Sensorveiledning JUR3000 - 3. avdeling - skoleeksamen høsten 2007

Dag 1

Pensumoversikter mv – http://www.uio.no/studier/emner/jus/jus/JUR3000/h07/

Læremidler selskapsrett:
Woxholth, Geir: Selskapsrett, Oslo 2007 eller
Andenæs, Mads: Selskapsrett. Oslo 2007 Unntatt kapittel 3, 18.7, 29.2, 29.4, 29.5 og 29.6.

Læremidler obligasjonsrett / kontraktsrett:
Hagstrøm, Viggo, i samarbeid med Aarbakke, Magnus: Obligasjonsrett, Oslo 2003 eller:
Hov, Jo: Avtalebrudd og partsskifte, Oslo 2002
og Bergsåker, Trygve: Pengekravsrett, Oslo 1994

Woxholth, Geir: Avtalerett, sjette utgave, Oslo 2006 eller
Hov, Jo: Avtaleslutning og ugyldighet, Oslo 2002

Del I

Problemene i del I kan grupperes i fem – (1) er morselskapet bundet av opsjonsavtalen, (2) er datterselskapet bundet, (3) eventuell restitusjon kr. 100.000, (4) om opsjonen er gjort gjeldende slik at MM har fått rett til å sende i 2007, (5) hvis MM har fått senderett i 2007 iht avtalen av 2006, kan senderetten falle bort ved heving.

(1) Er morselskapet bundet?

Har styreleder Peder Ås bundet selskapet?

Studenter som kan skille mellom styrelederens interne rett i forhold til selskapet, og ekstern avtalebinding overfor MM, skal honoreres.

Har styrelederen intern rett til å binde selskapet?

En styreleder har som utgangspunkt verken intern eller ekstern selskapsrettslig kompetanse til å binde et aksjeselskap.

Et bekreftende svar på spørsmålet om avtalebinding av morselskapet forutsetter (1) at styrevedtak forelå, (2) at avtalen er innenfor rammen av styrets vedtak, og (3) at styret har tildelt Peder fullmakt til eksternt å representere selskapet overfor MM.

Spørsmålet om styrevedtak forelå, kan sees i lys av møtekravet i asl § 6-19 første ledd første pkt. Problemet blir om lovens møtebegrep er innfridd, jf faktum hvoretter fire av fem styremedlemmer ble enige på festen. Er møtekravet ikke innfridd, kan det drøftes om saken er behandlet på ”annen betryggende måte” etter samme bestemmelse. Woxholth: Selskapsrett 177 flg, Andenæs: Selskapsrett s 181-183.

Spørsmålet er så om avtalen er innenfor rammen styret satte. Dette beror på en tolking av vedtaket – ”ta de nødvendige skritt” – i lys av opplysningene i faktum. Studentene kan her trekke veksler på sin innsikt i avtaletolking.

Peder hadde ikke tegningsrett alene. Problemet blir om styrevedtaket ga rett til å representere selskapet ved avtaleinngåelsen. Dette beror på tolking av styrevedtaket.

Forutsatt manglende intern rett: Har styrelederen likevel bundet selskapet eksternt?

Hvis styrelederen hadde intern rett, er morselskapet bundet. For studenter som konkluderer med intern rett, blir eventuell ekstern avtalebinding i strid med intern rett et subsidiært spørsmål. Mange studenter vil formentlig bruke begreper som ”rett” og ”legitimasjon” når det tales om hhv intern og ekstern kompetanse. Bruk av disse og lignende begreper er ingen nødvendighet, lovteksten bruker ikke disse begrepene, men hvis studenten viser forståelse ved sin terminologi er det selvsagt bra.

For det første oppstår spørsmålet om ekstern rett kan bygge på asl § 6-33. Woxholth: Selskapsrett 194 og s 196-198, Andenæs: Selskapsrett s 199 flg. Inngangsvilkåret etter denne bestemmelsen er at Peder ”representerer selskapet utad” etter §§ 6-30 flg. Han hadde ikke alene tegningsrett. Om dette vilkåret er innfridd i en situasjon hvor representanten har signatur bare sammen med en annen, er åpent. Så fremt vilkåret er innfridd, gir den øvrige teksten i § 6-33 materiale som må sammenholdes med faktum.

