Del 1 Praktikum – 4 timer

Innledning – generelt om oppgaven

Oppgaven reiser spørsmål innenfor faget Fast eiendoms rettsforhold. Nærmere bestemt dreier oppgaven seg om ulike former for hevd.

I læringskravene for faget heter det:

Det kreves god forståelse for erverv av eiendomsrett og begrensede rettigheter. Det kreves god forståelse for erverv ved hevd.

Hovedlitteratur er her Thor Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold, 3. utg. 2005. Boken dekker læringskravene. Hevd er behandlet i kapittel 5, først og fremst på s 103-119.

Spørsmål 1:  Har Johannes Li hevdet eiendomsrett til tomta?

Spørsmålet er om vilkårene for eiendomshevd er oppfylt.

Hjemmel for eiendomshevd finner vi i Hevdslova §§ 2 – 6. Det er flere vilkår som må være oppfylt for at Johannes Li kan sies å ha hevdet eiendomsrett til stedet. Kandidatene bør nevne alle lovens vilkår, men kun drøfte de som reiser spørsmål. (Alle paragrafhenvisninger i det følgende er til Hevdslova.)

a)  Det første vilkåret er kravet til faktisk rådighet; for å hevde eiendomsrett må hevdspretendenten ha ”ein ting som sin eigen”, jf § 2. Av faktum fremgår det at Johannes Li i 1966 begynte å bygge hus på tomta, og at han brukte huset som sin bolig. Kandidatene bør derfor raskt fastslå at dette vilkåret er oppfylt.

b)  Det andre vilkåret for eiendomshevd er at hevderen har eksklusiv rådighet. Hva dette innebærer vil bero på de nærmere omstendigheter. Ikke en hvilken som helst bruk fra rette eiers side vil stenge for eiendomshevd. Kandidatene må her drøfte hvorvidt det faktum at kommunen hver vår brukte deler av tomta til oppbevaring av tømmer, gjør at kravet til eksklusiv rådighet ikke kan sies å være oppfylt. Flere momenter kan her trekkes inn: at tomta i følge faktum var stor (dog ikke for stor til å bli gjerdet inn), at kommunens bruk ikke ser ut til å ha kommet i konflikt med Johanns Lis egen bruk, at Johannes Lis egen bruk må sies å være ”intensiv”, mv. Kandidatene bør her vise til avveiningene som ble gjort i Rt. 1972 s.643 Bottenvollen som er nokså fyldig referert i pensum (s. 108). Det mest nærliggende er vel å konkludere med at kommunens bruk ikke fratar Johannes Lis’ bruk karakteren av eksklusiv rådighet, men gode drøftelser må uansett premieres.

Noen kandidater vil her muligens trekke inn den angivelige veiretten til Lars Holm og Hans Tastad som et forhold som svekker Johannes Lis eksklusive rådighet. Det vil naturligvis være svært uheldig og må trekke ned.

c)  Det tredje vilkåret er kravet til kontinuitet i rådighetsutøvelsen, jf uttrykket i ”i sammenheng” i § 2. Dette vilkåret kan raskt konstateres oppfylt.

d)  Det fjerde vilkåret er kravet til hevdstid. Etter § 2 er hevdstiden for eiendomshevd 20 år. Kravet til hevdstid er nær forbundet med et annet vilkår, dvs. kravet til god tro, og kan med fordel diskuteres i sammenheng med dette. Hevdstiden løper nemlig fra det tidspunktet hevdspretendenten i god tro påbegynte bruken. Forutsatt god tro hos Johannes Li løp hevdstiden fra han i 1966 iverksatte byggearbeider på tomta og til han falt fra i 1987. Kravet til 20 års hevdtid er dermed – forutsatt god tro hos Johannes Li – oppfylt.

e)  Det femte vilkåret er kravet til god tro i § 4. Den som vet at han ikke eier tingen, hevder ikke. Det samme gjelder den som ikke er så aktsom som han burde etter forholdene. Johannes Li påstår selv at han er rette eier av eiendommen. Om dette er nok til å konstatere god tro er vel heller tvilsomt. Det avgjørende er imidlertid om Johannes har utvist den aktsomhet som man må kunne forvente. Utgangspunktet for vurderingen er hva en alminnelig fornuftig person ville forstått. Kandidatene må her få frem at det sentrale momentet her er at Johannes Li aldri betalte for eiendommen, noe han selv var fullt klar over. Kandidatene bør også nevne at kommunen ved et par anledninger på 70-tallet forsøkte å innkreve leie for tomta, noe som fortalte Johannes Li at kommunen på ingen måte hadde akseptert ham som rettmessig eier. Konklusjonen her synes nokså opplagt, og kandidatene bør derfor nokså greit kunne konkludere med at Johannes Li ikke har vært i aktsom god tro.

