SENSORVEILEDNING 1. avdeling høsten 2009
Dag 1
Innledning:
Oppgavetype: Praktikum
Antall spørsmål: 7
Eksamenstid: 6 timer
Fagområder: Arverett (spm. 1–3), kjøpsrett (spm. 4–6) og fast eiendoms rettsforhold (spm. 7).
Oppgaven må anses som sentral og godt dekket i pensum. Referanser til pensum behandles under de enkelte spørsmål, og det forutsettes at sensorene leser de deler av pensum som er relevant for å besvare oppgavens spørsmål.
En sensorveiledning er til orientering ikke en mønsterbesvarelse, men en veiledning for sensorene i sensurarbeidet.
Del I
Spørsmål nr. 1:
Er overføringen av huset en dødsdisposisjon?
Fagområde: Arverett.
Pensum: Peter Lødrup, Arverett (5. utgave 2008).
Læringskrav: God forståelse.
Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er et sentralt tema i arveretten. Lødrup behandler dette i bokens sjette kapittel, side 223-264.
Det kan være naturlig – men ikke nødvendig – først kort å se på om Peder var på dødsleiet, da han overførte eiendommen til Marit, jf. arveloven (al.) § 53. Etter mitt syn må det være rimelig klart at Peder ikke var på dødsleiet. Peder var ”bare” 68 år, men høy alder i seg selv er ikke nok til å være på dødsleiet. Det er også antatt at en periode på ca 1/2 år synes å være den maksimale tid for at man kan sies å være på dødsleiet, jf. Lødrup side 237. I dette tilfellet hadde Peder ett, kanskje to år igjen å leve, det vil si et lengre tidsperspektiv enn et halvt år.
Studentene bør få frem at den viktigste rettskilden når det gjelder grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, er høyesterettspraksis og juridisk teori. Lødrup nevner i pensum en rekke dommer, men ikke Rt. 2008 side 1589 (HR-2008-02039-A) som kom etter boken. Saken gjaldt overdragelse av en borettslagsleilighet fra mor til sønn, og overdragelsen ble kjent ugyldig som en dødsdisposisjon. Det må forventes – men kan selvsagt ikke kreves – at studentene kjenner denne dommen.
Når det gjelder bedømmelsen av besvarelsene, må det avgjørende være drøftelsene og ikke hvilket resultat studentene komme til.
Eiendomsoverføringen innebærer en gave, eller i hvert fall et gavesalg, hvis man ser på alt det praktiske Marit hadde gjort i huset gjennom årene som et vederlag. Studentene bør få frem at for at en gave skal anses som en livsdisposisjon, må den ha innebåret eller vært ment å innebære en realitet for giveren eller gavemottageren mens giveren levde, jf. Rt. 2007 side 776 avsnitt 35, jf. Rt. 1961 side 935. Se også Rt. 2008 side 1589 avsnitt 29.
Det fremgår av oppgaveteksten at skjøtet ble tinglyst i januar 2009, det vil si at det rettslige skritt for å overføre eiendommen var tatt, se Lødrup side 250. Ut fra faktum må vi imidlertid legge til grunn at Peder fortsatt betalte forsikring, strømregninger, kommunale avgifter med mer, da det ikke er noen opplysninger om at Marit hadde overtatt betalingen av dette. Peder døde kort tid etter tinglysningen, slik at Marte hadde ikke ”rukket” å føre opp eiendommen i sin selvangivelse, slik at dette momentet kan etter mitt syn ikke trekke i noen retning.
Vi må også legge til grunn at Peder foretok overføringen også for å forhindre at Kari skulle få noe av eiendommen i arv.
Hvilken løsning kandidatene kommer til her, må, som nevnt, være uten betydning. Etter min mening er det mest nærliggende å kjenne eiendomsoverdragelsen som en dødsdisposisjon. Eiendomsoverdragelsen innebar kun at den rettslige disposisjonsretten gikk over på Marit. Jeg kan imidlertid vanskelig se at overdragelsen var ment å ha virkninger som en reell eiendomsoverdragelse så lenge Peder levde.
Konklusjon: Overføringen av huset er en dødsdisposisjon.
