Sensorveiledning JUR2000 - 2. avdeling våren 2006

Dag 2 – HHH-oppgave

Generelt:

Oppgaven reiser primært spørsmål knyttet til Grunnloven § 97 om tilbakevirkende lover. Spørsmål nr 2 forutsetter i tillegg at kandidatene trekker veksler på generelle kunnskaper om grunnloven som positiv rett og dens betydning for vern av individer, herunder noe om hvordan rettighetene kan håndheves. Temaet tilbakevirkende lover har en side mot ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkninger, og i spørsmål 2) i den praktiske oppgaven reises spørsmål om erstatning etter Grl. § 105. I spørsmål 3) gis et velferdsrettslig spørsmål, som imidlertid ikke forutsetter særlige forkunnskaper utover alminnelige evner til å lese en lovtekst.

I læringskravene for statsretten forutsettes god forståelse av «konstitusjonen som positiv rett» og av «grunnlovens bestemmelser om vern av individer», samt av «systemet for håndhevelse av konstitusjonelle rettigheter». I velferdsretten er reglene om kontantstøtte ikke en del av læringskravene.

Grunnloven § 97 er behandlet hos Andenæs, Statsforfatningen, kap. 54, og hos Helset/Stordrange Norsk statsforfatningsrett pkt. 33.3 og 33.5.2. Sistnevnte er nokså kortfattet, og dekker ikke læringskravene for denne bestemmelsen. Grunnlov-bestemmelsens miljørettslige betydning er drøftet nærmere i Backer, Innføring i naturressurs- og miljørett s. 116-122.  Fleischer behandler Grunnloven § 97 i sin bok om miljø- og ressursforvaltning, og denne er oppgitt som støttelitteratur i miljøretten. Noen kandidater vil kanskje også ha lest H.C.Bugges artikkel om Grunnloven § 97 1999 s. 65 flg. Artikkelen er oppgitt som støttelitteratur. Grl. § 105 er behandlet hos Andenæs op.cit. kap 53, og hos Fleischer op.cit. kap V.

Kandidatene har domssamling for hånden under eksamen. I domssamlingen er inntatt m.a. de to plenumsdommene fra 1996 vedrørende trygdeytelser, Borthendommen (Rt 1996 s. 1415) og Thunheimdommen (Rt 1996 s. 1440). Videre er inntatt kjennelsen fra 1979 (Rt. 1979 s. 1279) som gjaldt skrapsamling.

Med denne typen oppgave gir disponeringen seg selv. Jeg nevner imidlertid at særlig oppgave 1a) og 1b) flyter noe over i hverandre, og den vanlige beskjeden til sensorene er da at det ikke er avgjørende hvor stoffet behandles. Uklar struktur og/eller dobbeltbehandling må det imidlertid selvsagt trekkes for.

1a) Gjør rede for hovedinnholdet i Grunnloven § 97

Grunnloven § 97 bestemmer at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. Bestemmelsen regulerer adgangen til gjennom lov å knytte rettsfølger til tidligere handlinger og etablerte rettsforhold.

I fortolkningen av bestemmelsen reiser Grl. § 97 to hovedspørsmål: For det første hvilken rekkevidde bestemmelsen har, dvs hva som ligger i uttrykket «lov». For det andre er det spørsmål om hva tilbakevirkning (tilbagevirkende Kraft) nærmere bestemt innebærer i relasjon til grunnlovsbudet. Det er det siste spørsmålet som krever mest av kandidatene.

I motsetning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 7, som bare forbyr tilbakevirkende straffelover, gjelder forbudet i Grl. § 97 lover generelt. Foruten straffelover omfatter bestemmelsen også all annen offentligrettslig lovgivning. Også rent privatrettslig lovgivning omfattes av Grl. § 97. Hvilket rettsområde man befinner seg på, får imidlertid betydning for hva man skal anse for grunnlovsstridig tilbakevirkning (jf. om dette nedenfor).