For det andre – hvis inngangsvilkåret i § 6-33 ikke er innfridd – blir spørsmålet om styrelederen har ekstern rett etter vanlige fullmaktsregler. Problemet kan drøftes i lys av avtl § 10 annet ledd. Stillingsbegrepet i bestemmelsen er omfattende (Woxholth: Avtalerett s 251, Hov: Avtaleslutning s 337-338). Det er – kanskje – prosedabelt å hevde at en styreleder kan inneha en ”stilling” etter denne bestemmelsen. Skulle noen stille spørsmålet, vises i hvert fall kreativitet. Problemet blir i så fall om en styreleder har ”sedvane”-bestemt kompetanse til å disponere slik Peder har gjort. Svaret er formentlig nei. Hvis ja (evnt subsidiært) bindes selskapet så fremt MM var i aktsom god tro, jf avtl § 11 første ledd antitetisk tolket. Atter subsidiært kan drøftes om f.eks ”toleransefullmakt” eller andre ulovfestede fullmaktsprinsipper gir Peder ekstern rett.

Formålsoverskridelse?

Problemet har en intern og ekstern side. Intern kompetanse fastlegges ved å tolke morselskapets vedtektsbestemte formål. Woxholth: Selskapsrett 91-92, Andenæs: Selskapsrett s 71 flg. særlig s 73-75. Forutsatt at intern kompetanse ikke foreligger, oppstår spørsmålet om selskapet likevel bindes i kraft av asl § 6-33.

Studenter som fremhever at vedtektene slår igjennom uavhengig av medkontrahentens kunnskap (fregl. § 10-1) skal ha et pluss. Kandidater som forstandig drøfter vedtektenes ordlyd og antatte formål skal også honoreres. Skulle noen ha innsiktsfulle synspunkter på det spesielle ved vedtektstolking må det honoreres særskilt, f.eks at ordlyden ofte har større vekt ved vedtekts- enn ved avtaletolking, og at vedtektene ikke bør sperre for en naturlig utvikling av virksomheten. Når vedtektene – som her – anvendes overfor medkontrahenter, bør medkontrahentenes (berettigede) forventninger også vektlegges. I relasjon til dette kan det legges (betydelig) vekt på at selv om radiovirksomhet ikke dekkes av teksten i formålsbestemmelsen, må det tas hensyn til (1) at navnet til morselskapet inneholder ordet ”radio” og (2) at datterselskapet som skal motta ytelsen fra MM driver radio.

De fire styremedlemmene som på festen ønsket avtalen med MM forlenget ”mente alle at det overfor svenskene var viktig å få de mest populære programlederne på lengre kontrakter”. Gitt denne hensikten med avtalen, kan det drøftes om en slik interesse (eiernes mulighet for større fortjeneste ved aksjesalg), kan stride mot formålet. Studenter som skulle se dette problemet må honoreres.

Forutsatt formålsstrid (evnt subsidiært), oppstår spørsmålet om asl § 6-33 (eller alminnelige fullmaktsprinsipper som nevnt) likevel innebærer binding. Skulle noen studenter f.eks hevde at MM kanskje ikke var så aktsomme som de burde ha vært i lys av at vedtektenes ordlyd kan aktualisere spørsmålet om formålsstrid, vises en forståelse langt ut over det vi normalt kan forvente på eksamen.

For sent å gjøre ubundethet gjeldende?

For det første kan anførselen knytte seg til at tidsforløpet alene må medføre at innsigelsen om ubundethet er gått tapt, jf synspunkter om reklamasjon, annen passivitet eller konkludent frafall av å anføre ubundethet. Studenter som påpeker at det ikke finnes lovregler om reklamasjon mv knyttet til ubundethet / ugyldighet – og derfor reiser spørsmålet om eventuelle ulovfestede slike regler – skal honoreres.

Studenter som i denne vurderingen trekker inn kjøperens ”due diligence” på en forstandig måte skal ha et pluss. Undersøkelsene skjedde på forsommeren, kjøpsavtale ble inngått i slutten av juni, og først oktober / november reises krav om ubundethet / ugyldighet. Enkelte studenter fremhever at den kunnskap som ble ervervet under ”due diligence” burde ha ført til en raskere reaksjon fra kjøperen, og at mangel på slik reaksjon må innebære at adgangen til å anføre ubundethet / ugyldighet er bortfalt pga passivitet. Studenter som argumenterer slik viser kreativitet.

For det andre kan anførselen knytte seg til at avtalen gir begge parter en gjensidig opsjon. MM har – kan det anføres – innfridd sin plikt etter opsjonsavtalen ved å stå til rådighet. Når MM derved har oppfylt sin yteplikt etter opsjonsavtalen, må – kan det anføres – selskapet være avskåret fra å påberope ubundethet. Skulle noen studenter reise dette problemet, må vi honorere solid.