Spørsmål nr. 2:
Er pengegaven en dødsdisposisjon?
Fagområde: Arverett.
Pensum: Peter Lødrup, Arverett (5. utgave 2008).
Læringskrav: God forståelse.
Når det generelt gjelder grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner, viser jeg til det som er sagt ovenfor under spørsmål nr. 1.
Det må, etter mitt syn, være rimelig klart at gaven på 100 000 kroner på Marit fødselsdag er en livsdisposisjon. Det fremgår klart av oppgaveteksten at Peder anså dette som et ”beskjedent vederlag” for god hjelp i alle år, og oppgaveteksten har mye informasjon om hva Marit hadde gjort gjennom årene. Peder må kunne gi Marit et slikt vederlag, selv om det ikke var avtalt på forhånd. Jeg nevner også at hvis arvelateren først skal oppfylle etter sin død, mens han får en motytelse mens han lever, er dette en livsdisposisjon fra arvelaterens side forutsatt noenlunde likevekt mellom ytelsene, se Lødrup side 229. Oppgaven gir ingen foranledning til å drøfte om det var likevekt mellom Peders ytelse og Marits ytelse.
Konklusjon: Pengegaven er en livsdisposisjon.
Spørsmål nr. 3:
Forutsatt at overføringen av huset er en dødsdisposisjon, har Marit rett til å få overta huset mot betaling til Kari?
Fagområde: Arverett.
Pensum: Peter Lødrup og Tone Sverdrup, Familieretten (6. utgave 2009).
Læringskrav: God forståelse.
Studentene bør her finne frem til husstandsfellesskapsloven (husfksl.) § 2 første ledd. Dette behandles kort hos Lødrup/Sverdrup side 356. Det følger av husfksl. § 1 at for å få rettigheter etter loven må de som utgjør ”husstanden”, for eksempel søsken som i oppgavens tilfelle, ha bodd sammen i en husstand i minst to år. Dette vilkåret oppfyller Peder og Marit klart.
Spørsmålet blir derfor om det foreligger ”særlige grunner” for at Marit skal kunne få kjøpe boligen til markespris. Lødrup/Sverdrup side 356 uttaler:
”Kravet om ”særlige grunner” innebærer at det må foretas en konkret skjønnsmessig avveining av partenes behov og interesser, […]. Det er imidlertid ikke tale om noen ren interesseavveining, det må foreligge ”spesielle hensyn” som tilsier en prioritering av samboeren fremfor avdødes arvinger, prp. 52 s. 23.”
I dette tilfellet kan det ikke være tvilsomt at Marit kan påberope seg særlige grunner, og at hun får overta boligen til markedspris. Karis argument om at hun ønsket huset som feriested for å bli bedre kjent med sine røtter på farssiden, kan åpenbart ikke føre til noe annet resultat. Noen særlig omfattende drøftelser kan her ikke forventes.
Konklusjon: Marit har rett til å overta huset mot å betale markedspris til Kari.
Del 2
Spørsmål nr. 4:
Er kjøpet et forbrukerkjøp eller næringskjøp?
Fagområde: Kjøpsrett.
Pensum: Viggo Hagstrøm, Kjøpsrett (2005), eller
Erling Selvig, Kjøpsrett til studiebruk (3. utgave 2006).
Læringskrav: God forståelse.
Behandlet i pensum: Hagstrøm side 48-50.
Selvig side 60-62.
Spørsmålet dreier seg om kjøpet av varmedressen som Lars Holm skulle bruke på fiske som ansatt på tråleren, er å anse som et forbrukerkjøp. Vi står med andre ord overfor en yrkesanskaffelse. Selvig nevner ikke dette uttrykkelig i sin bok, mens Hagstrøm nevner det kort i én setning (side 50 midt på siden). Men denne forskjellen vil neppe gi seg merkbare utslag i besvarelsene.
