I går var jeg på boklansering av boken Artificial Intelligence in Greek and Roman Epic. Det vil si jeg klarte å komme en time for sent pga. en feil i min automatiske kalender og fikk ikke med meg annet enn den velfortjente applausen. Som plaster på såret for min gode kollega her ved UiO, Silvio Bär (en av de to redaktørene for antologien) vil jeg gjerne benytte anledningen til å bedrive litt PR for hans bok og samtidig komme med noen refleksjoner rundt temaet.
Antikken: god å tenke med også på dette feltet
"Åh nei, skal antikkforskere kaste seg på denne trenden også", kan man lett tenke. Hva har så vi å bidra med? Vi må ikke bli helt som den greske faren i filmen My big fat Greek wedding som stadig hevder at «everything is Greek» - t.o.m. ordet kimono. På den annen side: Refleksjon rundt menneskers forhold til teknologi og tanken på kunstige intelligenser og mennesker går selvsagt langt tilbake. Ikke minst har det en plass i antikkens mytologi. En utforskning av antikkens fremstillinger kan utvide vårt syn på dette.
Antikkens myter blir også fortsatt brukt som forklaringsmodeller. Det opplevde jeg senest på en konferanse i Bergen om humaniora og KI. Hovedtaleren, teknologifilosofen, Shannon Vallor, snakket der om sin siste bok, The AI Mirror: How to reclaim our humanity in an age of machine thinking (Oxford University Press). I hennes bok spiller myten om Narcissus slik den er fortalt hos den romerske dikteren Ovid en nøkkelrolle for hennes tenkning rundt disse tematikkene.
Episk KI
Silvio Bär og Andriana Domouzis bok tar for seg både konsepter og fremstillinger av kunstig intelligens i antikkens epos. Boken tar også for seg bruken av slike antikke figurer i moderne behandlinger av roboter og kunstig intelligens.
Når man begynner å se etter er det faktisk ganske mange eksempler på en form for kunstige intelligenser, kyborger eller roboter i den episke poesien. Allerede den trojanske hest er jo en form for maskin, om den kanskje ikke er så intelligent - dvs. bruken av den var meget intelligent.
Den mest kjente KI-figuren i denne samlingen er nok Pygmalions elfenbensskulptur som man finner beskrevet i en episode i 10. bok av Ovids Metamorfoser. Skulptøren Pygmalion er skuffet over virkelighetens kvinner og skaper seg derfor heller sin egen kunstige drømmedame (eller sexbot?) i form av en skulptur. Den blir så vakker og livaktig at kunstneren blir forelsket i den. Ja, Ovid skriver at ansiktet var så realistisk at leseren ville ha trodd at den levde (virginis est verae facies, quam vivere credas, 10.250). Kunstneren blir simpelthen forelsket i sin egen skapning. Han ender opp med å be til kjærlighetsgudinnen om å få en lignende kone og hun gir simpelthen skulpturen liv. På den måten ender skulpturen opp som en virkelig kvinne like vel. Denne episoden ble senere utgangspunkt for George Bernard Shaws skuespill Pygmalion og den senere musikalen My fair lady.
En annen episk karakter som har vært en del brukt i resepsjonen er Talos (se illustrasjonen i innledningen til dette blogginnlegget). Dette er en figur mest kjent fra Apollonios Argonautica (mot slutten av fjerde bok). Her er Talos eller «mannen av bronse» (overs. Fauskanger 2021), nærmest det vi ville kalt en kyborg (robot som er dels mekanisk og dels organisk)ettersom han er laget av bronse, men også har en arterie. Denne har fått sitt etterliv bl.a. i videospillet The Talos principle (2014) som har et underliggende filosofisk plot. I dette spillet hevder den fiktive antikke filosofen Straton fra Stageira at den mytologiske Talos-figuren impliserer at også mennesker egentlig er maskiner – bare at vi er biologiske maskiner).
Prometheus og det (u)menneskelige
Kunstig intelligenser eller selvdrevne roboter (automata) finnes også utenfor eposet. Det viste Silvios medredaktør i et foredrag om fragmentene til Evripides’ tragedie Protesilaus der en kunstig versjon av hovedpersonen spiller en stor rolle (lenke). Enda mer berømt og relevant for moderne diskusjoner av KI er imidlertid en annen karakter kjent fra både tragedie og andre tekster, Promethevs. I en av fortellingene om ham skaper han menneskene ut av leire. Men for at de skal få liv, må han – som Pygmalion – få guddommelig hjelp. Athene må blåse ånd inn i skapningene. Akkurat dette øyeblikket er faktisk avbildet på universitetet i Oslos midtbygning i skulpturgruppen laget av Mathias Skeibrok.
Mens George Bernard Shaws versjon av myten om Pygmalion utnytter de mer psykologiske sidene ved myten snarere enn det kunstige eller mekaniske, har Promethevs-myten ofte vært brukt nettopp i teknologisk øyemed. Mary Shelleys roman Frankenstein bærer undertittelen –«the modern Prometheus». Hennes Promethevs, Frankenstein, gir liv til et monster og ikke et menneske. Og også atombombens oppfinner, Robert Oppenheimer, har fått merkelappen "en amerikansk Promethevs". I disse tilfellene handler det om teknologi som løper løpsk i det de får sitt eget liv.
Da jeg for en god del år siden var med på å skrive Humaniora. En innføring (Universitetsforlaget) - en lærebok for emnet Exfac for de humanistiske fagene – valgte vi nettopp Promethevs-myten som gjennomgangstema. Tanken var at myten kunne brukes til å tematisere det menneskelige og menneskeskapte – objektet for de humanistiske vitenskapene. På omslaget har vi både den klassiske gavlgruppen på universitetet i Oslo og terminator i Arnold Schwartzeneggers skikkelse.
Vi forfattere har flere ganger snakket om vi skulle oppdatere boken – ikke minst i forhold til den digitale utviklingen – men en ting ville vi ikke trengt å kaste ut: Promethevs-myten. Her kunne en inngang vært å tematisere det menneskelige nettopp gjennom grenseflatene til det umenneskelige og hva slags problemstillinger det stiller oss overfor. Det er et eksempel på at de klassiske fortellingene er relevante og kan være gode å tenke med. Og for dem som vil gå i dybden på dette, kan man nå bl.a. lese Silvio Bär og Andriana Domoutzis bok.
Logg inn for å kommentere