Selskapets eiere ”tilhengere av avtalen”

Eiernes mulige tilslutning til avtalen binder ikke eksternt, med mindre en representant (jf asl §§ 6-30 flg) har disponert. Disposisjon ved en representant foreligger ikke.

En annen innfallsvinkel på denne anførselen kan være at eiernes syn kan ha vekt i forhold til godtrovurderingen for MM i forhold til asl § 6-33, dvs i relasjon til mulig ekstern binding tross manglende intern rett.

En tredje innfallsvinkel er ratihabisjonssynspunkter. Det kan (kanskje) hevdes at så lenge de daværende eierne (trolig) ville ha ratihabert ugyldighet / ubundethet, kan de nye eierne neppe påberope eventuell ugyldighet / ubundethet.

(2) Er datterselskapet bundet?

Problemene er (1) om datterselskapet har avgitt et løfte, og (2) hvis ja, om daglig leder Bang hadde intern kompetanse til å inngå en slik avtale, og (3) hvis nei på spørsmål (2) om Bang likevel har bundet datterselskapet eksternt.

Spørsmålet om datterselskapet har avgitt et løfte må drøftes i lys av om de handlinger daglig leder Bang har foretatt samlet innebærer at MM har en rimelig grunn til å anta at datterselskapet har bundet seg. Faktum gir et materiale – Bang ringte MM og anmodet om møtet, Bang var til stede i møtet, Bang tok MM i hånden, Bang undertegnet ikke det skriftlige avtaledokumentet. I tillegg kan anføres at når eksisterende avtale var inngått med datterselskapet, kan det gi en formodning for at datterselskapet er bundet også nå. Om disse argumentene samlet er nok til å gi MM en rimelig grunn som nevnt, er åpent. Synspunktet ”rimelig grunn” er hentet fra bl.a. Rt 1991 s 1171 tomtekjøpsdommen og Rt 2001 s 1288 Gate Gourmet, jf Woxholth: Avtalerett s 31 flg ”forventningsprinsippet” og Hov: Avtaleslutning s 67 flg om grensen mellom forberedelse og disposisjon.

Forutsatt at Bangs handlinger er avtalestiftende, oppstår spørsmålet om han har selskapsrettslig kompetanse, jf asl § 6-14 om ”daglig ledelse”, jf § 6-14 annet ledd om lovens retningslinjer for daglig ledelse. Woxholth: Selskapsrett 91-92, Andenæs: Selskapsrett s 180-181. Merk ordene ”selskapets forhold” i § 6-14 annet ledd – vurderingen knyttes til datterselskapets formål og virksomhet. I relasjon til dette spørsmålet kan bl.a. vektlegges at dette var en videreføring av engasjementet MM allerede hadde. Terskelen for om slik videreføring skal falle inn under dgl leders kompetanse må antas å være lavere enn om det gjaldt et nytt engasjement. På den annen side kan det kanskje hevdes at når morselskapet synes å forutsette at dette selskapet skal inngå avtalen med MM, kan det tilsi begrensninger på om daglig leder
i datterselskapet kan inngå identisk avtale. Så fremt denne avtaleinngåelsen falt utenfor den daglige ledelse i datterselskapet, blir spørsmålet om Bang likevel har bundet selskapet eksternt, jf asl § 6-33.

(3) Restitusjon kr. 100.000?

Hvis mor- og/eller datterselskapet er bundet, synes restitusjon uaktuelt. Opsjonsavtalen er i så fall eksisterende, og MM har stått til disposisjon slik avtalen krever.

Forutsatt at mor- og datterselskapet er ubundet, kan restitusjonskravet begrunnes med vanlige virkninger av ubundethet – at partene så vidt mulig skal stilles som om avtalen ikke hadde vært inngått.

Tross ubundethet for mor- og datterselskap, kan restitusjonskravet anføres avskåret fordi MM har oppfylt sin yteplikt etter opsjonsavtalen – som er å stå til selskapets / selskapenes rådighet. Gitt at yteplikten er innfridd, synes restitusjon uaktuelt. Skulle noen studenter komme så dypt inn i problemene, må vi honorere spesielt.

(4) Er opsjonen gjort gjeldende, slik at MM har rett til å sende i 2007?

Ved et eventuelt nei-svar på dette spørsmålet, vil problemet knyttet til heving av MMs rett til å være programledere også i 2007 kun oppstå som et subsidiært problem.

Opsjonen ble gjort gjeldende ved at MM sendte rek. brev til datterselskapets styreleder. Dette er ikke i samsvar med avtalen pkt 2 hvoretter aktualisering krever meddelelse til ”motparten” og i parentes nevnes morselskapets navn, jf også faktum hvoretter datterselskapets styreleder videresendte brevet til morselskapets styreleder.