Studentene må ta utgangspunkt i forbrukerkjøpsloven (fkjl.) § 1. Det bør komme frem at loven oppstiller to kumulative vilkår for at vi ved kjøp av ”ting” står overfor et forbrukerkjøp:
For det første er det en forutsetning at ”selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet”, jf. fkjl. § 1 andre ledd. Det er ingen tvil om at Vold Båt- og Fiskeutstyr opptrådte i næringsvirksomhet, slik at dette vilkåret klart er oppfylt. Studentene kan bare slå dette fast uten noen nærmere drøftelse. De studenter som eventuelt ikke uttrykkelig nevner dette, men konsentrerer seg om spørsmålet om Lars Holm er ”forbruker”, jf. nedenfor, bør imidlertid etter mitt skjønn ikke få trekk. Forutsetningen må imidlertid være at studentene samlet sett viser at de har forstått hva som er forbrukerkjøp.
For det andre må kjøperen være ”en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet”, jf. fkjl. § 1 tredje ledd. Studentene bør få frem at det avgjørende er hvilket hovedformål kjøperen i det enkelte tilfelle har med anskaffelsen av den ting kjøpet gjelder. Loven oppstiller intet synbarhetskrav , og det har følgelig ingen betydning om selgeren trodde at kjøperen skulle bruke tingen i næringsvirksomhet.
Disse to vilkårene for at det skal foreligge et forbrukerkjøp, bør studentene få frem. Det må føre til trekk om studentene viser manglende forståelse her, jf. dog det som er sagt ovenfor dersom man ikke utrykkelig nevner kravet om at selgeren må opptre i næringsvirksomhet.
Etter forbrukerkjøpslovens definisjon er det klart at en fysisk person sitt kjøp av klær til bruk i et ansettelsesforhold, er et forbrukerkjøp . Det er således klart at når Lars Holm ifølge oppgaveteksten var ansatt på fisketråleren – og ikke selvstendig næringsdrivende – er kjøpet av varmedressen et forbrukerkjøp. Dette spørsmålet kan besvares relativt kort, og må betraktes som et kontrollspørsmål.
Konklusjon: Kjøpet av varmedressen er et forbrukerkjøp.
Spørsmål nr. 5:
Er varmedressen levert for sent? Drøft spørsmålet først under den forutsetning at det er et forbrukerkjøp og deretter under den forutsetning at det er et næringskjøp.
Fagområde: Kjøpsrett.
Pensum: Se spørsmål nr. 4.
Læringskrav: God forståelse.
Ut fra oppgaveteksten er det naturlig å legge følgende faktum til grunn: Varmedressen ble bestilt 10. januar, og det ble avtalt at dressen skulle sendes med rutebussen om 10-12 dager. Da dressen ikke var kommet 23. januar, og Lars Holm etterlyste den, ble det inngått en endringsavtale om at dressen skulle sendes med bussen 24. januar. Dressen kom imidlertid på grunn av bussens kollisjon til Lillevik først 27. januar.
Forutsatt forbrukerkjøp:
Studentene bør her rakst finne frem til fkjl. § 7 som kort og godt slår fast at ”[L]evering skjer når tingen overtas av forbrukeren”. Dette er en ufravikelig regel. Levering skjedde etter dette 27. januar som er for sent i forhold til endringsavtalen, hvor det fremgikk at dressen skulle sendes med bussen 24. januar. Man må legge til grunn at den ville kommet frem samme dag, eller i hvert fall 25. januar.
Begge lærebøkene behandler dette kort og greit: Hagstrøm side 99-100, og Selvig side 95.
Noen omfattende drøftelse her er hverken påkrevd eller ønskelig fra studentenes side.
Konklusjon: Forbrukerkjøp – varmedressen er levert for sent.
Forutsatt næringskjøp:
Studentene må her finne frem til kjøpsloven (kjl.) § 7.
Det første spørsmålet man bør ta stilling til, er om man her står overfor et plasskjøp (Selvig: bringekjøp) eller sendekjøp. Det er et plasskjøp, jf. kjl. § 7 første ledd annet alternativ, hvis kjøper befinner seg ”innenfor det område der selgeren vanligvis sørger for å bringe ut slike ting”. Om selgeren selv bringer tingen eller benytter en selvstendig transportør, er uten betydning.
