Livias rom

Jeg har skrevet flere blogginnlegg om resepsjonen av antikke figurer - både hovedpersoner som Catilina og Medea og bifigurer som Penelope og Lavinia. Jeg har også vært innom monumenter som Parthenon og Colosseum, men dette er første gang jeg skriver om resepsjonen av et rom. Og ─ så vidt meg bekjent – er dette første gang i resepsjonshistorien at et antikt rom får spille hovedrollen.

Forrige uke debuterte jeg nemlig som «bokbader» på lansering av praktboken Livia’s room. Researching, reflecting,Staging (Solum forlag) på Dramatikkens hus i Oslo. Boken, som er redigert av dramatikeren Lene Therese Teigen og antikkhistorikeren Lovisa Brännstedt, er en rik dokumentasjon av et langvarig prosjekt i krysningsfeltet mellom akademia og kunsten med utgangspunkt i et rom i Augustus kone Livias hus ved Prima Porta. Da huset ble gravet ut fant man et rom med usedvanlig vakre og godt bevarte blågrønne fresker som illuderer en slags ideell frukthage med blomster, frukt og fugler. Disse ble av bevaringshensyn flyttet og er i dag utstilt i nasjonalmuseet i Palazzo Massimo i Roma. Samlingspunktet i prosjektet var en tverrestetiske teateroppsetning av teaterstykket Livias rom under ledelse av Teigen, men i tett samarbeid med andre.

Det er en glede å skrive en bloggpost om prosjektet, selv om jeg også må innrømme at jeg er en smule ambivalent. Livias rom med sine fantastiske hagefresker utstilt i tredje etasje i Palazzo Massimo er et av mine yndlingssteder i Roma. Det er også – som jeg kommer til helt på slutten – et sted jeg har latt meg inspirere av og brukt i mine undersøkelser av pastoralen. Mens man ellers må måke seg frem i  turisthavet kan man her faktisk nyte de usedvanlig vakre antikke freskene i overraskende fred og ro - en fred og ro som jo passer det pastorale motivet godt. Jeg håper jo at det kan fortsette slik. Antar dog at det går ganske greit så lenge det ikke blir populært på TikTok eller Instagram.

«A room with a view»

Praktboken utgitt på Solum forlag inneholder tekster på engelsk av sytten forskjellige bidragsytere og et rikt billedgalleri. Det siste er essensielt når en viktig del av prosjektet er tekstilkunstneren Ingrid Aarsets arbeider. Boken beskriver utviklingen av teateroppsetningen og avsluttes med hele sceneteksten, men kapitlene åpner også opp videre perspektiver som går langt utenfor forståelsen av stykket, bl.a. om forskning på romerske tekstiler, byutvikling, musikk i romerske elitehjem.

Selve prosjektet startet, som seg hør og bør når vi snakker om et rom, på et sted, nemlig et opphold ved Circolo Scandinavo, den skandinaviske foreningens kunstnerhus i Roma, der Lene Therese Teigen hadde søkt om å være med et prosjekt om nettopp Livias rom. Der møtte hun den bergenske tekstilkunstneren Ingrid Aarset og den islandske samtidskomponisten Þuriður Jónsdóttir og etter hvert ble de supplert med en svensk antikk historiker som nylig hadde skrevet avhandling om selveste Livia, Lovisa Brännstedt. Av og på og inn og ut av covid-restriksjoner arbeidet denne gruppen frem både et seminar, en teatertekst- og forestilling og til slutt boken som nylig ble lansert alt med utgangspunkt i Livias rom og med god støtte underveis bl.a. fra Det norske institutt i Roma.

Boken gir i tillegg til sceneteksten både god innsikt i selve den kreative prosessen og det faglige grunnlaget firerbanden brukte for å skape seg frem til en forestilling. Og helt mot slutten får vi også et mer litteraturvitenskapelig blikk på sceneteksten.

Rommets stemme

I dramaet som er gjengitt på engelsk i praktboken, men også er utgitt på norsk av forlaget Transit i 2021, spiller rommet hovedrollen. I oppsetningen er et rom laget av tekstiler helt sentralt på scenen og skuespillere og musikere beveger seg inn og ut av det, ja, samspiller med tekstilene også gjennom å ta på dem. Men ikke nok med det: rommet har også fått en stemme. I sceneteksten er det tre sentrale partier det rommet snakker. Disse delene har fått tittelen «Antikk tatovering I-III».