Uttrykket lov er materielt, dvs ikke begrenset til formell lov. Således omfattes også plenarvedtak med lovsinnhold (f eks skattevedtak), provisoriske anordninger og forskrifter. For grunnlovsvedtak gjelder imidlertid prinsippet om lex specialis, så fremt den tilbakevirkende grunnlovsbestemmelsen ikke kommer i strid med grunnlovens «ånd og prinsipper» (§ 112).

I vurderingen av hva som utgjør tilbakevirkning, pleier en gjerne å skille mellom to tilfeller. Det ene er der hvor loven knytter nye byrder til allerede foretatte handlinger. Byrdene det er tale om kan være straff, andre slags sanksjoner, skatter og avgifter, erstatningsplikt. Det andre tilfellet er der hvor loven griper inn i etablerte rettsforhold. Et eksempel er nye bestemmelser om innløsningsrett for festeren, som griper inn i det etablerte rettsforholdet mellom bortfester og fester.

Fleischer har betegnet skillet mellom tilbakevirkning knyttet til eldre handlinger og til etablerte rettsposisjoner som et skille mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning. At sistnevnte har noe «uegentlig» ved seg, skyldes at inngrepet i den etablerte rettsposisjon bare får virkning for den fremtidige utøvelse av retten. Skillet tillegges stor betydning: Bare den egentlige tilbakevirkning omfattes av grunnlovens forbud. Uegentlig tilbakevirkning ligger utenfor grunnlovens ordlyd, og det kan da bare bli tale om å sensurere loven unntaksvis og per analogi.

Også i læreboken til Andenæs er de to hovedtilfellene av tilbakevirkning eksplisitt nevnt, og – slik jeg leser ham – slik at begge tilfeller som utgangspunkt rammes av grunnlovens bud. Andenæs oppfatter imidlertid sondringen mellom «egentlig» og «uegentlig» tilbakevirkning som uklar, og den benyttes ikke i den nærmere redegjørelsen for grunnlovens grenser.

Ved sensureringen kan man således ikke forvente at kandidatene forholder seg eksplisitt til skillet mellom egentlig og uegentlig tilbakevirkning, da denne terminologien ikke anvendes i den læreboken som de fleste av kandidatene benytter seg av. 

Uavhengig av terminologien, synes den alminnelige oppfatning å være som følger: Knyttes det byrder til tidligere handlinger eller begivenheter, er grunnlovens forbud noe nær absolutt; i alle fall gjelder dette dersom byrden det er tale om, er straff (således HR 2006-03-10 avsnitt 65 flg.). Ved inngrep i etablerte rettigheter er det bare den særlig urimelige eller urettferdige tilbakevirkning som rammes av grunnlovens forbud (jf. således Rt 1996 s. 1415 på s. 1426 (Borthen) og HR 2006-03-08, avsnitt 82 (ektefellepensjon for fraskilte)). 

Dette er likevel bare utgangspunkter. Innen førstnevnte kategori har man f eks åpnet for tilbakevirkning for såkalt handlingsskatt dersom «sterke samfunnsmessige hensyn gjør seg gjeldende», således HR 2006-03-10 avsnitt 72. (Et mindretall fant det tilstrekkelig i relasjon til Grl. § 97 at det foreligger «mindre tungtveiende samfunnshensyn»). Videre kan selve kategoriseringen i en del tilfeller by på tvil, noe som i sin tur vil spille over på selve vurderingstemaet når det gjelder hva som er å anse som grunnlovsstridig tilbakevirkning.

Det må forventes av kandidatene at de presenterer grunnlovbestemmelsens side mot hhv eldre handlinger og mot etablerte rettsposisjoner. De bør også kunne si litt om betydningen av et skille her (selv om læreboken til Andenæs altså ikke er eksplisitt på dette punkt). Om kandidatene anvender Fleischers (og i senere tid Høyesteretts) terminologi, er imidlertid ikke avgjørende ved bedømmelsen.