Ut fra faktum vet vi at Bodø er nærmeste by til Lillevik, og at Vold tidligere hadde benyttet rutebussen når Holm bestilte utstyr fra forretningen. Etter min mening kan man vanskelig si at dette i lovens forstand er et plasskjøp, selv om faktum her kanskje er noe snaut. Følgelig står vi overfor et sendekjøp, jf. kjl. § 7 andre ledd.
Det fremgår av kjl. § 7 andre ledd at levering ansees skjedd ”ved at tingen blir overgitt til den fraktfører som påtar seg transport fra avsendingsstedet”. Det kan ikke være tvilsomt at dressen ble ”overgitt” når den ble sendt med rutebussen 24. januar, det vil si levering skjedde da. Bestemmelsen er riktignok deklaratorisk, men det er ingen opplysninger i oppgaveteksten som tilsier at Vold og Holm her har avtalt en annen løsning enn det som følger av kjl. § 7 andre ledd.
Begge lærebøkene behandler dette kort og greit: Hagstrøm side 96-98, og Selvig side 94-97. Vær oppmerksom på at Selvig benytter terminologien ”bringekjøp” i stedet for ”plasskjøp”.
Dette spørsmålet bør studentene også kunne besvare kort uten noen omfattende drøftelse. Dersom noen studenter kommer til at det er et plasskjøp/bringekjøp, må det være helt greit, hvis det gis en rimelig begrunnelse knyttet til lovteksten og faktum i oppgaven. I så fall skjedde levering først når dressen ble mottatt av Holm, jf. kjl. § 7 første ledd.
Konklusjon: Næringskjøp – varmedressen er levert rettidig.
Spørsmål nr. 6:
Er misfaringen og riftene å anse som en mangel? Drøft spørsmålet først under den forutsetning at det er et forbrukerkjøp og deretter under den forutsetning at det er et næringskjøp.
Fagområde: Kjøpsrett.
Pensum: Se under spørsmål nr. 4.
Læringskrav: God forståelse.
Innledningsvis bør studentene bare kort slå fast at ut fra oppgaveteksten er varmedressen skadet. Om skadene også utgjør en kjøpsrettslig mangel, beror på reglene om risikoens overgang.
Forutsatt forbrukerkjøp:
Studentene bør raskt finne frem til fkjl. § 14 første ledd som slår fast at risikoen for tingen først går over når tingen er levert i samsvar med § 7. I dette tilfellet skjedde levering når dressen ble overtatt av Holm, og da var skadene oppstått. Det følger videre av fkjl. § 18 første ledd at ved bedømmelse av om tingen har en mangel, skal det tidspunktet da risikoen går over på forbrukeren legges til grunn. Det må derfor være klart at vi står overfor en kjøpsrettslig mangel ved dressen.
Begge lærebøkene behandler dette greit: Hagstrøm side 88 og side 126, og Selvig side 100 og side 220.
Noen omfattende drøftelse er heller ikke her nødvendig. De studenter som ”går rett på sak”, kan besvare dette meget bra på en kortfattet måte.
Konklusjon: Misfargingen og riftene er å anse som en mangel.
Forutsatt næringskjøp:
Studentene bør raskt finne frem til kjl. § 13 første ledd som bestemmer at risikoen går over på kjøperen ”når tingen er levert”. Videre fremgår det av hovedregelen i kjl. § 21 første ledd at spørsmålet om en ting har en mangel, avgjøres etter tilstanden på tidspunktet for risikoens overgang, det vil si i dette tilfellet når dressen ble sendt med bussen. Følgelig har ikke dressen en kjøpsrettslig mangel, da skadene oppstod under kollisjonen.
Begge lærebøker behandler også dette meget greit: Hagstrøm side 88 og 126, og Selvig side 72 og side 100.
På samme måte som ovenfor vil de studenter som ”går rett på sak”, kunne besvare dette spørsmålet meget bra på en kortfattet måte.
Konklusjon: Misfargingen og riftene er ikke noen mangel ved varmedressen.
Del 3
Spørsmål nr. 7.
Må mindretallet bøye seg for flertallets avgjørelse?
Fagområde: Fast eiendoms rettsforhold (sameie)
Pensum: Thor Falkanger, Fast eiendoms rettsforhold (3. utgave 2005).