Konklusjon: Gitt synspunktene ovenfor må konklusjonen bli at Johannes Li ikke har hevdet eiendomsrett til tomta.

Tilføyd etter sensormøtet 29. november:
Noen kandidater tar opp spørsmålet om hevd er utelukket for Johannes pga. ”tålt bruk” fra kommunens side. Et argument som støtter dette synspunktet er at kommunen ved et par anledninger forsøkte å innkreve leie av Johannes Li. Det må være helt i orden at kandidatene tar opp dette; på den annen side skal det ikke trekkes hvis det ikke er nevnt.

Spørsmål 2:  Har Peder Ås hevdet eiendomsrett til tomta?

Spørsmålet er om vilkårene for eiendomshevd er oppfylt, jf. Hevdslova §§ 2 – 6. (Det vises for øvrig til hva som er sagt om dette under spørsmål 1 ovenfor).

Kandidatene kan med fordel begynne med å fastslå at hevd forutsetter lang hevdstid, jf. § 2. Peder Ås har kun sittet med eiendommen i et par måneder, og oppfyller ikke selv kravene til hevd. § 3 åpner imidlertid for at flere rådighetsperioder kan legges sammen såfremt overgangen mellom dem er lovlig. Peder Ås arvet eiendommen fra sin grandonkel Jon Li som selv hadde hatt eiendommen siden 1987. Eiendomshevd for Peder Ås er dermed ikke utelukket selv om han kun har hatt eiendommen i noen måneder.

a)  Det første vilkåret er kravet om faktisk rådighet; for å hevde eiendomsrett må hevdspretendenten ha utøvd (naturlig) eierrådighet, jf. § 2. Kandidatene kan her vise til at Peder Ås i forbindelse med arveoppgjøret fikk nøkler til huset, han opptrådte som ny eier i forhold til naboene, og han gjerdet inn tomta i slutten av september (sistnevnte riktignok en opplysning som kommer i andre halvdel av oppgaveteksten). Alle disse momentene trekker i retning av at Peder Ås utøvde en naturlig eierrådighet over stedet. 
 
b)  Det andre vilkåret for eiendomshevd er at hevderen har eksklusiv rådighet. Hva dette innebærer vil som nevnt bero på de nærmere omstendigheter. Ikke en hvilken som helst bruk fra rette eiers side vil stenge for eiendomshevd. Kommunen brukte hver vår deler av tomta til oppbevaring av tømmer. Peder Ås ”eide” stedet om høsten, fra september til november 2007. Kommunens bruk representerte derfor ikke noe faktisk inngrep i Peder Ås rådighet i den aktuelle rådighetsperioden. Dette vilkåret må derfor være oppfylt.

c)  Det tredje vilkåret er kravet til kontinuitet i rådighetsutøvelsen, jf uttrykket i ”i sammenheng” i § 2. Det er ikke noe som tilsier at dette ikke skulle være oppfylt.

d)  Det fjerde vilkåret dreier seg om hevdstid. Etter § 2 er hevdstiden for eiendomshevd 20 år. Peder Ås arvet eiendommen i september 2007 og hadde da kravet ble gjort gjeldende sittet med eiendommen i ca to måneder. Kandidatene må her finne frem til § 3 som åpner for at Peder Ås kan påberope seg sin forgjenger Jon Lis hevdstid, forutsatt at overgangen mellom dem er lovlig og at Jon Li selv oppfyller vilkårene for eiendomshevd (bortsett fra vilkåret om hevdstid som altså kan kumuleres).

