Kort om emnet
Selvbiografier, bekjennelser og memoarer inngår blant de eldste litterære former vi kjenner til. I store deler av historien har slike selvfremstillende tekster blitt lest som referensielle og heller uproblematiske gjengivelser av virkeligheten og i likhet med biografier vakt interesse og forsvart sin posisjon nettopp som historisk sanne og ukompliserte dokumenter. Emnets utvalg av primærtekster, teori og sekundærlitteratur illustrerer hvor forskjellige selvfremstillinger og erindringsbøker kan være, at minners status er mer diskutable, hukommelsens funksjon mer uoversiktlig og selvbiografiens referensialitet mer infløkt enn lesere og forfattere tradisjonelt forestilte seg. Forholdet mellom historie og fiksjon, liv og diktning, privat og offentlig har blitt særlig aktualisert i og med de siste årenes oppblomstring av hybride sjangre som selvbiografiske «romaner» og romanaktige «(selv)biografier». Ikke bare utløser tekstene diskusjon om hvordan de skal leses og forstås. Bruken av andre menneskers liv og historie involverer vidtrekkende etiske problemstillinger om forfatteres ansvar og ytringsfrihet på den ene siden og grenser for privatlivets fred på den andre siden.
Hva lærer du
Seminardeltagerne lærer å analysere et bredt spekter av selvbiografiske tekster, erfaringene som formidles, og bildet forfatteren konstruerer av seg selv og andre. Studentene lærer å reflektere både estetisk og etisk over spørsmål i tilknytning til pensum.