Læringskrav: God forståelse.
Oppgaven gjelder sameie, og spørsmålet i hvilken grad flertallet i et sameie kan binde mindretallet. Dette behandler Falkanger på side 198-203.
Studentene bør ta utgangspunkt i sameieloven § 4, hvor utgangspunktet er et flertallet kan binde mindretallet gjennom vedtak om ”om styring og utnytting i samsvar med det sameigetingen er etla eller skikka til”. Ordene ”etla eller skikka til” bør sees i sammenheng med sameieloven § 3 første ledd. Dette innebærer at den utnyttelse den enkelte sameier er berettiget til, bør det også kunne treffes flertallsvedtak om. Som Falkanger skriver side 199, uttrykket ”skikka til” bør tolkes i objektiv forstand: ”Det tingen efter almen oppfatning er egnet til, basert på forholdene på det tidspunkt beslutning skal treffes (jf. henvisningen i § 3 første ledd til ”tida og tilhøva”). Alternativet ”etla” innebærer at avgjørelsen ikke må komme i strid med formålet for sameiet.”
Dette ”bakteppe” for vurderingen bør studentene få frem på en eller annen måte, men vi kan selvsagt ikke stille for strenge krav her. Men det må kreves at studentene i hvert fall finner frem til sameieloven § 4.
Når det gjelder den konkrete vurderingen knyttet til at 140 hyttetomter skulle legges ut for salg, må det være uten betydning hvilket resultat studentene kommer til. Løsningen er usikker, men etter mitt syn kan mye tale for å akseptere at flertallet her kan binde mindretallet. Utlegging av 140 hyttetomter vil kunne ha positive ringvirkninger for området; sysselsetting, bosetting etc.
Avslutning:
Denne veiledningen er skrevet før jeg har lest noen besvarelser. Eventuelle endringer vil bli utsendt etter sensormøtet 3. desember 2009.
Oslo, den 24. november 2009
Per Racin Fosmark
Tillegg etter sensormøtet 3. desember 2009.
Spørsmål nr. 1:
Det viser seg at flere studenter skriver vel mye om Peder var på dødsleiet. Flere studenter blander for øvrig på en uheldig måte spørsmålet om Peder var på dødsleiet, og om overdragelsen av eiendommen til Marit hadde noen realitet for ham. Dette vitner om at studentene ikke har forstått noe av det grunnleggende når det gjelder grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.
Av rettspraksis er det flere studenter som nevner Rt. 1955 side 68 (omtalt flere steder i læreboken), og det er positivt.
For øvrig er faktum i oppgaven kanskje noe uklart. Blant annet kommer det ikke klart frem om Marit hadde overtatt betalingen av utgiftene på eiendommen, men etter mitt syn er det mest naturlig å legge til grunn at Peder fortsatte med dette.
Det er også en del studenter som ser på sammenhengen mellom spørsmål nr. 1 og nr. 2 i og med at Marit jo anfører at både huset og pengene måtte ses som et vederlag for hjelpen Marit hadde gitt Peder i alle år. En annen sak er at dette vederlagssynspunktet bør ses i sammenheng med at det må legges til grunn at Marit hadde bodd gratis i huset i alle år og ikke betalt husleie.
Spørsmål nr. 2:
Enkelte studenter slår fast at vi her står overfor en pengegave som er oppfylt før Peder døde (og før dødsleiet), og at det er tilstrekkelig for at vi står overfor en livsdisposisjon. Det er selvsagt riktig og fullt forsvarlig, og man slipper da i det hele tatt å trekke inn ”vederlagssynspunktet”.
Spørsmål nr. 3:
De fleste studenter finner ikke hustandsfellesskapsloven § 2, og det må selvsagt hensyntas i bedømmelsen. Det er også flere som overhodet ikke besvarer dette spørsmålet. Det var enighet på sensormøtet om at de studenter som ikke finner riktig hjemmel her, bør likevel kunne få toppkarakter, hvis resten av besvarelsen viser gode kunnskaper og vurderingsevne.
