FELLESDELEN AV DET JURIDISKE PROFESJONSSTUDIET – VÅR 2007

Dag 1 - Stor praktikum

Form: skriftlig eksamen
Eksamenstid: 09:00-17:00 (8 timer)

I

Siviløkonom Peder Ås var stjerne i finansmiljøet i Oslo, men etter to hjerteinfarkt og tre ekteskap fant han ut at det var på tide å forlate hovedstaden. Han kjøpte seg en gård i den lille jordbrukskommunen Lilleheia, og gjorde seg klar for et rolig liv.

Men Peder klarte ikke å motstå forretningsinstinktene. Han skjønte raskt at skulle gården bli en lukrativ forretning, måtte driften legges om fullstendig. Korn og melk kan aldri bli annet enn ”bread and butter”, forklarte Peder sine naboer, og startet i stedet med ruccolasalat og frittgående høns. Peder inngikk avtale med luksusrestauranten Le Vagabond om levering av egg. Den kvaliteten Le Vagabond krevde, forutsatte at Peder holdt høns av beste sort, og at de ble fôret på eksklusivt vis. Etter nitidige studier av markedet fant Peder ut at den provençalske hønserasen Coq au Fin var best egnet. Hønene var svært dyre og måtte transporteres fra Provence, men inntektsutsiktene var så gode at Peder satset på dem.

Peders høner ble holdt i en gedigen, inngjerdet hønsegård, og Peder pleiet hønene etter alle kunstens regler. Han var svært påpasselig med å holde dem i gården slik at de ikke skulle få i seg annet enn det fôret han sirlig tilberedte. Men en ettermiddag glemte han å låse porten, og da den blåste opp i den kraftige vinden, la 20 av hønene ut på en oppdagelsesferd i Lilleheia.

Fra sitt kjøkkenvindu så naboen Lars Holm – som ikke hadde noe til overs for Ås eller hønene hans – de 20 hønene komme trippende på veien som gikk fra Peders gård til hans. Holm så sitt snitt til å spille Peder et puss, og gikk ut og åpnet døren til sitt nedlagte hønsehus. Holm hadde tidligere holdt høns, men hadde aldri klart å få dem til å bli regningssvarende. Han strødde korn utover gulvet i hønsehuset, og lagde en liten sti av korn fra veien og inn i huset. Deretter gikk han inn igjen. Ikke overraskende oppdaget hønene kornet og fulgte kornene inn i hønsehuset. Holm, som bivånet hønenes ferd fra kjøkkenvinduet, smilte godt ved tanken på hvordan Ås ville reagere når han fant premiehønene sine i et nedlagt, loslitt hønsehus, tyggende på simpelt, norsk hønsefôr.

Deretter dro Holm på styremøte i Lilleheia Bondelag, lei seg for at han ikke ville få sett Ås’ reaksjoner. Det var imidlertid fortsatt sterk vind i området, og rett etter at Holm dro avgårde til styremøtet, blåste døra til hønsehuset igjen.

Etter styremøtet ble Holm stående å prate med noen av de andre styremedlemmene. Praten kom, som vanlig, raskt inn på Peder Ås. Da Holm harselerte over de fremmede franske hønene, sa en av de andre, dyrlegen Karl Tastad, at slike høner kunne være god butikk. Det finnes ikke grenser for hva de mest jålete restaurantene vil betale for eksklusive råvarer, fortalte Tastad, og la til at hans fetter, Hans Tastad, som var bonde i nabokommunen, også gikk med planer om å gå inn i dette markedet.

Da Holm kom hjem om kvelden, så han at døren til det gamle hønsehuset var lukket. Han tenkte først at Ås måtte ha lukket den igjen etter å ha hentet hønene sine, men oppdaget så at hønene fortsatt var inne i hønsehuset. Da fikk Holm umiddelbart en plan. Han ringte Hans Tastad og fortalte at han hadde hørt at Tastad var interessert i franske høns. Det bekreftet Tastad. Holm fortalte at han hadde forsøkt seg i det små med 20 premiehøner, men at han hadde funnet ut at det ble for mye styr for ham. Han tilbød derfor Tastad å overta de 20 premiehønene for en rimelig penge. Tastad tenkte at det var lurt å forsøke seg i det små først, og sa seg svært interessert, men lurte på hva Holm skulle ha for dem. Holm, som ikke hadde noen idé om hva slike høner kunne koste, ble ganske stresset, men tenkte at han fikk bare satse på et høyt beløp. Han foreslo 55.000 kroner.