Har kandidatene først funnet frem til § 3, noe de fleste nok vil gjøre, må det under vilkåret om hevdstid drøftes om Jon Li oppfyller vilkårene for eiendomshevd. Det må kunne aksepteres at dette gjøres relativt summarisk mht. redegjørelser for rettsstoffet. Det første vilkåret er kravet til faktisk rådighet, jf. § 2. I alle år – så nær som to – brukte Jon Li stedet flittig som feriested. Dette oppfyller vilkåret om faktisk rådighet. Det andre vilkåret er kravet om eksklusiv rådighet. Kommunen brukte deler av tomta om våren, Jon Li brukte stedet om sommeren. Kandidatene kan vise til det som er sagt om dette tidligere i oppgaven, og bør nokså greit komme frem til at også dette vilkåret er oppfylt. Det tredje vilkåret er kravet til kontinuitet i rådighetsutøvelsen, jf. uttrykket ”i sammenheng” i § 2. Jon Li brukte stedet som feriested i alle år så nær som et par år på 90-tallet hvor han jobbet som misjonær i India. Disse årene leide han imidlertid ut stedet til en god venn. Noen kandidater vil kanskje se dette som et avbrudd i rådigheten, og drøfte hva som kan godtas mht slike avbrudd. Det vil være uheldig all den tid utleie også er en form for eierrådighet. De som ser at Jon Li har utøvd eierrådighet i hele perioden, om enn på ulike måter, må premieres for det. Det fjerde vilkåret dreier seg om hevdstid. Jon Li arvet eiendommen i oktober 1987 og satt med den til Peder Ås arvet den i september 2007. Jon Lis hevdstid er tjue år minus en måned. Dette forutsetter imidlertid at det femte vilkåret, kravet til god tro i § 4 er oppfylt. Kandidatene må her drøfte hvorvidt Jon Li var i aktsom god tro mht eierforholdet. Det er ikke så mye å hente ut i fra faktum her, men kandidatene kan nevne betydningen av at Jon Li tok kontakt med kommunen for å få skjøte da han arvet stedet i 1987, at brevet til kommunen aldri ble besvart, betydningen av kommunens passivitet, etc. Det mest nærliggende er vel å konkludere med at Jon Li var så aktsom som man må kunne forvente.

Under forutsetning av at Jon Li oppfyller vilkårene, må kandidatene vende tilbake til spørsmålet om hevdstid for Peder Ås. Under henvisning til § 3 kan hevdstiden nå regnes fra den tid Jon Li arvet eiendommen, dvs. oktober 1987 og til det tidspunkt Peder Ås gjør sitt krav gjeldende, dvs. november 2007. Vilkåret om 20 års hevdstid i § 2 er oppfylt.

e)  Det femte vilkåret for at Peder kan hevde eiendomsrett er kravet til god tro i § 4. Den som vet at han ikke eier tingen, hevder ikke. Det samme gjelder den som ikke var så aktsom som han burde etter forholdene. Utgangspunktet for vurderingen er hva en alminnelig fornuftig person ville forstått. Kandidatene må her drøfte om Peder Ås var så aktsom som han burde etter forholdene. Flere momenter bør nevnes: Peder Ås hadde kun hatt sporadisk kontakt med sin grandonkel Jon Li, og arven kom som en overraskelse. Det er derfor grunn til å gå ut i fra at han ikke hadde nevneverdig kjennskap til stedet før han arvet det. I forbindelse med arveoppgjøret fikk han nøkler, men ikke skjøte på eiendommen. Noen vil nok her argumentere for at Peder Ås burde ha kontaktet kommunen for å få ”orden på papirene”, noe som kunne ha ledet til at Peder fikk opplysninger om stedets historie, mv. Naboene forsikret ham imidlertid om at Jon Li var rette eier, og at han hadde ”eid” stedet helt siden han arvet det av sin onkel. Det mest nærliggende er vel å konkludere med at Peder Ås var i aktsom god tro mht eierforholdet. Motsatt konklusjon må også kunne godtas. Det avgjørende er uansett hva kandidatene får ut av drøftelsen.

Konklusjon: Denne vil naturligvis avhenge av hva kandidatene har kommet frem til under de enkelte vilkår, men gitt det som er antydet ovenfor synes det mest nærliggende å konkludere med at Peder Ås har hevdet eiendomsrett til tomta.

Spørsmål 3:  Har Lars Holm hevdet veirett over tomta?

Spørsmålet er om vilkårene for brukshevd er oppfylt.