En del studenter anvender skifteloven § 61. Det er lite skjønnsomt, da Marit ikke er loddeier.
Spørsmål nr. 4:
Flertallet av studentene kommer feilaktig til at dette er et næringskjøp. Det bør man imidlertid ikke se for strengt på om besvarelsen av de to andre spørsmål i del II er bra. Men dersom studentene svikter på de to øvrige spørsmålene, må det også trekke ned at man bommer på dette spørsmålet.
Spørsmål nr. 5:
Uventet mange studenter ser ikke at det ble inngått en endringsavtale når det gjaldt leveringstidspunktet, og vi får til dels omfattende drøftelser om kjøpslovens og forbrukerkjøpslovens deklaratoriske regler om leveringstiden. Det er lite skjønnsomt og må trekke ned, hvis studentene samtidig ikke besvarer det som er oppgavens hovedtema.
Spørsmål nr. 6:
I likhet med besvarelsen av spørsmål nr. 5 er det uventet mange studenter som har til dels meget omfattende drøftelser om kjøpslovenes bestemmelser om kravene til salgstingen. Men det er ingen tvil om at varmedressen er blitt skadet, og at dette utgjør en feil. En omfattende ”mangelsdrøftelse” er derfor lite skjønnsomt.
Som nevnt ovenfor i veiledningen, er hele poenget med dette spørsmålet, risikoovergangen henholdsvis etter kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven. Det må føre til klart trekk om studentene kun foretar en ”mangelsvurdering” og overser spørsmålet om risikoens overgang.
Enkelte studenter tar opp spørsmålet om Lars kan heve kjøpet av varmedressen. Oppgaven legger ikke opp til en hevningsdrøftelse, jf. ordlyden i spørsmål nr. 6. Det er imidlertid kanskje litt uheldig at det i selve oppgaveteksten er opplyst at Lars forlangte å heve kjøpet, og at dette ikke gjenspeiler seg i selve spørsmålet. De studenter som følgelig tar opp hevningsspørsmålet, bør derfor ikke trekkes isolert for dette. Det avgjørende for bedømmelsen må være om og på hvilken måte spørsmålet om risikoens overgang behandles.
* * *
Samlet sett er erfaringene med sensuren av del II (kjøpsrettsdelen) dessverre overraskende negative. Alt for mange studenter ser ikke hva spørsmål nr. 5 og 6 dreier seg om. Spørsmål nr. 4-6 reiser imidlertid meget sentrale spørsmål både i forhold til pensum og undervisningen, og de studenter som viser svikt her, må få klart trekk. Men spørsmål nr. 5 og 6 bør til en viss grad ses i sammenheng. Hvis noen studenter på spørsmål nr. 5 viser at de har forstått reglene om risikoens overgang, må vi se relativt mildt på at de eventuelt ikke drøfter dette også under spørsmål nr. 6.
Spørsmål nr. 7:
En del studenter behandler ikke sameieloven § 4 andre og tredje ledd, noe som må trekke noe ned.
I den konkrete vurderingen er det pluss om studentene greier å knytte vurderingen til reguleringsplanen, og særlig må de som greier å problematisere reguleringsplanen i forhold til privatrettslige forhold få klart pluss. Men dette må betraktes som vanskelig stoff. I relasjon til § 4 andre ledd er det for øvrig mest naturlig å si at utleggingen av 140 hyttetomter ikke gjør sameiet om til ”noko anna” på grunn av de store arealer sameiet omfatter.
Oppsummering:
Det er viktig å bedømme studentene ut fra hva de skriver, og ikke hva de har utelatt – med mindre de har utelatt noe sentralt. Det er også viktig å bruke karakterskalaen; det gjelder så vel A´er som F´er.
Del I og II bør i utgangspunktet telle like meget, jf. dog det som ovenfor er sagt om besvarelsen av spørsmål nr. 3 og kjøpsrettsdelen. Del III blir på mange måter en reguleringsfaktor i totalbedømmelsen, men en student som besvarer spørsmål nr. 7 godt, vil på den måten kunne kompensere for svakheter på besvarelsen av andre spørsmål.
Oslo, den 9. desember 2009
Per Racin Fosmark