I utgangspunktet var jeg litt sur over at man på norsk omtaler filmen som «The Odyssey». Vi på klassiske språk kjemper en iherdig kamp for å bruke norske navn og fagtermer når vi snakker og skriver om antikken (se f.eks. mitt blogginnlegg med utgangspunkt i Irene Vallejos bok, Evigheten i et siv). Men i dette tilfellet har jeg kommet til at det egentlig ikke er så dumt. Den engelske tittelen signaliserer tydelig at dette er en angloamerikansk versjon av Odysseen, og det er jo nettopp det det er. I det hele tatt er det ingen grunn til å være sur, selv om man kan irritere seg over enkelte ting. At filmen har gjort at det nå er venteliste for å lese Homer på biblioteket og at norske politikere kan snakke om handlingsregelen som en måte å binde seg til masten på er supert. Og at Odysseen var utgangspunkt for en sketsj på Humoretaten denne høsten (sesong 3, episode 6) der rapperen OnklP prøver å komme seg hjem fra byen kunne aldri ha skjedd uten!
Som antikkresepsjonsforsker er filmen også et glitrende eksempel på hvordan resepsjonen av antikken ikke bare er en dialog mellom noe antikt og moderne, men også involverer den mellomliggende tradisjonen.Christopher Nolan har åpenbart et nært forhold til Odysseen og dens resepsjon samtidig som han er preget av sin egen tid. Hele historien om krigeren Sinon, han som «lurte» grekerne til å ta imot hesten, er hentet ikke fra Homer, men den romerske dikteren Vergils Aeneide (der bok to er den lengste antikke skildringen av episoden med hesten og Trojas fall). Når Penelope og Odysseus til slutt seiler inn i solnedgangen er dette tett på Tennysons dikt «Ulysses», som Emily Wilson påpeker i sin kritikk. Samtidig bærer den overordnede tolkningen svært tydelige trekk av vår egen tid både i tematisk fokus og estetikk – ikke minst fokuset på Odysseus’ dårlige samvittighet og det vi ville kalt hans posttraumatiske stressyndrom (PTSD).
Jeg har i det siste beskjeftiget meg med Polyfemos-skikkelsen som jo er en av de mest kjente skikkelsene i Odysseen og også fremtredende i Nolans film, så her blir det naturlig at jeg knytter noen kommentarer nettopp til den episoden. Min kollega Silvio Bär påpeker i en filmsnutt som Universitet i Oslo laget om filmen og la ut på Instagram at han særlig savner Homers vidd og der er jeg helt enig. Nolans versjon av Polyfemos-episoden er et eklatant eksempel på nettopp det.
Polyfemos
Jeg har interessert meg for Polyfemos-skikkelsen i gresk og romersk litteratur av og på (mest av) siden et konferanseinnlegg jeg holdt i 2006. Polyfemos er i dag mest kjent som en episk figur, men han har også hatt en fremtredende rolle i pastoralen (hyrdegenren) – både i litteratur, musikk og billedkunst. Mitt utgangspunkt den gang var nettopp min interesse for pastoralen som genre. Dette er en notorisk vanskelig genre å definere og har sånn sett vært et litteraturteoretisk problem. Jeg har i min forskning forsøkt å nærme meg et svar på flere måter. Min tanke i dette paperet var at dette kanskje kunne uteskes gjennom en kontrastering av de pastorale og episke versjonene av Polyfemos. Paperet jeg opprinnelig holdt het «What makes a story pastoral?» og gikk nettopp ut på en sammenligning av fortellinger om Polyfemos i pastoral og epos.
Paperet ble lenge liggende i skuffen, men da min kollega Silvio Bär holdt en konferanse om transepic figures, altså karakterer som opererer i flere episke tekster, hentet jeg frem materialet mitt igjen og fikk lov til å bidra med tanker om en karakter som ikke bare var transepic, men også transgeneric. Da Silvio ønsket å lage en bok knyttet til konferansen koblet jeg på min kollega og professor i gresk Anastasia Marevela. I tillegg til å være den eneste realistiske måten jeg kunne komme i mål på, ga dette også svært god mening. Som latinist følte jeg meg på tynn is når det gjaldt den greske delen her, min inngang var først og fremst Vergil og Ovids tekster. Det har også vært en berikelse ettersom Anastasia ikke bare har bidratt med analyse av det greske materialet jeg kjente, men også utvidet det til å romme mindre kjente tekster. Nå har vi akkurat levert andre korrektur og venter på at vår artikkel «In and out of epic – Polyphemos’ transgeneric travels» veldig snart publiseres i antologien Transepic i serien Trends in Classics hos De GRuyter (den er allerede annonsert på nettsidene). Og det er selvsagt den som er bakteppet for mine refleksjoner nedenfor.
Min interesse kom altså fra den pastorale siden, men Polyfemos opptrer også i andre genr, bl.a. i det eneste satyrspillet vi har overlevert fra antikken, Kyklopen av Evripides. Denne er vi så heldige i Norge at Robert Emil Berge oversatte til norsk i 2025 i Gyldendals Kanonserie. Artikkelen Anastasia og jeg hadde skrevet, Roberts oversettelse og Silvios teoretiske inngang til transtekstuelle figurer var bakgrunnen for at klassisk seksjon arrangerte et miniseminar i vår.