Det er bare den negative tilbakevirkning som det evt kan komme på tale å anse som grunnlovsstridig. Tilbakevirkning til gunst går klar. På det privatrettslige område vil imidlertid endring til gunst for den ene ofte være til ugunst for den andre, og da er det naturligvis den ugunstige tilbakevirkning man må ta utgangspunkt i ved grunnlovbedømmelsen. Om en tilbakevirkning rent faktisk er til gunst eller til skade, vil i noen tilfeller kunne by på tvil, således HR 2006-03-10 som gjaldt endringer i merverdiavgiftslovgivningen. I den forbindelse er det også spørsmål om det er de konkrete virkningene for den enkelte, eller om det er en mer generell vurdering av lovens virkninger, som skal tas i betraktning. Disse spørsmålene kan man imidlertid ikke forvente at kandidatene stiller, enn si gjør mye ut av.

Det er spørsmål om tilbakevirkningen skal regnes fra tidspunktet for vedtakelsen eller fra kunngjøringen av loven. Her har man lagt til grunn at Grl. § 97 kun gir beskyttelse for handlinger som er begått, alternativt rettsposisjoner som er etablert, før vedtakelsen av loven.

Mange kandidater kommer inn på den såkalte tredelingslæren. Hvis dette holdes innen rimelige rammer, og man også får frem at dette gjelder prøvingsintensiteten og ikke
tilbakevirkningsproblematikken i og for seg, så kan det gjerne settes et lite pluss i margen. Dersom kandidaten imidlertid ikke får plassert dette emnet i sin rette sammenheng, bør det etter min vurdering ikke gis uttelling (selv om Borthendommen på dette punktet kanskje heller ikke var helt glassklar).

Ved den nærmere redegjørelsen for hva som er grunnlovsstridig tilbakevirkning, er det vanlig å splitte drøftelsen opp i ulike rettsområder (strafferett, kontraktsrett, skatt/avgift, sosialrett osv). På dette punkt går jeg ikke i detaljer, men nøyer meg med å vise til litteraturen angitt ovenfor. For øvrig vil denne delen av redegjørelsen fort gli over i spørsmål 1b), hvor man nettopp må forklare «teoriene» ved å illustrere fra ulike rettsområder.

1b) Hva forstår vi med «rettighetsteorien» og «standardteorien»? Gi eksempler

Debatten rundt Grl. § 97 har tidligere kretset rundt spørsmålet om hvorvidt bestemmelsen er en «rettsregel» eller en «standard». Motsetningsparet har dels vært brukt for å angi i hvilken grad bestemmelsen gir beskyttelse mot tilbakevirkning, og dels for å angi vurderingstemaet når tilbakevirkningsspørsmålet blir reist.

Rettsregelteorien går ut på at Grl. § 97 kan spaltes opp i enkeltregler for de forskjellige områder. Med utgangspunkt i praksis skal man etter hvert kunne oppstille relativt klare svar i forhold til når en lov er og ikke er grunnlovsstridig. Standardteorien avviser en slik tilnærmingsmåte, og anviser isteden en bred helhetsvurdering, hvor spørsmålet er om loven virker (kvalifisert) urimelig eller urettferdig. Et sentralt poeng ved standardteorien er dessuten at vurderingen vil endre seg over tid, med skiftende samfunnsforhold og verdier.

Når man etter hvert har gått trett av å innta den ene eller den andre posisjonen på generelt grunnlag, har dette sammenheng med at det ikke er noen egentlig motsetning mellom teoriene. For eksempel vil man på basis av en rettslig standard på visse områder etter hvert kunne utvikle fastere regler. Og behovet for faste regler – eller motsatt: større vurderingsfrihet – vil kunne variere fra rettsområde til rettsområde. I rettspraksis ser man eksempler på begge tilnærmingsmåter. Det er vel likevel riktig å si at standardteorien i dag er utgangspunktet, mens rettsregelteorien finner anvendelse på spesielle rettsområder (jf. således Rt 1996 s. 1415 på s. 1426 (Borthen)).