Tastad, som hadde brukt mye tid på å kartlegge markedet, visste at dét var en lav kjøpesum. Når han i tillegg slapp transportutgifter og all verdens problemer med innførsel, var det en svært fordelaktig avtale. Skulle han hentet dem fra Frankrike selv, ville det kostet ham iallfall 85.000 kroner, inklusive transportutgifter. Derfor takket han umiddelbart ja.

Handelen ble gjennomført neste dag, og Tastad fikk raskt sving på eggproduksjonen. Han ble overbevist om at dette var fremtiden for norsk landbruk, og ga et intervju til lokalavisen der han fortalte om produksjonen og ble avbildet sammen med hønene.

Da Ås så intervjuet, kjente han straks igjen hønene. Han hadde lett etter dem overalt, og hadde nå – fire uker etter at de hadde forsvunnet – nær gitt opp håpet om å få se dem igjen. Ås ringte Tastad, og krevde å få hønene tilbake. Tastad ble forundret over henvendelsen, og forklarte at han hadde kjøpt hønene av Holm. Uansett hvordan Holm fikk hånd om hønene, tilhører de meg nå, sa Tastad.

Ås og Tastad klarte ikke å bli enige, og Ås tok ut stevning mot Tastad for den lokale tingretten med krav om å få hønene tilbake. Uten å reise prosessuelle spørsmål av noe slag, innkalte tingretten til hovedforhandling på herredshuset i Lilleheia med sorenskriveren som dommer. Begge partene var selvprosederende. Ås hevdet at det var hans høner og at han hadde krav på å få dem tilbake. Tastad tok til motmæle og viste til godtroloven. Ås innvendte til dette at Tastad ikke kunne ha vært i aktsom god tro.

Under sitt innledningsforedrag opplyste Ås at han ville føre Marte Kirkerud som vitne. Hun var 80 år, naboen til Holm, svært nærsynt og hadde et horn i siden til alle på gården til Holm. Ifølge Ås skulle hun forklare at hun hadde sett Holm lokke hønene inn i hønsehuset, og at han hadde lukket og låst døra. Tastad hevdet at det ikke kunne være adgang til å føre vitnet når det ikke var tidligere annonsert. Sorenskriveren lot likevel Kirkerud forklare seg, og hun forklarte seg slik Ås hadde forespeilet retten.

Sorenskriveren avsa dom i favør av Ås. Ifølge domspremissene var det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om Tastad var i aktsom god tro ettersom det måtte dreie seg om et tyveri.

Tastad skaffet seg nå en advokat. Denne leverte innen fristen ankeerklæring. På vegne av Tastad ble det prinsipalt påstått at tingrettens dom måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Det ble anført at tingretten hadde begått feil både ved å tillate Marte Kirkerud ført som vitne og ved å avgjøre saken på det grunnlag at det var begått et tyveri. Ås hadde ikke hevdet at det dreide seg om et tyveri, og dette spørsmålet hadde i det hele tatt ikke blitt diskutert under hovedforhandlingen.

Subsidiært påsto Tastad seg frifunnet. Tastad opprettholdt at han hadde vært i aktsom god tro og at godtroloven måtte få anvendelse. Noe tyveri kunne det ikke være tale om – iallfall kunne ikke de subjektive vilkårene være oppfylt. For å underbygge det siste innhentet advokaten en betenkning fra en kjent strafferettsprofessor. Betenkningen baserte seg på det faktum professoren hadde fått beskrevet av advokaten, og konkluderte – etter en lang redegjørelse for straffelovens tyveribegrep – med at det ikke forelå et tyveri i denne saken. Betenkningen ble lagt frem for lagmannsretten som bilag til ankeerklæringen.