Enøyd, men ikke endimensjonal
I vår artikkel viser vi hvordan forskjellige sider ved Polyfemos-kartakteren trekkes frem i de forskjellige tekstene selv om de som et minste felles multiplum har med et naivt enøyd monster å gjøre. Karakterfremstillingen påvirkes av ikke bare forventninger til genre, men også til hvem som forteller og funksjon i den større fortellingen. Mens komediens Polyfemos’er er ravende fulle av vin, er pastoralens Polyfemoser fulle av følelser. Det spiller også en rolle om det er Odysseus som forteller om sin egen kløkt da han beseiret monsteret eller om det er den fortsatt vettskremte sjømannen Achaemenides som søker redning hos Aeneas. Og slik kan man fortsette (og det gjør vi også i artikkelen). Og som vanlig er det nok den romerske dikteren Ovid som virkelig gjør en tour de force ut av de mange mulighetene i sine Metamorfoser (bok 13 og 14), skjønt det ligger også mange andre godbiter i materialet.
Samtidig påpeker vi at de fleste karaktertrekkene kan gjenfinnes i Homers versjon, som en slags frø i prototypen som så kan forsterkes i de ulike kontekstene. Den idylliske settingen peker mot pastoralen. Hans fyll kan bli komisk. Polyfemos’ samtale med sin favorittsau viser ham som patetisk. Og når Odysseus sier «Mitt navn er ingen» går han rett på limpinnen og viser sin naivitet. Samtidig er hans raseri og krefter voldsomme.
Nolans Polyfemos
Jeg har kun sett filmen en gang (og nå i tillegg for en god stund siden) og bør nok gå tilbake for å studere Nolans versjon av episoden nøyere hvis jeg skal gjøre noe seriøst med dette, men noen ting er åpenbare like vel. Og jeg må nok innrømme med en gang at denne episoden i mine øyne definitivt ikke var der Nolan var heldigst. Skjønt det gjelder vel nokså generelt for de mer eventyraktige elementene i filmen. Kampen og hjemkomsten passer bedre inn i den psykologiske tilnærmingen – skjønt Odysseus brudd på gjestevennskapsnormene som er et viktig poeng for Nolan, er for så vidt tydelig i det Odysseus og hans menn forsyner seg av Polyfemos’ godsaker. Samtidig er det så vidt jeg kan forstå lite som kan få seeren til å føle sympati med Polyfemos hos Nolan. Og han fremstår svært ensidig.
Nolans Polyfemos er først og fremst enorm. Dette understrekes ikke minst av kameraføringen der vi først får se skyggen hans og så bit for bit. Men når vi endelig får se ham fremstår hans utseende mistenkelig lik Gollum fra Ringenes herre. La det være som det er, verre er det at all humoren er tatt ut av episoden. Det er ingen referanse til at mennene drikker ham full. Og episoden som virkelig viser Odysseus’ kløkt, hans referanse til seg selv som «Ingen» - noe som gjør at Polyfemos ikke får noen hjelp når han roper på sine brødre og sier at «Ingen» har blindet ham og tatt hans sauer – er helt fraværende. Det samme er Polyfemos’ i antikk forstand patetiske godsnakking med sin favorittsau. Alle elementer som gjør Polyfemos mindre endimensjonal er borte. Og dette har selvsagt også implikasjoner for forståelsen av Odysseus’ karakter – ikke minst hans vittige kløkt.
Bokstavelig talt nytt blikk?
Slik kan man selvsagt fortsette å være uenig i enkeltfremstillinger eller mene at noen deler av Nolans film er mindre heldige enn andre. Jeg vil like vel fastholde at filmen er interessant som et eksempel på antikkresepsjon – ikke minst gjennom måten den så aktivt inkluderer resepsjonen (Vergil og Tennyson). Den er også i motsetning til andre nyere eksempler (f.eks. 1997-TV serien) nokså tro mot den narrative strukturen. Polyfemos-episoden er et tydelig eksempel på at humor ikke sto høyt på agendaen, men det viser oss også noe annet som er ganske radikalt.
Polyfemos’ mest kjente trekk er åpenbart hans enøyethet – selv om dette kun er nevnt nokså i forbifarten hos Homer (for en fin fremstilling av hva vi vet og ikke vet, se denne artikkelen: How Many Eyes Did Homer’s Cyclops Have? – Antigone). Gjennom hele kunsthistorien har Polyfemos blitt fremstilt med sitt ene øye i vannrett posisjon, men her så det for meg ut som om det var loddrett. Ved nærmere ettersyn på stillbildene ble jeg mer usikker, men det ser ut som om i hvertfall øyehulen er loddrett: Mitt poeng er uansett at vi har blitt så vant til hvordan dette øyet kan se ut gjennom kunsthistorien, men en ny film kan få oss til å bli klar over at det ikke nødvendigvis trenger å være helt sånn. Og akkurat det er litt forfriskende og slik resespjon på sitt beste burde fungere!
***
Mer om Odysseen på norsk? Her er dagens reklame
En annen norsk «The Odyssey»-spin-off er tre podcaster, episode 87-89, av BLA-podden(et produkt fra Bokvennen litterær avis) på til sammen mer enn fem timer der Christine Amadou snakker med Eilif Guldvog Hartvedt og William S. Mørch om Odysseen og hvor de bl.a. går gjennom eposet sang for sang.
Logg inn for å kommentere