Det klassiske eksemplet på at rettsregelteorien gis gjennomslagskraft, er strafferetten. Her er tilbakevirkningsforbudet ubetinget. Også erstatningsansvar i anledning eldre handlinger og «rene» tilfeller av såkalte handlingsavgifter vil ligge i denne kategorien.

I HR 2006-10-03 ser vi imidlertid et eksempel på en «speilvendt» standard på et område hvor rettsregelteorien har dominert. «Speilvendingen» innebærer at det må foreligge kvalifiserte grunner for å godta tilbakevirkning. Ut fra premissene i denne dommen kan det se ut til at vi jevnt over vil stå overfor ulike standarder, heller enn faste regler. Det kan imidlertid ikke forventes at kandidatene tar opp og problematiserer standardbegrepet noe nærmere.

Standardteorien er imidlertid som nevnt den dominerende tilnærmingsmåten når man skal ta stilling til om tilbakevirkningen er grunnlovsstridig. Vurderingstemaet er da oftest om en konstatert tilbakevirkning virker sterkt urimelig eller urettferdig – i så fall skal loven tilsidesettes. Kandidatene vil her kunne trekke veksler på nyere høyesterettspraksis fra trygderetten, hvor særlig Borthendommen står sentralt.

Det er fint om kandidatene her kan trekke linjen til skillet mellom egentlig tilbakevirkning (byrder knyttet til eldre handlinger/begivenheter) og uegentlig tilbakevirkning (inngrep i etablerte rettsposisjoner). Grovt sett er det slik at rettsregelteorien dominerer for førstnevnte, standardteorien for sistnevnte.

Til slutt under dette punkt en viktig opplysning om oppgaven. Det har oppstått en feil i oppgaveteksten: Kandidaten bes om å redegjøre for rettighetsteori og standardteori. Det skulle ha vært rettsregelteori og standardteori. De av kandidatene som blir forvirret av feil terminologi, må behandles liberalt.

Jeg har hatt noen få kandidater som har kommet skeivt ut på grunn av denne feilen, og de har ikke blitt trukket hos meg. Dersom kandidaten heller ikke får sagt noe fornuftig om standardteorien (f.eks. skriver noen ren velferdsrett her), bør det imidlertid trekkes på begge punkter. For de fleste av kandidatene går det imidlertid greit; noen oppdager ikke feilen, noen retter den.

2 Hvilke hensyn taler for og mot et grunnlovsvern mot tilbakevirkende lover?

Kandidatene bes her om å gjøre rede for hvilke hensyn som begrunner forbudet mot retroaktiv lovgivning. Før drøftingen bør kandidatene si noe om hva som nærmere bestemt ligger i at man har et «grunnlovsvern». Kandidatene bør her for det første få frem at grunnloven legger begrensninger på lovgivers handlefrihet; etter trinnhøydeprinsippet må loven ligge innenfor de rammer som grunnloven setter. For det andre bør man få frem at grunnlovsvernet kan påberopes av den enkelte og håndheves av domstolene. Dersom lov strider mot grunnlov, skal førstnevnte tilsidesettes, dvs ikke anvendes i den foreliggende sak så langt som den strider mot grunnloven. Grunnloven er således en del av den positive rett som domstolene skal bygge på ved sine avgjørelser.

Tilbakemeldingen fra sensormøtet er at ovennevnte avsnitt er for vidløftig i forhold til hva oppgaven ber om. Etter mmin vurdering inviterer oppgaven til å si noe om hva som ligger i «grunnlovsvern», men det er et skjønnsspørsmål hvor mye man skal forlange her. Erfaringen under sensureringen er for øvrig at de fleste sier lite eller intet om dette.

Forbudet mot tilbakevirkning skal verne borgerne mot overgrep fra statens side. Hensynet til de borgerne som har innrettet seg etter de bestående reglene, er det sentrale. At innrettelsen gis særlig beskyttelse, har i sin tur sammenheng med hensynet til forutberegnelighet og trygghet, likhet og konkret rimelighet (Bugge op.cit. s. 65).

