Med utgangspunkt i sin flere tiår lange karriere som solist, reflekterer Mutter over kjønnsdynamikk innen klassisk musikk, viktigheten av å ha mentorer, fysisk og mental utholdenhet, og sin personlige filosofi for livskvalitet.
Universitetet i Oslo og Sara D’Amario takker Anne-Sophie Mutter for hennes tid, generøsitet og ærlige refleksjoner i dette intervjuet.
Sara D'Amario: Hva kreves for å opprettholde mental og fysisk utholdenhet som solist?
Anne-Sophie Mutter: Mental innstilling er alt. Jeg har alltid funnet styrke i stoisk filosofi – den hjelper meg i å stå støtt og ikke bli påvirket av ytre synspunkter, av kritikk. Som ung musiker trenger du å bygge en sterk følelse av egenverdi og omgi deg med mennesker du stoler på. Jeg var heldig som hadde mentorer som Karajan og mine fiolinlærere. De lærte meg at musikk er en livslang søken, og ikke en jakt etter såkalt perfeksjon.
Fysisk sett er det å spille fiolin veldig unaturlig. Du vrir nakken og ryggraden på måter som ikke er bærekraftig. Jeg har alltid drevet med yoga og elsket å gå i fjellet, men jeg angrer på at jeg ikke startet med styrketrening tidligere. Jeg begynte først i midten av 50-årene, som er sent. Hvis jeg kunne gitt unge kvinner et råd ville jeg sagt: begynn i 20-årene. Muskelmassen avtar med alderen, og hormonelle endringer gjør det vanskeligere å holde seg i form.
Det å være i god fysisk form handler ikke bare om alder – det handler også om å forebygge. Jeg husker å ha fullført lange konserter og fortsatt ha energi til å spille fem ekstranumre. Det er den typen utholdenhet du ønsker, og den kommer av å være fysisk sterk.
D'Amario: Hvor viktig har det å ha mentorer vært i å forme din kunstneriske reise?
Mutter: Mentorer har formet livet mitt. Mine lærere og Karajan lærte meg ikke bare teknikk – de lærte meg hvordan jeg skulle tenke på musikk. De hjalp meg til å forstå at hver fremføring bare er én tolkning, ett forsøk på å avdekke én fasett av et komplekst verk. I konkurranser belønnes ofte glatthet og forutsigbarhet, men ekte kunstnerisk uttrykk kommer fra å være nysgjerrig og sårbar. Du må være komfortabel med å kjenne på usikkerhet.
Jeg tenker ofte på Roger Federers tale, hvor han sa at han hadde tusenvis av feilslag og bare noen få hundre vinnere. Det er livet. Du må tilgi deg selv og fortsette å prøve. Når jeg står på scenen, er det som å ha to stemmer i hodet – den ene berømmer meg, den andre kritiserer. Utfordringen er å finne balansen og være åpen.
D'Amario: Hva slags sosialt press har du møtt som kvinnelig utøvende musiker?
Mutter: Når jeg fikk barn ble jeg sjokkert over fordømmelsen jeg møtte. Kvinner kunne komme backstage og spørre: «Hvor er barna dine nå?» med en antydning om at jeg forsømte dem. Slike kommentarer, spesielt fra andre kvinner, var dypt sårende.
Vi må utforske hvorfor kvinner ikke alltid støtter hverandre, og hvorfor samfunnet gjør det så vanskelig å kombinere morsrollen med en karriere. Barnepass er dyrt, og mange kvinner er tvunget til å velge mellom familie og det å ha et yrke. Det er en samfunnsutfordring, og ikke bare et vitenskapelig problem. Lik lønn, fleksible støtteordninger, og endringer i kulturen er nødvendige.
D'Amario: Hvordan har du opplevd kjønnsdynamikken innen klassisk musikk, og særlig i orkestre?
Mutter: Jeg har aldri spilt i orkester selv, så jeg kan ikke snakke fra direkte erfaring. Mitt musikalske liv har alltid vært som solist, noe som betyr at jeg kommer inn, fremfører, og drar – jeg er ikke en del av gruppedynamikken som orkestermusikere møter. Men jeg husker hvor sjelden det var å se kvinner i orkestre da jeg begynte å opptre internasjonalt som 13-åring. Wienfilharmonien og Berlin-filharmonien motsatte seg kvinners deltakelse i flere tiår.
