I vår turbulente tid har betegnelsen «syndebukk» fått fornyet aktualitet. Slik sett var det logisk at filosofen René Girards klassiske studie om fenomenet fra 1982 kom i norsk oversettelse i koronaåret 2020. En annen litterær begivenhet har vært Lena Lundgrens Ekko. Et essay om algoritmer og begjær, som vant Brageprisen i 2021. I denne Girard-inspirerte studien bruker forfatteren den klassiske myten om nymfen Ekko som forelsker seg i ynglingen Narkissos, kjent fra Ovids Metamorfoser, til å skrive om det moderne menneskets møte med kunstig intelligens. Girards konsept om den «mimetiske syklus», som fremsetter tanken om at vi mennesker i bunn og grunn lever for å imitere andre, og derfor velger seg begjærsmodeller, er her en del av bildet. Syndebukkmotivet kommer inn i denne syklusen fordi vi fort ender opp med å forkaste og fordømme figurer vi inntil nylig har forgudet.
I tillegg til disse to sakprosaverkene skal vi innom en serie fiksjonsverk. Vi skal se hvordan syndebukken er en figur som ofte dukker opp hos Ibsen, og hvordan hans rival Strindberg fremstiller seg selv om syndebukk i det selvbiografiske verket Inferno. Pensum inkluderer også Drottningens juvelsmycke av Almqvist, Epp av Axel Jensen, to noveller av Torborg Nedreaas, Trollringen av Sigurd Hoel, Kong Salomon og Jørgen Hattemager av Johan Ludvig Heiberg, En berättelse från kusten av Birgitte Trotzig, De levendes land av Carl Fredrik Engelstad, Rita Freimanns I skyggen av Karl Johan, Sissel Lange-Nielsens Bålet, som handler om korstoget mot katarene i Sør-Frankrike og Gine Cornelia Pedersens ferske novelle «Gullkalven» fra samlingen Åtte.