På den annen side kommer statens behov for å kunne regulere også bestående rettsforhold gjennom lovgivning. Endrede samfunnsforhold eller verdioppfatninger kan tilsi at tidligere vernede posisjoner ikke lenger bør nyte den samme beskyttelse. Et ofte anvendt eksempel er fra miljøretten, hvor det ville være uakseptabelt om en tidligere lovlig, men forurensende virksomhet skulle ha en rettsbeskyttet adgang til å fortsette med forurensningen.

Det er ikke mye kandidatene har å bygge på fra lærebøkene når det gjelder denne delen av oppgaven, og man kan ikke forvente lengre utredninger her. Det må imidlertid forventes at de klarer å identifisere noen hovedhensyn, og at de er i stand til å gi eksempler som illustrerer hvordan de ulike hensynene slår inn.

3 Praktisk oppgave

1) Er pålegget om opprenskning av grunnen i strid med Grl. § 97?

Kandidatene skal her forutsette at forsvarets forurensning av grunnen var lovlig i sin tid, dvs at det ikke fantes regler som forbød eller la andre restriksjoner på virksomheten. Videre forutsettes det at loven hjemler pålegget (forvaltningsrettslige spørsmål skal ikke behandles). Konkret vil det si at man forutsetter at Peder Ås er «den ansvarlige» etter forurensningsloven § 7, fjerde ledd, og at pålegget heller ikke innebærer myndighetsoverskridelse etter alminnelige regler om dette.

Kandidatene bør først ta stilling til om pålegget knytter byrder til eldre handlinger (forurensning av grunnen) eller om pålegget er et inngrep i en bestående rettsposisjon (retten til å eie en forurenset eiendom uten at det knyttes plikter til dette). Det er etter min oppfatning mest nærliggende å anvende sistnevnte betraktningsmåte, da det er den fortsatte tilstand som gir grunnlaget for pålegget. I en lignende sak i Rt. 1979 s. 1279 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg således at «selv om skrapansamlingen bestod da naturvernloven ble gitt, gir ikke Grunnlovens § 97 eierne krav på å ha den liggende på ubestemt tid» (s. 1280).

Med denne innfallsvinkelen blir problemstillingen i saken om pålegget virker sterkt urimelig eller urettferdig overfor Peder Ås. Det gjør det neppe. Kandidatene får her drøfte de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Et sentralt moment er rettsområdet man befinner seg på, hvor det er stort behov for å gi pålegg av den karakter som det her er tale om, og hvor utviklingen i retning større samfunnsmessig styring har vært betydelig. Videre er det et moment at eiendomsretten i dag er underlagt helt andre begrensinger enn tilfellet var for noen tiår siden.

På den annen side rettes pålegget mot en ny eier som ikke selv har stått for forurensningen (den nevnte kjennelse fra 1979 gjaldt samme eier). Pålegget rammer således hardere, og mer uventet enn der hvor det er forurenseren selv som må renske opp. Særlig gjelder dette hvis vi legger til grunn at Peder Ås var i aktsom god tro ved overdragelsen. Det er vel likevel lite tvilsomt at disse hensynene til den nye eieren må vike i forhold til de sterke samfunnsmessige hensyn som tilsier at også eieren må kunne holdes ansvarlig.

Bugge drøfter dette spørsmålet i Forurensningsansvaret s. 650 – 652. Bugge legger avgjørende vekt på tidspunktet for overdragelsen; så lenge denne fant sted etter forurensningsloven av 1981 trådte i kraft «forelå det jo tiltaksplikt etter lovens § 7 også for eieren av en forurenset tomt». Bare der hvor overdragelsen skjedde før lovens ikrafttreden, oppstår etter Bugges oppfatning spørsmålet om tilbakevirkning. Dersom noen kandidater skulle komme inn på slike synspunkter (som vel må forankres i ordlyden i fl. § 7 første ledd, som bl.a. forbyr det å «ha» noe som kan medføre forurensning) så må det selvsagt honoreres. – I hovedlitteraturen drøftes det samme spørsmålet av Backer (og med referanse til Bugge) i Innføring i naturressurs- og miljørett på s. 120 – 122.