På boklanseringen ble de tre delene fremført som en helhet av skuespiller Tiril Pharo. I oppsetningen var stemme og scenografi vevd tett sammen. I sceneanvisningene som introduserer den første delen står det «Langsomt forflyttes vegger, og hagerommet fra Livias villa oppstår: et rom inni visningsrommet. Publikum er utenfor, aktørene innenfor. Bare rommet er synlig nå. Det puster, lever, snakker, kanskje også synger».

I teksten snakker rommet fra en tidløs «jordens avgrunn». Det – eller snarere «hun», for Teigen skriver eksplisitt at hun ville «gjenskape rommet som kvinne, en gammel kvinne» ( etterord til den norske utgaven, s.116) - fungerer som «et talerør for historiens gang». Og det forteller flere historier – både om personene hun rommet og seg selv. Ja, for Teigen har inkludert rommets fysiske historie helt frem til plasseringen på museum.

Prima Porta-villaen ble gravet ut i 1863. Det mest kjente funnet derfra er uten tvil den såkalte Prima Porta-statuen av Augustus (der han er fremstilt med brystplate, armen ut i en typisk gest og med en liten amor ved foten). I 1951 bestemte man seg for å «redde» de unike freskene ved å ta dem ned. Disse ble rett før årtusenskiftet utstilt i Museo Nazionale Romano slik vi kan se dem i dag. Fra rommets perspektiv blir ikke dette sett på som en redningsaksjon akkurat. Tvert imot: I «Antikk tatovering» utbryter hun:

Hvordan kunne dere tro at jeg ikke ville bli skadet,

at jeg ikke ville bryte sammen?

Jeg ble slaktet.

Huden skrellet av meg

For at dens skjønnhet skulle stilles til skue et annet sted.

Du er ikke viktig, sa de,

Bare huden din, overflaten. Sminken.

Utseendet mitt, det var det de ville ha.

Forstår du da ikke?

Maleriene hadde blitt min hud.

Tusenfryd, valmuer, roser, laurbær, fioler, lerker

og blåstruper

Jordbærtrær, sypresser, paraplypinjer -

Alt i en blågrønnaktig hage med blader skjelvende i sval bris –

Å som jeg savner det alt sammen –

(Akt 1, scene 7, Antikk tatovering I)

Denne monologen fra rommet illustrerer på bokstavelig talt dramatisk vi et av de mange etiske dilemmaene man står overfor i arkeologien. Her er det hensynet til bevaring som står opp mot den opprinnelige konteksten.

Boken og prosjektet ble ikke bare presentert i Oslo på Dramatikkens hus. Den ble – som seg hør og bør – først lansert i Roma. Der var en av instituttets postdoktorer, Irene Selsvold til stede. Hun holdt uken etter et innlegg på et etikk kurs for doktorgradsstudenter som holder på med antikken som jeg arrangerte sammen med Christine Amadou. Der brukte hun nettopp denne monologen som illustrasjon på etiske dilemmaer og et eksempel på hva en type posthumanistisk optikk kan få oss til å se. Da vi senere på dagen dro nettopp til Museo Nazionale for å se på deres utstilling av såkalt «reddet kunst» , altså kunst som urettmessig har vært tatt ut av landet, tok vi også en tur innom Livias rom. Det ble en spesiell opplevelse.

Fire kvinner, to tidsplan, en guide og ett rom

Rommet er hovedperson, men langt fra alene i forestillingen. Teigen «ville også gjenskape fantasien om hvordan det var å være i rommet før (Etterord, s.117), men starter i nåtiden i en prolog der vi møter en guide og forskjellige typer museumsbesøkende. Dette er en effektiv måte å sette publikum inn i stoffet på. Så plutselig blir en av de besøkende til Livia og så dukker kvinner fra det Augusteiske domus opp; Julia (Augustus’ datter og Livias ste- og svigerdatter), Octavia (Livias svigerinne og Augustus søster) og Antonia (Octavias datter med Marcus Antonius).

Denne kvartetten bidrar til å fortelle historien om Livia – ikke rett frem, men glimtvis. Samtidig spiller de ut forskjellige måter å være kvinne på i år 12 f.Kr. Men når Antonia plutselig gjenkjenner sin avdøde mann Drusus i guiden åpnes en slags tidstunnel. Sceneanvisningene angir at «Tidsdøren åpner seg» og den aktuelle scenen har fått tittelen «Mellom oss opphører tiden» (akt 2, scene 10).