Da Ås fikk forkynt ankeerklæringen, skaffet også han seg advokat. I anketilsvaret ble det hevdet at det ikke var begått noen saksbehandlingsfeil i tingretten, og at dommens resultat var riktig. Ås opprettholdt at Tastad ikke hadde vært i aktsom god tro, og la til at det under enhver omstendighet var et tyveri. Han mente at alle straffbarhetsvilkårene var oppfylt, men hevdet at det under ingen omstendigheter kunne være noe vilkår etter godtroloven at de subjektive straffbarhetsvilkårene var oppfylt. Han hevdet videre at det ikke var adgang til å legge frem professorens betenkning, og krevde at denne måtte tas ut av saken. Dessuten krevde han 25.000 kroner av Tastad. Basert på egne erfaringer mente han at Tastad måtte ha hatt en berikelse på iallfall 25.000 kroner av hønene i det året som nå hadde gått.

Som svar på dette, hevdet Tastad at det var for sent å komme med kravet på 25.000 kroner nå, og at han ikke under noen omstendighet kunne se noe grunnlag for kravet. Han bestred imidlertid ikke at han hadde tjent 25.000 på å holde de 20 hønene. 

Drøft og ta stilling til alle de rettsspørsmål – såvel prosessuelle og materielle som prinsipale og subsidiære – som oppstår for lagmannsretten.

II

Arne Bang drev utestedet Big Bang i Lillevik. Stedet var dårlig besøkt, og Bang ønsket å forbedre driften ved å gå til anskaffelse av ”regionens feteste lyd- og lysanlegg”. Han klarte i november 2005 å overtale Oslofirmaet Hifi Engros til å selge ham et stort anlegg verdt kr. 1.000. 000 på kreditt. Avtalen var at Bang skulle betale 22 månedlige avdrag à kr. 50.000, slik at Hifi Engros fikk kr. 1.000. 000 i kjøpesum og kr. 100.000 i renter.

Selv om Big Bang ble mer populært etter dette, klarte ikke Bang å snu den økonomiske utviklingen. Han hadde i april 2006 – til tross for flere purringer – ennå ikke betalt noen avdrag til Hifi Engros. Daglig leder i Hifi Engros tok da kontakt med Bang og sa at han nå måtte betale de fem første avdragene, ellers ville Hifi Engros sende saken til advokat. Bang innså at han aldri ville kunne klare driften med så store månedlige utlegg. Han forklarte det for daglig leder i Hifi Engros, og foreslo at Hifi Engros tok anlegget i retur.

Daglig leder i Hifi Engros besiktiget anlegget 20. april 2006 og registrerte at det fortsatt var feilfritt. Hifi Engros aksepterte derfor samme dag å ta anlegget tilbake for kr. 900.000. Hifi Engros insisterte imidlertid på at Bang måtte betale de siste 200.000 kronene som Bang skyldte, og da i form av 20 månedlige avdrag à kr. 10.000. Bang gikk med på dette, men ba om å få beholde anlegget frem til 7. mai 2006 ettersom han ikke ville klare å få det gamle anlegget tilbake på plass før den tid. Det var i orden for Hifi Engros, og anlegget ble tilbakelevert 7. mai i samsvar med avtalen.

Bang klarte fortsatt ikke å få kontroll over økonomien, og ble slått konkurs 3. august 2006 etter begjæring av 1. august 2006 fra en av de andre kreditorene. Da bostyreren ble kjent med avtalene med Hifi Engros, fremmet han krav om at Hifi Engros skulle innbetale kr. 900.000 til boet. Hifi Engros motsatte seg dette, og mente det ikke var noe grunnlag for kravet. Subsidiært mente de at de måtte kunne motregne sitt krav på kr. 200.000 i boets krav.
 
Drøft og ta stilling til alle de materielle rettsspørsmål som reiser seg i tvisten mellom konkursboet og Hifi Engros.