2)  Omfattes pålegget av Grl. § 105?

Ved inngrep i bestående rettigheter vil etter omstendighetene både Grl. § 97 og Grl. § 105 kunne påberopes. I begge tilfeller skal det imidlertid mye til før grunnlovens grenser anses overtrådt, og hensynene som kommer i betraktning, er nokså like for de to bestemmelsene.

Ås anfører altså at pålegget i realiteten er en form for ekspropriasjon, siden kostnaden ved opprydding overstiger det Ås betalte for eiendommen. Det må være klart nok at et pålegg om opprenskning ikke er en slik avståelse av eiendom som omfattes av grl. § 105. Et krav om full erstatning for rådighetsinnskrenkningen må derfor basere seg på en analogi fra bestemmelsen.

Etter rettspraksis er det en viss adgang til å analogisere fra Grl. § 105 ved rådighetsinnskrenkninger, men det skal svært mye til (se nærmere Fleischer, Miljø- og ressursforvaltning kap V punkt 5 om hvilke momenter som tillegges vekt i helhetsvurderingen). I vårt tilfelle er det imidlertid ikke tale om noen egentlig begrensning i rådigheten; eiendommen kan utnyttes som forutsatt, men det knyttes et pålegg til eierposisjonen. Jeg kjenner ikke til noen slike tilfeller hvor det er tilkjent erstatning etter analogi fra Grl. § 105 og under synsvinkelen «rådighetsinnskrenkning». Det er derfor neppe rom for analogi i et tilfelle som dette. Dersom pålegget ses under synsvinkelen rådighetsinnskrenkning, er det ulike forhold som må tas i betraktning ved avgjørelsen av om erstatning skal tilkjennes. Sentralt blir m.a. hvor hardt inngrepet rammer, om det rammer berørte investeringer, om eieren måtte være forberedt på inngrepet.

Andenæs (Statsforfatningen kap 53 punkt VIII) tar opp en lignende problemstilling i forbindelse med påbud om tilintetgjørelse av ting: Skal det i slike tilfeller svares erstatning etter Grl. § 105? Når påbudet har sin bakgrunn i at den eksisterende tilstand medfører fare eller skade, er synspunktet at staten ikke plikter å svare erstatning. I andre tilfeller vil svaret lett kunne bli det motsatte, f eks der hvor et hus i veikanten må rives av hensyn til sikten. I vårt tilfelle dreier det seg om et pålegg som er begrunnet i fare for forurensning, altså en type skade eller fare hvis eliminering ikke leder til erstatningsansvar for staten. Det dreier seg dessuten ikke om tilintetgjørelse av en gjenstand som i utgangsunktet har en økonomisk verdi for eieren. Heller ikke et slikt synspunkt kan altså føre frem.

At kostnaden ved forurensningen overstiger salgssummen har neppe noen selvstendig betydning i relasjon til Grl. § 105. Det er ikke ukjent at fast eiendom som det hviler offentligrettslige pålegg på kan ha en negativ verdi for eieren, men det innebærer likevel ikke at eiendommen avstås i relasjon til Grl. § 105.

3) Vil Peder ha krav på kontantstøtte i medhold av lov av 26. juni 1998 nr. 41?

Etter kontantstøtteloven § 2 første ledd ytes kontantstøtte for «barn mellom 1 og 3 år … og som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehage som det ytes driftstilskudd for». Oppgaveteksten legger opp til at Peder skal være heltidspappa, dvs at Line ikke skal i barnehage. Forutsatt at Line fyller ett år før årsskiftet (jf. § 8 om støtteperioden), vil altså Peder ha krav på kontantstøtte.

Jeg nevner i denne forbindelse at oppgaven er uklar med hensyn til når krav om kontantstøtte skulle fremsettes. Kandidatene gjør litt ulike forutsetninger her. Så lenge kandidatene får presentert de sentrale vilkårene for støtte på en grei måte, spiller det ingen rolle for bedømmelsen hvilken forutsetning de legger til grunn.