Et sterkt minne er skandalen på slutten av 1970-tallet da Karajan tok med Sabine Meyer, en briljant klarinettist, inn i Berlin-filharmonien. Motstanden var intens—anti-feministiske holdninger kom til overflaten, og det var klart at kvinners tilstedeværelse fortsatt var et kontroversielt tema. Ting har endret seg siden da, men jeg ser fortsatt sjelden kvinnelige konsertmestere eller dirigenter. Det er noe vi må snakke mer om.
D'Amario: Hva slags støtte mener du musikere trenger for å blomstre i dag?
Mutter: Musikere mangler ofte den støtten de trenger for å ha god mental helse. Idrettsutøvere har trenere og trygge arenaer – så hvorfor har ikke vi? I min stiftelse tilbyr vi noe veiledning, men jeg har som mål å etablere et ekte trygt rom der unge musikere kan snakke om frykten sin. Mange er motvillige til å stille spørsmål eller vise sårbarhet. Det må endres.
Jeg har lært mye av den yngre generasjonen. De er mer mottagelige for terapi og samtaler om mental helse enn vi noen gang har vært. Mine barns generasjon betrakter mental helse som en normal del av livet, og jeg beundrer dem for det. Personlig har jeg lært svært mye av dem – om traumer, problemløsning, og emosjonell utholdenhet. Vi er i en bedre situasjon enn for 30 år siden, men det er fortsatt en lang vei å gå.
D'Amario: Hva bekymrer deg mest om arbeidsforholdene til orkestermusikere?
Mutter: Jeg vet om kolleger som spiller seks dager i uken, noen ganger to operaforestillinger på søndager, og som underviser på fridagen sin, i år etter år. Det er ikke bærekraftig. Det blir ingen tid igjen til restitusjon eller forebygging. Vi må undersøke disse arbeidsforholdene og være forkjempere for endring.
Noen orkestre forsøker. Sydney Symphony hadde en gang med en yogainstruktør på turné. Det er fantastisk. Vanligvis får du bare en lege som skriver ut smertestillende. Vi trenger fysioterapeuter, veiledere for mental helse, og trivselsprogrammer integrert i yrket.
D'Amario: Hva gir deg håp for fremtiden til klassisk musikk?
Mutter: Jeg er optimistisk. Klassisk musikk utvikler seg – den blir mer inkluderende og mer koblet på de følelsesmessige og samfunnsmessige realitetene i vår tid. Jeg ser flere kvinner, flere musikere med ulik etnisk bakgrunn, og en økende forståelse for at musikk handler om fellesskap.
Når jeg ser studentene mine, er jeg overbevist om at denne verdenen ikke er tapt. De er lidenskapelige, nysgjerrige, og åpne. Musikk er det eneste stedet hvor kulturell bakgrunn, religion, og kjønn ikke burde bety noe. Det som betyr noe, er den delte opplevelsen. Det er essensen i mitt liv – å dele musikk og å støtte andre i å finne glede og styrke i den.
D'Amario: Hvis du skulle beskrive din personlige oppskrift på livskvalitet, hva ville det være?
Mutter: Jeg elsket det da du spurte om en «hemmelig oppskrift» – det høres ut som en parfyme eller en kakeoppskrift! Men selvfølgelig finnes det ingen formel. Om noe, så er det en livslang prosess med læring, justering, og det å forbli koblet til det som virkelig betyr noe.
For meg begynner det med en dyp kjærlighet til musikken. Musikk har alltid vært mer enn et yrke – det er et kall, en måte å være i verden på. Jeg tror på musikkens evne til å knytte folk sammen, til å overskride grenser, og til å samle oss på måter som ord ikke kan. Jeg har sett det skje på scenen, i øvingsrom, og på de mest uventede steder.
Jeg tror også på viktigheten av å være fysisk og mentalt sterk. Bygg det fysiske grunnlaget som vil bære deg gjennom kravene som stilles i en lang karriere. Like viktig er emosjonell utholdenhet.
Det finnes ikke perfeksjon i musikk, og det er vakkert. Du må være nysgjerrig, sårbar, og åpen for vekst. Og til slutt tror jeg på mennesker. Jeg elsker mennesker. Jeg elsker å se den neste generasjonen musikere vokse frem med sin lidenskap og sine mål.
Så hvis jeg måtte oppsummere det, ville min «oppskrift» være dette: elsk det du gjør, ta vare på kroppen din, plei sinnet ditt, og aldri slutt å undre deg. Og fremfor alt, forbli koblet til musikken, til andre, og til deg selv.