Hjemmel for brukshevd finner vi i Hevdslova §§ 7 og 8. Vilkårene i §§ 2- 6 for eiendomshevd gjelder tilsvarende, jf § 7, 2. ledd. Det er flere vilkår som må være oppfylt. 

a)  Det første vilkåret er at Lars Holm har brukt veien ”som om han var bruksrettshavar”, jf § 7. Lars Holm hadde opp gjennom tidene brukt veien over Peders tomt for å komme raskere til eget hus. Kandidatene bør rask konkludere med at dette vilkåret er oppfylt.

b)  Det andre vilkåret gjelder kontinuitet i bruken, jf. § 7, 2. ledd jf. § 2 og uttrykket ”i sammenheng”. Ut i fra faktum ser det ut til at Lars Holm brukte veien over tomta fra han fikk ”veibrevet” i 1966 og til Jon Li overtok eiendommen i 1987. Da sluttet han å bruke veien. Noen kandidater vil kanskje se dette som et brudd i kontinuiteten. Det er i så fall et blindspor. Det markerer slutten på hevdsperioden og ikke en diskontinuitet i bruken. Mht. den aktuelle bruksperioden har vi ikke fått opplyst at Lars Holm unnlot å bruke veien over tomta. Kandidatene bør igjen raskt komme frem til at dette vilkåret er oppfylt.

c)  Det tredje vilkåret dreier seg om hevdstid. Hvilken hevdstid som kreves er avhengig av om bruken er såkalt ”synbar” eller ”ikke synbar”, evt. om det dreier seg om en rett til nødvendig vei eller opplagsplass. For ”synbar bruk” er hevdstiden 20 år, jf § 7, 2 ledd jf § 2. Det samme gjelder ”rett til naudsynt veg eller opplagsplass”, jf § 8, 2. punktum. For ”ikke synbar bruk”, dvs. ”bruk som ikkje viser seg av ein fast tilstelling”, er hevdstiden 50 år, jf § 8. (Regelen i § 8 viderefører reglene om ”snikhevd” i loven fra 1874, rettspraksis vedrørende denne loven er derfor fortsatt relevant, jf. Falkanger s 104)

Det første spørsmålet kandidatene må drøfte er om Lars Holms bruk ”viste seg av en fast tilstelling” eller ikke. Dette er nokså inngående drøftet i Falkanger (s. 104-106). Utgangspunktet er at ”tilstellingen” må være synbar. Bruken må med andre ord etterlate seg synlige spor slik at rette eier kan verge seg mot den. Hva som kreves må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Spørsmålet har flere ganger vært oppe for domstolene, og rettspraksis er en viktig rettskilde. Spor av ferdsel er normalt ikke tilstrekkelig. Ved opparbeidelse av vei, kan imidlertid vilkåret være oppfylt (jf Rt. 1958 s 758, som er nevnt i Falkanger s. 105). I faktum er det opplyst at Lars Holm hadde ryddet unna noen trær og fylt på litt pukk da veien ble tatt i bruk, men veien hadde ikke etter dette blitt vedlikeholdt på noe vis. Kandidatene må her drøfte hvorvidt dette skulle være nok til å oppfylle kravene. Det mest nærliggende er vel å konkludere med at vilkåret om ”fast tilstelling” ikke er oppfylt, men motsatt konklusjon må også kunne godtas hvis argumentasjonen er god.

Det andre spørsmålet er om unntaket i § 8, 2. punktum for ”rett til naudsynt veg” kan komme til anvendelse. Vilkåret er her at veiretten er ”nødvendig”. Lars Holm fortalte selv at han hadde brukt veien for å komme raskere til eget hus. Etter hvert syntes han imidlertid at veien var for kupert og sluttet derfor å bruke den. I følge rettspraksis (Rt. 1951 s. 217, henvist til i Falkanger på s 105) og teori faller snarveier utenfor så lenge man ellers har rimelig adkomst til sin eiendom. Dette følger imidlertid også naturlig av lovens ordlyd, jf uttrykket ”nødvendig vei”. Kandidatene bør derfor nokså greit komme frem til at Lars Holms bruk ikke faller inn under unntaket i § 8, 2. punktum.

Avhengig av konklusjonene på spørsmålene ovenfor må kandidatene så avgjøre om kravet til hevdstid er oppfylt. Kommer kandidatene til at det kreves 50 års hevdstid, noe Lars Holm klart nok ikke oppfyller, må det subsidiært avgjøres om Lars Holms bruk oppfyller kravet om 20 års hevdstid. Forutsatt at kandidaten kom til at vilkåret om ”fast tilstelling” er oppfylt, kan dette kort besvares bekreftende.

d)  Det fjerde vilkåret er kravet om god tro, jf § 7. 2. ledd jf § 4. Den som vet at han ikke er berettiget til bruken, hevder ikke. Lars Holm hadde fått et høytidelig ”brev” på veiretten av Johannes Li i 1966. Riktignok var ikke Johannes Li på den tiden berettiget til å råde over eiendommen. Det er imidlertid ikke noe i faktum som tilsier at Lars Holm var kjent med eller hadde grunn til å vite at Johannes Li ikke var blitt rettmessig eier av eiendommen. Det må derfor være greit at kandidatene nokså raskt kommer til at Lars Holm var i god tro mht bruksretten. Vilkåret er oppfylt.

