1814 - en norsk revisjon (sem. 1 og 2)
Fordi året 1814 er ett av de store skilleårene i norsk historie, er det også blitt ett av de mest omdiskuterte. Formålet med særemnet er å belyse den historiske debatten om 1814 med vekt på empiriske og teoretiske ulikheter hos det som gjerne blir oppfattet som to «skoler» eller hovedgrupperinger i fortolkningen av dette året. Den ene retningen har vært mest opptatt av den særlige nasjonale bakgrunnen og de indre betingelsene for begivenhetene i 1814 og har fremhevet at grunnloven og den nye politiske frihet ble vunnet av det norske folket selv. Blant fremtredende talsmenn for et slikt syn kan nevnes Henrik Wergeland, Ernst Sars og Arne Bergsgård. Den andre retningen har tendert mot å legge større vekt på de ytre betingelser for grunnlovsverket og i større grad sett på den norske selvstendigheten som et resultat eller biprodukt av maktspillet mellom Europas stormakter og dynastier. En slik oppfatning finner vi hos Yngvar Nielsen, og etter andre verdenskrig ble dette også det førende synet i verkene til Sverre Steen og Jens Arup Seip. I en spissformulering gjentok Seip den gamle påstanden om at nordmennene hadde fått «friheten i gave». Forholdet mellom disse to hovedretningene må likevel nyanseres noe. De fleste norske og nordiske forskere vil vanskelig la seg plassere etter en så streng inndeling. Ofte kombineres forklaringselementer fra begge retninger, og mer spesialiserte studier er gjerne konsentrert rundt enkeltbegivenheter og enkeltaktører. Blant dem som har vært mest gjenstand for analyse finner vi kongene Frederik VI, Christian Frederik og Carl Johan og lederskikkelser som Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og grev Wedel. En viss oppmerksomhet har også den bredere folkelige aktiviteten fått. Variasjonen i fortolkningene av året 1814 reiser en rekke interessante metodiske og historiografiske spørsmål. Særemnet vil derfor ta fatt i ulike historiske årsaksforklaringer og hypoteser, og det tar sikte på å øke forståelsen av at historikerne selv er med på å tilføre historien innhold og mening. Det vil både bli lagt vekt på forhistorien, perioden desember 1813 – mai 1814 og utviklingen videre mot krigen med Sverige og det overordentlige storting. For å gi studentene erfaring med konkrete historiske kildeproblemer, omfatter emnet også kilder.
Kjønnsperspektiv på historien 1800-2000 (sem. 3)
Historie handler blant annet om å se nye sammenhenger. I dette særemnet vil du kunne analysere sammenhenger som trer frem når vi ser de siste 200 års historie i et kjønnsperspektiv. Ved å se nærmere på kontinuitet og forandring i arbeidsdeling og i makt- og avhengighetsrelasjoner mellom kvinner og menn vil vi vektlegge livsområder som tradisjonelt har vært kvinners ansvar, men også se hvordan et kjønnsperspektiv kan kaste et annerledes lys over de store økonomiske, sosiale og politiske prosessene i samfunnet. Tre store ”revolusjoner” har preget moderne samfunn gjennom de siste 200 årene: den vitenskaplige, den industrielle og den demokratiske. Alle har hatt stor betydning for forholdet mellom kjønn og for forholdet mellom familie og samfunn. Disse endringene vil stå i sentrum på dette kurset, som vil gi deg et annet perspektiv på framveksten av det moderne Norge.
Innvandringen til Norden i et internasjonalt perspektiv (sem. 4 og 5)
Særemnet har en trefoldig begrunnelse. Den første begrunnelsen er samtidshistorisk; å gi et historisk perspektiv på den betydelige innvandringen som Norge har opplevd i den siste drøye generasjonen. Den andre er å rette oppmerksomheten mot det faktum at Norge også lenge har vært et innvandringsland, og ikke bare et utvandringsland. Den tredje begrunnelsen er at vi trenger å se innvandringen til Norge i et større, ja globalt, perspektiv, som samsvarer med satsingen på globalhistorie ellers på historie grunnfag. Menneskers vandringer gjennom historien har vært et av de viktigste bidragene til globaliseringen, og studiet av vandringene er en av de beste tilnærmingene til en virkelig global historie.
Pensum er lagt opp i tre deler. Den første gjelder teori. Studentene skal lese en innførende oversiktsartikkel om flyttingers rolle i historien og i historieforskningen (Myhre 1998). Teori finnes også andre steder i pensum, spesielt i Moch og Castles og Millers innledende kapitler og i Hoerders artikkel. Den andre pensumdelen behandler internasjonale oversikter. Mochs bok om europeisk migrasjon beskriver fyldig på 1800-tallets vandringer fram til 1914, men blir smalere etter dette. Her fylles Moch godt ut av Castles og Miller som legger hovedvekt på etterkrigstiden og dessuten utvider perspektivet til hele verden. Den tredje delen består av sju artikler om innvandringen til Norge.
