English version of this page

Ny forskning gir tips til eksperimenterende musikere

Det er ikke bare rytmen som skaper en følelse av groove. Hvordan lydene formes, er også veldig viktig.

Gitar og hånd
Foto: Colourbox

Guilherme Câmara er gitarist, men han hadde aldri egentlig tenkt over hva som kjennetegnet lydene han spilte før han begynte å forske på det.

– Jeg tenkte veldig mye på timing. På når jeg skulle lage lyd, for å oppnå en viss groove eller rytme, sier han.

Som musiker kan du kan leke med timingen for å skape forskjellige følelser. Mange typer timing kan funke, ifølge Câmara.  

– I noen kontekster fungerer noen typer bedre enn andre, men det fins ofte mange muligheter. Det oppleves imidlertid annerledes når du spiller på slaget enn om du spiller bakpå eller frampå.  

Undersøkte musikeres lyder

De siste årene har han jobbet med en doktorgrad ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo. Han har fordypet seg hva som skaper følelsen av groove. Groove er et sjargonguttrykk som oppstod i jazzen i 1930-årene. Spiller du groovy har du stor intensitet og innlevelse, og som lytter får du gjerne lyst til å danse med.

I dag assosieres groove mest med populære stilarter som stammer fra den afroamerikanske tradisjonen, som funk, soul, disko og hiphop.

Les mer om Câmaras disputas 17. september

I studiene sine har Câmara invitert rundt 60 musikere til eksperimenter. Han ønsket å lære mer om hvordan musikere skaper disse følelsene av groove. Rundt en tredjedel var el-gitarister, en tredjedel bassister og resten var trommeslagere.

Câmara ga hver musiker en metronom eller tilsvarende som slo takten. Så ba han personen spille akkurat det samme tre ganger, men med tre forskjellige groove-følelser: bakpå, frampå og på slaget. Etterpå tolket han lydopptakene for å se hva som skjedde.

– Jeg var nysgjerrig på – hvis jeg sa bakpå – om de da bare ville spille senere i tid, relativt til en metronom? Eller ville de også spille lengre toner og med høyere intensitet? Hvordan ville de forme lyden?

Disse spørsmålene hadde ikke blitt undersøkt før.

Ulike toner til ulikt bruk

Da Câmara analyserte opptakene av de rundt 60 musikerne, så han at de hadde en del fellestrekk. De fleste el-gitaristene spilte for eksempel med lange toner når de skulle spille bakpå. De strakk lyden ut.

De spilte også med litt mørkere toner, ifølge Câmara.

– Spilte de frampå, var det ofte litt kortere anslag, mer intensitet og lysere toner.

Bassistene spilte med lavere intensitet når de var bakpå og mer intensitet når de var frampå.

For trommeslagerne var mønstrene noe mer varierende. Her varierte lydene avhengig av hvilke typer trommer som ble spilt på.

– Det musikerne gjorde med lyden, samsvarte med noen kriterier for hvordan folk oppfatter det rytmiske senteret i lyder, sier Câmara.

Persepsjonsstudier, altså studier av hvordan folk opplever musikk, har tydet på at oppfatningen av tidsplassering henger tett sammen med formen på lyden: om den er myk eller skarp, kort eller lengre.

Ifølge disse studiene er det ikke nødvendigvis i begynnelsen av lyden at vi oppfatter lydens rytmiske senter. Ved korte og skarpe lyder oppfatter vi det rytmiske senteret nærmere starten, men er lyden lengre og mykere, opplever vi senteret plassert lengre etter starten.

 – Dette har implikasjoner for hvordan musikere former anslaget når de spiller. Hvis de for eksempel ønsker å formidle en sterkere bakpå-følelse, kan det å strekke mer ut lyden være nesten like effektivt som å spille den senere i tid.

En taus kunnskap

Câmara og kollegaene intervjuet også musikerne etter opptakene. Hvor bevisste var de på det de gjorde?

– Noen musikere er veldig nerdete og analytiske. De roter med rytmen og prøver å lage mange forskjellige følelser, for eksempel ved å være «ultra-bakpå». Men hva slags lyder de bruker, er mer intuitivt, sier Câmara.

Han tror at musikere ofte ubevisst vet hvilke lyder de bruker, at det er kroppslig. Det er en taus kunnskap blant mange musikere, mener han.

– De hører intuitivt hva slags effekter det gir. Men noen er nok mer bevisste på det enn andre, spesielt de mer allsidige, som er interesserte i å prøve å lære så mange sjangre som mulig.

Selv spiller Câmara mest funk og soul, som er rytmisk musikk. Særlig funk spilles ofte med et litt høyere tempo. Der skal han være enten veldig på slaget eller bare ørlite bakpå. Spiller han frampå, kan musikken fort oppleves stresset eller nervøs.

– Imponerende kontroll

Câmara tror at funnene er interessante for musikere som ønsker å bli mer bevisste på hva de gjør.

– Funnene har noen pedagogiske implikasjoner. For eksempel: Hvis du har lyst til å spille på slaget eller bakpå men alltid spiller frampå, så skal du kanskje ikke bare tenke «spill bakpå». Du kan også tenke at du skal spille litt lengre toner, med mykere anslag.

Han er også overrasket over hvor stor kontroll profesjonelle musikere har. Når de skal spille bakpå eller frampå, kan lyden komme svært tett på rytmen de skal følge, så lite som 10-30 millisekunder før eller etter, ifølge hans egen forskning.  

– Dette er nesten ikke mulig å akseptere. Men det er systematisk. Det er imponerende hvilken kontroll en musiker kan ha på veldig små ting.

Her kan du høre Câmara spille ørlite bakpå i funk/soul-bandet Baba Soul & the Professors of Funk. 

Referanser

Guilherme Schmidt Câmara mfl.: Effects of instructed timing on electric guitar and bass sound in groove performance. Journal of the Acoustical Society of America, 2020.

Guilherme Schmidt Câmara mfl.: Timing Is Everything…Or Is It? Effects of Instructed Timing Style, Reference, and Pattern on Drum Kit Sound in Groove-Based Performance. Music Perception, 2020.

Av Silje Pileberg
Publisert 16. sep. 2021 15:11 - Sist endret 17. sep. 2021 10:40