Konklusjon: Gitt drøftelsen av de enkelte vilkår ovenfor, må konklusjonen bli at Lars Holm ikke har hevdet veirett over tomta. 

Tilføyd etter sensormøtet 29. november:
En del kandidater avviser spørsmålet om hevd under henvisning til at Lar Holm i og med ”veibrevet” hadde (annen) rett til bruken, alternativt at dette var ”tålt bruk” fra Johannes Lis side. Dette er uheldig og må trekke ned all den tid spørsmålet dreier seg om Lars Holm har hevdet bruksrett til veien.

Spørsmål 4: Har Hans Tastad hevdet veirett over tomta?

Spørsmålet er igjen om vilkårene for brukshevd er oppfylt. Ang. hjemmelsgrunnlaget vises det til spørsmål 3 ovenfor.

a)  Det første vilkåret er at Hans Tastad har brukt veien ”som om han var bruksrettshavar”, jf § 7. Hans Tastad brukte veien over tomta fra 1987 til 2007 for å komme raskere til eget hus. Vilkåret er dermed oppfylt.

b) Det andre vilkåret gjelder kontinuitet i bruken, jf. ordene ”i sammenheng” i § 2. Det er ikke noe som tilsier at dette vilkåret ikke er oppfylt.

c)  Det tredje vilkåret dreier seg om hevdstid. Når det gjelder de ulike reglene om hevdstid vises det til redegjørelsen under spørsmål 3 ovenfor. Det første spørsmålet er igjen om bruken viser seg i en ”fast tilstelling”, jf. § 8. Det er i faktum opplyst at det ikke var gjort noe med veien etter at Lars Holm i 1966 hadde lagt på litt pukk og ryddet unna noen trær. Det var derfor neppe flere spor av bruken enn det som fulgte av selve ferdselen. Kandidatene bør se at dette ikke er nok til å oppfylle kravet til ”fast tilstelling” i § 8, jf det som er sagt om dette under spørsmål 3 ovenfor. Kandidatene bør igjen nevne unntaket i § 8, 2. punktum om rett til ”naudsynt veg”, men i den utstrekning de drøftet dette under spørsmål 3 holder det med å henvise til det.

Forutsatt at kandidatene konkluderer som antydet, så er hevdstiden for Hans Tastad 50 år. Kandidatene kan uten nærmere redegjørelse slå fast at vilkåret om hevdstid ikke er oppfylt for Tastads vedkommende. Noen kandidater vil muligens ta opp spørsmålet om sammenlegning av brukstid, jf § 7, 2 ledd jf § 3. Dette er et blindspor og de som måtte fortape seg i den retning må trekkes for det. Det samme gjelder hvis kandidatene mener at brukstid kan legges sammen ut fra et sameie (i bruksretten) synspunkt.

De kandidatene som mot formodning skulle ha konkludert med at vilkåret om ”fast tilstelling” er oppfylt, må drøfte om vilkåret om 20 års hevdstid er oppfylt. Et sentralt moment vil da være betydningen av at Peder Ås gjerder inn tomta i september 2007. Dette stopper definitivt bruken av veien over tomta. Hans Tastad har dermed brukt veien i 20 år minus en måned. Vilkåret om hevdstid er derfor heller ikke nå oppfylt for Hans Tastads vedkommende.

d)  Det fjerde vilkåret er kravet om god tro, jf § 7. 2. ledd jf § 4. Den som vet at han ikke er berettiget til bruken, hevder ikke. Det sammen gjelder den som ikke er så aktsom som man må kunne forvente etter forholdene. Det er ikke så mye å hente ut av faktum på dette punktet. Utgangspunktet er imidlertid at hevd er utelukket hvis hevdspretendenten ikke kan vise til noe plausibelt grunnlag for sin bruk. Det er ikke noe i faktum som tilsier at Tastad kunne det. Riktignok hadde Lars Holm brukt veien i mange år, men det gir i utgangspunktet ikke Tastad noen rett. ”Veibrevet” som Lars Holm hadde fått av Johannes Li kunne nettopp tyde på at dette var en særrett for Lars Holm. Den tid Tastad brukte veien var det dessuten Jon Li som satt med eiendommen. Det er dermed lite som tilsier at Tastad var i aktsom god tro mht. bruken av veien over tomta. 