Er så dette et historisk drama eller nåtidsdrama, spør danseren og koreografen Lisa Colette Bysheim i sitt kapittel i boken. Jeg vil hevde at et hvert historisk drama, som f.eks. Ibsens Catilina som jeg har skrevet om på denne bloggen, også alltid har en nåtidsdimensjon, men her er dette enda tydeligere ved at man også har en nåtidshandling. Bysheim ender opp med å hevde at å gi det den ene eller andre merkelappen ville ha gjort at stykket hadde mistet noe. Det er liminalt, blir hennes svar. Og det er ikke bare det at vi har en eksplisitt nåtid på museum som gjør at dette også er et nåtidsdrama. De fire antikke kvinnene forholder seg også til forskjellige feministiske posisjoner man kjenner igjen i dagens debatt.

Ikke «I, Livia»

For moderne lesere eller publikummere er det nesten umulig ikke å se Livia som den onde giftmordersken som gjør alt for å fremme sin egen sønn Tiberius, inkludert å drepe alle potensielle tronarvinger som står i veien. Det er slik vi kjenner henne fra Robert Graves roman I, Claudius, og den senere TV-serien ved samme navn. Graves gjør alt han kan ut av antydninger i de antikke kildene. Men Graves er ikke alene om å bruke Livia. Selv om Shakespeare ikke skrev henne inn i sine romerske dramaer spiller hun f.eks. en viktig rolle i Ben Johnsens stykke, Sejanus his fall (1603). Her er Livia fremstilt som den kyniske Sejanus’ sammensvorne.

Livias rom er seg denne tradisjonen bevisst, men velger å ikke gjøre så mye vesen ut av den. I akt tre kaller Julia Livia for «en kald kjerring» (i den engelske versjonen «cold witch») og anklager sin stemor for å være den som sultet henne ut etter forvisningen, men dette blir ikke noe hovedtema. Boken er heller ikke opptatt av resepsjonen av Livia som figur. Det vi får av resepsjon er først og frest knyttet til utgravningen av selve rommet. På denne måten får ikke denne tradisjonen overskygge resepsjonen.

Skjønt for de som er interessert kommer det visstnok snart en bok om denne resepsjonen basert på Aimee Turners PhD-avhandling (Maquarie university 2022). Denne avhandlingen undersøker resepsjonen av Livia fra senantikken til førmoderne tid. Dette er en historie som også er sammenvevd med resepsjonen av Augustus, Ovid og Tacitus, men også fremveksten av kristendommen.

Tekst og rom

Antikke tekster spiller ingen stor rolle i dramaet eller boken. Historiske kilder er selvsagt behørig referert i fotnotene og antikke kilder spiller en rolle både i kapittelet om romerske tekstiler og musikkliv, men den augusteiske litteraturen i seg selv går nesten unevnt. Men det augusteiske domus var også knyttet til dikterne – ikke minst gjennom mesenen Maecenas. Og romersk poesi ble først og fremst fremført i sosiale anledninger. En anekdote hos den senantikke kommentatoren Servius forteller f.eks. om hvordan Octavia besvimte da dikteren Vergil fremførte passasjen i sjette bok av Aeneiden der Marcellus, Octavias nylig avdøde sønn, er en del av triumftoget av de ufødte lederne som passerer foran Aeneas og hans far. Om aneksodten er sann eller ei spiller her mindre rolle, men det er definitivt en indikasjon på at opplesninger fant sted i det Augusteiske domus – kanskje også Livias rom?

I mitt arbeid med augusteisk poesi, har jeg bl.a. vært opptatt av pastoralen (hyrdediktningen) som genre. En av de grunnleggende spørsmålene i pastoralen er forholdet mellom by og land. I en artikkel jeg skrev i forbindelse med en konferanse om by og land i antikken argumenterte jeg for at disse skillene er langt fra absolutte hos Vergil. Og i denne sammenhengen så jeg for meg en ytterligere sammenblanding hvis diktene ble fremført i rom med pastorale motiver. En av situasjonene jeg så for meg var nettopp en fremføring i Livias rom, men det er en annen historie som kanskje kan spinnes videre på en annen gang. Men igjen et eksempel på hva rommet kan bety for vår fortolkning av antikken og dens tekster.

***

Nysgjerrig på mer? 

• Teigen har  en egen nettside derman kan finne snutter fra fremføringen i Bergen.
• Min artikkel om by og land i Vergils Ekloger der jeg også trekker inn potensielle resitasjoner i Livias rom, "City and countryside in Vergil's Eclogues" i  Rosen and Sluiter (eds.) City, Countryside, and the Spatial Organization of Value in Classical Antiquity  (Mnemosyne suppl. 279, Brill 2006) kan leses online her.