Fordypningsemnet tar sikte på å gi studentene kunnskap om, og innsikt i, forskjellige sider ved vandringsprosessene. De skal kjenne til vandringenes omfang og retninger og hva slags mennesker som vandret. Studentene skal ha innsikt i forklaringene til at mennesker flyttet og kunne gjøre redegjøre for hovedtypene av flyttere og flyttestrømmer. Det er viktig å kjenne til problematikken omkring innvandrernes skjebne i det landet til flyttet til. Hvordan var møtet mellom innvandrere og innfødte? Hvilke holdningen fra de innfødtes side ble de møtt med? Her kommer bl.a. offentlig innvandringspolitikk inn i bildet. Hva ønsket og maktet innvandrerne å gjøre ut av sin nye tilværelse? Ble de integrert i det nye samfunnet eller til og med assimilert; eller endte de opp segregert? Studentene bør også kunne sette kunnskapen om innvandringen til Norge inn i den allmenne historien.
Embetsmannsstat – Flerpartistat – Ettpartistat. Perspektiver på norsk statsutvikling etter 1814 (sem. 6, 7 og 10)
Særemnet vil gi en innføring i den norske debatten om statens karakter på 1800- og 1900-tallet. Det tas utgangspunkt i historikeren Jens Arup Seips kategorisering. Med begrepene embetsmannsstaten (1814-1884), flerpartistaten (1884-1940) og ettparti- eller arbeiderpartistaten (1945-1963) ønsket Seip å fange det typiske ved norsk politisk historie i tre epoker. Seips begreper – eller statskonstruksjoner – er ikke blitt stående uten innvendinger, og det er blitt lansert alternative begreper, som rettsstaten (1814-1884), venstrestaten (1884-1940) og sosialdemokratiets stat (1945-2000). Disse begrepene skjuler en annen forståelse av statens karakter i de tre epokene. De ulike forståelsene – eller perspektivene – vil stå sentralt på dette kurset. Samtidig åpner særemnet for en diskusjon av hvordan historikernes valg av metodisk tilnærming og analysenivå kan gi ulike perspektiver på det samme historiske fenomenet, som i dette tilfellet er statens karakter.
Særemnet vil også omfatte studier av kilder fra striden om den økonomiske reguleringspolitikken i gjenreisingsårene etter annen verdenskrig. Striden synliggjør Arbeiderpartiets ambisjoner om å skape en sosialdemokratisk styringsstat, og viser hvordan partiet av ulike grunner slo av på de sterke styringsambisjonene. Striden danner derfor et godt utgangspunkt for å drøfte Arbeiderpartiets maktstilling under det som er blitt kalt ettparti- eller arbeiderpartistaten.
Oppbruddet fra det gamle bondesamfunnet, 1800-2000 (sem. 8)
Sentrale temaer i dette særemnet er oppbrudd og kontinuitet. Det har to formål. Det ene formålet er å gi dypere innsikt i den historiske prosessen som lå til grunn for at Norge har utviklet seg fra et bondesamfunn, med landbruket som den viktigste næringen, til et sen-industrielt samfunn, hvor landbrukets rolle er sterkt redusert. To hovedfaser skiller seg ut i denne prosessen: Annen halvdel av 1800-tallet og tiden etter annen verdenskrig, spesielt 1960-tallet. Begge fasene var preget av oppbrudd, og har blitt beskrevet med det billedlige uttrykket ”hamskifte” – en slående og fullstendig omkledning. Men det har ikke bare vært oppbrudd, det finnes også en forbløffende kontinuitet i denne prosessen. Vi vil ta for oss drivkrefter og konsekvenser i den historiske prosessen - demografi, teknologi, økonomi, politikk, kultur og sosiale forhold – og se hvordan de virker sammen. Det andre formålet med særemnet er å skjerpe bevisstheten om at de svarene forskningen gir avhenger av hvilke spørsmål som stilles. Gjennom de siste femti årene har mange historikere beskjeftiget seg med oppbruddet fra det tradisjonelle bondesamfunnet, og spesielt med hamskiftebegrepet. De har kommet frem til svært forskjellig fortolkninger. Vi skal vise at dette langt på vei skyldes at de har hatt ulikt utgangspunkt. De har stilt forskjellige spørsmål, og derfor kommet frem til ulike svar.
Konflikt og konsensus i norsk arbeidsliv i det 20. hundreåret (sem. 9)
Emnet diskuterer hvordan forholdene mellom partene i arbeidslivet har utviklet seg. De åpne konfliktene var sterkest tidlig i hundreåret, den sterkeste enigheten i tiåra etter andre verdenskrig. I den tidlige fasen var organisasjonene forholdsvis svake. I mellomkrigstida ble det utviklet tette relasjoner mellom arbeidstakere, eiere og staten. I nyeste tid er dette systemet satt på prøve; graden av organisering synker i flere sektorer. Samtidig har også partene i arbeidslivet blitt omdannet: Kapitalen er blitt mer internasjonal – og den mannlige norske industriarbeideren er ikke lenger den typiske lønnsarbeider, men er supplert av folk i funksjonæryrker og av innvandrere