Konklusjon: Gitt drøftelsen av de enkelte vilkår ovenfor så må konklusjonen bli at Hans Tastad ikke har hevdet veirett over tomta.

Spørsmål 5:  Har Peder Ås frihevdet Lars Holms veirett?

Forutsatt at Peder Ås har hevdet eiendomsrett og Lars Holm har hevdet veirett over tomta; har Peder Ås frihevdet Lars Holms veirett? Dette beror på om vilkårene for frihevd er oppfylt.

Hjemmel for frihevd finner vi i Hevdslova §§ 10 og 11. Hovedregelen om frihevd er at eier av en eiendom kan frihevde en særskilt rett (servitutt) når rettighetshaveren i full hevdstid ikke har brukt rettigheten og eier heller ikke kjente til rettighetens eksistens. Dette gjelder ikke hvis det er et rettslig hinder som er årsak til at rettigheten ikke er brukt, jf. § 10. Etter § 11 gjelder vilkårene i §§ 2-6 tilsvarende frihevd. Dette betyr at reglene om sammenlegning av hevdstid i § 3 også gjelder for frihevd. På samme måte som under spørsmål 4 må det drøftes om Peder Ås og Jon Li til sammen oppfyller vilkårene for å frihevde Lars Holms veirett.

Ettersom flere av vilkårene for frihevd sammenfaller med vilkårene for eiendomshevd som ble tatt opp under spørsmål 2, må det kunne forsvares at kandidatene nøyer seg med å ta opp de vilkårene som krever nærmere drøftelser.

a)  Det første vilkåret er kravet om passivitet eller ikke-bruk fra rettighetshaverens side, jf. uttrykket ”bruksrettar som rettshavaren let liggja unytta” i § 10. Lars Holm sluttet å bruke veien over tomta da Jon Li overtok stedet i oktober 1987, og brukte den ikke siden. Grunnen til dette var at han syntes veien var for kupert. Dette vilkåret er derfor oppfylt.

b)  Det andre vilkåret knytter seg til hevdstid, som også for frihevd er 20 år, jf § 11, jf. § 2. Ikke-bruk av rettigheten må ha vart i full hevdstid. Ikke-bruk som skyldes rettslige hinder skal likevel ikke regnes med, jf § 10, 2. ledd. Tiden regnes fra ikke-bruken begynte. Lars Holm sluttet å bruke veien over tomta i oktober 1987. Da Peder Ås overtok eiendommen i september 2007 satte han opp gjerde rundt tomta for å hindre naboenes bruk. Et gjerde er et fysisk hinder, som i seg selv ikke avbryter frihevden (men som naturligvis kan utelukke frihevd pga. vilkåret om uvitenhet om rettighetens eksistens fra eiers side). Isolert sett er kravet til hevdstid oppfylt.

c)  Det tredje vilkåret som må drøftes er kravet om at frihevderen ikke kjente til rettighetens eksistens. Dette må i prinsippet drøftes både i forhold til Peder Ås og i forhold til Jon Li. Det første spørsmålet er om Peder Ås var uvitende om Lars Holms veirett. Det var han ikke. Lars Holm fortalte selv Peder Ås at han og Hans Tastad hadde veirett over tomta, hvorpå Peder Ås gjerdet inn tomta for å stoppe bruken. Frihevd av Lars Holms veirett er dermed utelukket for Peder Ås.

Konklusjon: Peder Ås har ikke frihevdet Lars Holms veirett.

Tilføyd etter sensormøtet 29. november:
Spørsmålet om frihevd faller vanskelig for de fleste kandidatene. Det kan derfor ikke kreves så mye i denne delen av oppgaven. Karakteren B er ikke utelukket selv om kandidatene ikke kommer stort lenger enn å finne frem til lovgrunnlaget og de mest sentrale vilkårene.

Samlet vurdering av oppgaven

Oppgaven reiser sentrale spørsmål innenfor fast eiendoms rettsforhold. Vanskelighetsgraden må sies å ligge midt på treet. Spørsmålet om frihevd vil muligens være det vanskeligste. Samlet sett er det relativt mye å drøfte, det bør derfor ikke trekkes særlig hvis ikke ”alt er med”. Forståelse, oversikt, kunnskaper og gode drøftelser vil her som ellers være utslagsgivende.

