønning (1938) har vært en markant skikkelse i det offentlige rom i mange år. Det offisielle rektorportrettet ble malt i 1993 av Arvid Pettersen (1943) som samme år ble professor ved Statens Kunstakademi. På slutten av 90-tallet var han rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, og mange offentlige samlinger har verk av Pettersen. Han har også malt flere portretter.
Hvordan vi tilnærmer oss et portrett handler ofte om hvilke spørsmål vi stiller utover det at det skal ligne. Og noen ganger blir vi ekstra nysgjerrige, som ved portrettet av Inge Lønning. Hvorfor dette kjølige, ikke-atmosfæriske lyset. Hvorfor dette konsentrerte blikket som ser mer innover enn utover og hvorfor denne nøytraliserte bakgrunnen. Som betrakter får vi en ”nøkkel” ved at Lønning er plassert bak en talerstol; - og hva sier kunstneren selv? Arvid Pettersen forteller at han i dette arbeidet hovedsakelig tok utgangspunkt i fotografier. Og nettopp talerstolen og det kalde, profesjonelle lyset er viktig. Han ville fange det han oppfattet som det mest karakteristiske ved Lønning – hans verbale styrke og årvåkenhet. Dette er rett før retorikken slipper løs – ”kobraen klar til å hugge til” for å sitere Pettersen. Dermed blir sekundet før den skarpe kommentaren og den velformulerte tanken portrettets hoveduttrykk.