I oppgaven sies det at Peder ville sette frem kravet om kontantstøtte, og utbetalingen skal derfor finne sted til ham, jf. § 9.

4) Er vedtaket om å fjerne kontantstøtten helt fra og med år 2007 i strid med Grunnloven § 97?

Forutsetningen for drøftelsen er at Peder har fått innvilget kontantstøtte før opphevelsen av loven trer i kraft. Kandidatene kan her ta utgangspunkt i tidligere drøftelser, og slå fast utgangspunktet: Ved inngrep i etablerte rettigheter blir det spørsmål om inngrepet er klart urimelig eller urettferdig, og at loven derfor må tilsidesettes.

Av momenter som kandidatene kan forventes å ta opp er for det første at kontantstøtte ikke utbetales på grunnlag av opptjening, men ut fra andre, sosialt betonte kriterier. Lovgiver står da friere til å foreta inngrep. For det andre er det av betydning hvor forutsigelig inngrepet er. På den ene side er det opplyst at regjeringspartiene tar sikte på å videreføre kontantstøtteordningen i den såkalte Smørbukk-erklæringen. I så måte står man overfor et «løftebrudd» som kan komme som en ubehagelig overraskelse på borgerne. På den annen side er det en kjent sak at kontantstøtten er omstridt, og at flere politiske partier ønsker at disse midlene skal anvendes på annen måte. For det tredje vil hensynet til innrettelse kunne spille inn i vurderingen. Peder Ås og hans familie baserte seg på denne støtten for året 2007, og la opp jobb- og inntektssituasjonen etter dette. Det fremgår imidlertid av HR 2006-03-08 (ektefellepensjon til fraskilt) at slike konkrete, individuelle hensyn har begrenset vekt i vurderingen.

Det meste taler vel også her for at opphevelsen av loven med virkning fra og med 2007 ikke er i strid med Grl. § 97.

---------------------------

Oppgaven reiser spørsmål fra den sentrale delen av statsretten, hvor læringskravene som nevnt er «god forståelse». Alle kandidatene bør derfor ha en del å skrive om. Jeg nevner imidlertid at særlig spørsmål 1a) er meget vidtfavnende. Ved sensureringen får man ta i betraktning at det bes om en redegjørelse for «hovedinnholdet». En nærmere redegjørelse for hvert av de enkelte rettsområder kan man etter min oppfatning ikke forvente her.

For å få god uttelling under spm 1a) og 1b) bør man etter min oppfatning kunne gjøre rede for de viktigste generelle tolkningsspørsmålene, samt si noe om grunnlovbestemmelsens forhold til henholdsvis tidligere handlinger og etablerte rettsposisjoner. (Terminologien er ikke viktig i denne sammenheng). Man bør også gjennom eksempler vise rekkevidden av grunnlovbestemmelsen. Dersom kandidaten begrenser seg til å skrive om tilbakevirkende straffelover, bør det føre til betydelig trekk.

Kandidatene har domssamling til rådighet under eksamen, og mange besvarelser preges av dette – på godt og ondt. Fornuftig bruk av rettspraksis er selvsagt alltid et pluss, men mange kandidater synes å vise liten selvstendighet i forhold til domsmaterialet, bl.a. ved utstrakt bruk av sitering. Graden av selvstendighet ved bruk av domsmaterialet bør være et viktig kriterium ved bedømmelsen av kandidatene.
 
Både opprenskningspålegget og særlig opphevelsen av lov om kontantstøtte innbyr til relativt brede, skjønnsmessige vurderinger når det gjelder tilbakevirkningsspørsmålet. Likevel ikke fullt så bred og skjønnsmessig som en del kandidater vil ha det til. Den gode kandidat får frem at det er spillerommet for politikk mer enn selve det politiske skjønnet som er temaet i forhold til grl. § 97. Her skiller oppgaven kandidatene.

Trondheim 160606

Bjørn O. Berg