Oslo, 11.11.2007
Anne Christophersen

”Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner” (4 timer)

1. Hovedlitteratur:

Peter Lødrup: Arverett, 4. utg. Oslo 1999, særlig side 213-248 (35 sider).

2. Læringskrav:

God forståelse.

3. Nærmere om oppgaven:

Oppgaven er en ”gammel klassiker” og sentral. Pensumdekningen er god. Men Lødrups lærebok er fra 1999. Dette innebærer at en viktig dom fra Høyesterett om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner – Rt. 2007 s. 776 (HR-2007-00856-A) - ikke er omtalt hos Lødrup, jf. nærmere om dette nedenfor.

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er grundig behandlet i et eget kapittel (kap. 6) hos Lødrup, og temaet behandles så vel på forelesninger og kurs, slik at alle studenter bør ha noe å skrive om.
Jeg vil anta at de fleste studenter vil følge Lødrups opplegg (disposisjon).
Når det gjelder det nærmere opplegg for besvarelsene, vil jeg nedenfor kun kort peke på forhold som studentene kan omtale, da jeg ikke ser noe behov for i denne veiledningen å ”gjengi” Lødrups fremstilling av stoffet. Det forutsettes at alle sensorer setter seg inn i Lødrups fremstilling.

Innledningsvis kan det være naturlig å si noe om hvor grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner får betydning (Lødrup s. 213-215), og om grensen ligger fast eller om grensen er forskjellig i forhold til de enkelte bestemmelser. Det kan ikke kreves at studentene nevner alle bestemmelser hvor grensen er relevant, men studentene bør i hvert fall nevne arveloven §§ 29 (pliktdel) og § 48 (testamentsform) som er de viktigste.

Studentene bør også omtale rettskildesituasjonen (Lødrup s. 215-217), og det bør komme klart frem at de viktigste rettskildefaktorene er rettspraksis, d.v.s. Høyesterettsdommer, og juridisk teori.

Det er bra om studentene ser i hvilke relasjoner vi først og fremst har dommer om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner:

• tvister mellom særkullsbarn og gjenlevende ektefelle/samboer
• tvister mellom barna av avdøde

Lødrup opererer med tre grupper av tilfeller når grensen skal trekkes:

1. Arvelateren skal oppfylle etter sin død:

Dødsdisposisjon – med mindre arvelateren får en tilsvarende motytelse menes han lever.

Se også arveloven §§ 53 og 35.

2. Arvelateren oppfyller på dødsleiet:

Dødsdisposisjon (forutsatt gave, jf. arveloven §§ 53 og 35).

Studentene bør her si noe om begrepet ”dødsleie”, og det bør komme frem at begrepet dødsleie har en objektiv og subjektiv side.

To poenger:

• Dødsleiets tidsmessige utstrekning: På bakgrunn av rettspraksis synes en periode ca. ½ år å nærme seg det maksimale for at man kan sies å være på dødsleiet (Lødrup s. 227). Men Peter Hambro, Arveloven kommentarutgave (4. utg. 2007) s. 287 argumenterer for at tidsfaktoren i dag bør kunne være noe lengre enn tidligere. Studentene kan ikke forventes å kjenne til Hambros standpunkt. De studenter som skriver at det går en (eksakt) grense ved 1/2 år eller 6 måneder, bør imidlertid trekkes.
• Betydningen av høy alder: Høy alder i seg selv er aldri nok til å være på dødsleiet objektivt sett, men høy alder kombinert med en for oss andre ”ufarlig” sykdom kan føre til at man i lovens forstand er på dødsleiet.  

3. Arvelater skal oppfylle før arvelaterens død/dødsleiet:

Utgangspunktet: Livsdisposisjon.

Her bør studentene gå inn på det krav som gjerne oppstilles om at disposisjonen må ha en realitet for arvelateren i levende live og nærmere om kravet til oppfyllelse (Lødrup s. 233-240), samt betydningen av arvelaterens motivering (Lødrup s. 240-244).

Når det gjelder kravet til oppfyllelse, skriver Lødrup s. 238:

”Ved fast eiendom er det normalt et krav at alle de rettslige skritt til å overføre eiendomsretten er tatt. Det vil i praksis si at overdragelsen må være tinglyst (selv om nok unntak kan tenkes). Men det er ofte ikke tilstrekkelig. Utad må overføringen være gjennomført i partenes selvangivelser, og mottakeren må ha overtatt betalingen av de utgifter som påløper, vedlikehold, forsikringspremier og kommunale avgifter.”

