Den andre del av 1700-tallet regnes som en periode som markerer overgangen fra ”det gamle regime” og dets stabile sosiale og politiske hierarkier til en hylling av fornuft, frihet og demokrati, og det myndige menneske. I dette århundret lanseres en rekke moralfilosofiske ideer hvor det grunnleggende premisset er at menneskene bør tilstrebe et lykkelig ekteskap mellom fornuften og følelsene. Skjønnlitteraturen viser imidlertid at vel så ofte vrenges dette idealet om fornuft og følelser i sann forening om i det motsatte, nemlig i bitre motsetningsforhold, bemerkelsesverdige misforståelser eller fryktelige kollisjoner. For denne tiden, som var så opptatt av kommunikasjon, toleranse og gjensidig forståelse, var misforståelsen, intoleransen, og hatet aldri langt unna, og en trussel litteraturen aldri blir trett av å beskrive. Slik viser det seg at litteraturen fra denne tiden i både sitt innhold og sin form viser frem øyeblikkene hvor fornuften slår sprekker, hvor autoritetene faller, men hvor de istedenfor å munne ut i friheten og fornuftens regimer, etterlater et tomrom som fylles av tøylesløse lidenskaper, forbryterske impulser, mord, selvmord og anarki.
I dette emnet skal vi lese noen sentrale litterære og teoretiske tekster, hentet fra ulike språk og i ulike genre, skrevet i denne mangefasetterte perioden. Felles for tekstene er at de får frem spenningsfylden som særpreger perioden mellom fornuft og følelser, opplysning og irrasjonalitet. Vi vil komme inn på sentrale fenomener som språkets opprinnelse, overgangen fra et mimetisk til et ekspressivt kunstsyn, ”Sturm und Drang”, og det sublime, for bare å nevne noe.