Tinglysing av overdragelsen er følgelig blitt oppstilt som sentralt for at transaksjonen skal holde som fullbyrdet gave, se også Kirsti Strøm Bull: Ugift samliv (1990) s. 166.

Det må selvsagt være fullt forsvarlig at studentene bare legger dette til grunn. Men dommen i Rt. 2007 s. 776 (dissens 4-1) er av betydelig interesse her. Dommen er omtalt av Peter Hambro i Nytt i privatretten nr. 3/2007.

Kort om faktum:
Et samboerpar hadde da mannen døde bodd sammen i mannens hus i syv år. Både mannen og kvinnen hadde barn fra tidligere forhold. De oppretter en samlivsavtale og et gjensidig testament, hvor avtalen ga kvinnen rett til halvparten av mannens bolig.

Det ble ikke foretatt noen formelle skritt i forbindelse med overføringen av boligeiendommen:

• Skjøte ble ikke tinglyst
• Ikke tinglyst noe om overdragelsen i grunnboken
• Gavemelding ble ikke sendt Skattefogden
• Mannen oppførte eiendommen fortsatt i sin selvangivelse
• Renter og avdrag på et lån partene i fellesskap hadde tatt opp, ble trukket av mannens konto.
• Mannen fortsatte å oppebære leieinntekter fra en hybel, til tross for at kvinnen hadde blitt kreditor for halvparten.

Etter mannens død gikk hans barn til sak mot kvinnen, og de hevdet at overdragelsen av ½ av boligen var en dødsdisposisjon. Flertallet i Høyesterett kom til at overdragelsen måtte anses som en livsdisposisjon, selv om ingen formelle skritt var tatt. Høyesterett la bl.a. vekt på at samboerne ved å la være å tinglyse noe skjøte, sparte en betydelig dokumentavgift, at samboerne seg imellom ikke hadde noe behov for å formalisere overføringen, og at mannen ved et eventuelt samlivsbrudd var forpliktet til å løse ut kvinnen for hennes ½ av boligen.

Denne dommen bryter således med som har vært ansett som et grunnleggende krav for å godkjenne en disposisjon som livsdisposisjon (tinglysing av skjøte). Dommen er nevnt av i hver fall enkelte lærere i undervisningen i høst.
De studenter som kjenner dommen, og får noe forstandig ut av den, bør honoreres. Men det må ikke føre til trekk for de studenter som ikke kjenner dommen, da den er såpass ny (avsagt 14. mai 2007). Den står heller ikke i domssamlingen som er lovlig hjelpemiddel på eksamen.

4. Nærmere om bedømmelsen

Oppgaven er som nevnt sentral og godt dekket i pensum. Studentene har 4 timer til disposisjon. Studentene bør bedømmes ut fra hva de skriver og ikke hva de måtte ha utelatt, med mindre noe sentralt er utelatt.

Generelt sett bør de studenter som greier å fremstille stoffet på en oversiklig og ryddig måte honoreres. Det bør også føre til pluss hvis studentene omtaler på en god måte en eller flere av de dommer som er nevnt i domssamlingen.

De studenter som eventuelt avslører at de ikke har forstått hva livs- og dødsdisposisjoner er, og/eller avslører klart svikt i hvordan grensen skal trekkes, kan neppe få ståkarakter.

For øvrig viser jeg til det jeg har sagt om bedømmelsen ovenfor under pkt. 3. I tillegg skal det nevnes at en student selvsagt kan få karakteren A, selv om dommen i Rt. 2007 s. 776 ikke er kjent.
 
Denne sensorveiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser. Jeg vil eventuelt sende ut en korrigert veiledning etter sensormøtet 29.11.2007.

Oslo, den 10. november 2007
Per Racin Fosmark

Tillegg:

På sensormøte kom det frem at en rekke studenter ikke følger Lødrups opplegg i sine besvarelser, men som likevel leverer absolutt brukbare besvarelser. For å unngå misforståelser er det selvsagt fullt akseptabelt å velge et annet opplegg enn Lødrup, bare man viser at man har forstått skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner og redegjør fornuftig for det.  Er systematikken rotete, bør nok dette virke inn på bedømmelsen, men har studentene forstått skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner og fått med seg mange sentrale poeng, bør de honoreres for det.

Oslo, den 6. desember 2007

Per Racin Fosmark