Problemene blir om (1) brevet til datterselskapet aktualiserte opsjonen, (2) hvis nei om videresendingen til morselskapets styreleder aktualiserte denne, og (3) om svaret fra morselskapets styreleder om at selskapet foretrakk en mer ”folkelig profil” innebar at MM likevel ikke hadde senderett for 2007. Tolking av opsjonsavtalen er avgjørende

Spørsmålet om brevet til datterselskapet aktualiserte opsjonen må sees i lys av avtaleteksten ”meddeles motparten”, og i parentes nevnes morselskapets navn. Ordet ”motparten” kan også dekke datterselskapet, forutsatt at dette selskapet er bundet. På den annen side kan parentesen tyde på at bare meddelelse til morselskapet er avgjørende. Opsjonsavtalen gjaldt mulig forlengelse av ”gjeldende avtale” med datterselskapet, som kan tilsi at meddelelse til dette selskapet er tilstrekkelig.
 
Forutsatt at brevet til datterselskapet ikke aktualiserte opsjonen, blir problemet om videresendingen til morselskapet innebar aktualisering. Gitt at avtalen må tolkes slik at meddelelsen må skje til morselskapet, kan det hevdes at morselskapet ikke har mottatt meddelelse så lenge brevet ikke er stilet til dette. Dette formelle syn må så prøves mot reelle hensyn, bl.a. at MM skulle levere radioprogrammer til datterselskapet.

Endelig oppstår spørsmålet om morselskapets styreleder kunne si nei til aktualisering av opsjonen begrunnet med at MM ikke hadde en ”folkelig profil”. Opsjonsavtalen ga en gjensidig rett til å forlenge ”gjeldende avtale”, som må antas å vise til eksisterende programprofil. Dette trekker i retning av at styrelederen ikke hadde en avtalehjemlet adgang til å nekte forlengelse av avtaleforholdet.

Enkelte kandidater peker på at fristen for å gjøre gjeldende opsjonen var 1. nov 2006, men at styreleder i morselskapet allerede (ca) 8 okt 2006 svarte at selskapet ikke var interessert i forlengelse, jf avsnittet i oppgaveteksten som begynner med ”MM sendte …”. Som en konsekvens av dette faktum legger disse kandidatene til grunn at styrelederen i morselskapet har da reelt sett mottatt MMs meddelelse på korrekt måte innen fristen. Dette er i lys av faktum godt observert, og er et pluss.

(5) Hvis avtalebasert senderett for 2007 – kan avtalen heves?

Problemet forutsetter at mor- og/eller datterselskapet er bundet, og at opsjonen er gjort gjeldende, slik at utgangspunktet blir at MM har en avtalehjemlet rett til å sende i 2007 etter avtalen fra 2006.

Problemene blir (1) om gjeldende avtale er brutt fra MM på en måte som innebærer et vesentlig mislighold, og (2) hvis ja om derved også den avtalte senderetten for 2007 kan bortfalle ved heving.

Spørsmålet om mulig kontraktsbrudd i forhold til gjeldende avtale vil bero på tolking av denne avtalen sammenholdt med det MM har levert. Oppgaveteksten gir noe faktum av betydning. Det må ved tolkingen legges vekt på at et radioprogram er en anvendelse av ytringsfriheten i relasjon til programlederne. Når programprofilen er en ”morgenorgie i ironi”, må det trekkes vide rammer om programledernes frihet til å ytre seg. Vi må derfor over en (høy) terskel før kontraktsbrudd kan foreligge. Hvorvidt sterke meldinger om eierne er et kontraktsbrudd, er åpent.

Spørsmålet om eventuell rett til å heve eksisterende avtale også kan gi hevingsadgang for senderetten for 2007, kan bl.a. sees i lys av at opsjonsavtalen talte om å ”forlenge gjeldende avtale”.

Skulle noen studenter som en alternativ innfallsvinkel til det her nevnte trekke inn mulig vesentlig antecipert mislighold, må det være OK – i lys av om mislighold i 2006 også gir en fare for mislighold av avtalen for 2007.

Del II – rettsforholdet mellom cedenten og cesjonaren

Denne teorioppgaven er en klassiker, men det er en stund siden cesjonslæren stod så sterkt i fokus på juridisk embetseksamen som denne gang.

Det er for kandidatene ikke påkrevd å forklare leserne hva ”avhendelse” eller ”gjeldsbrev” betyr. Det er herunder mer enn nok å si at avhendelse av et gjeldsbrev innebærer at kreditorbeføyelsene går over fra avhender til erverver. Skulle noen likevel si meget om f.eks hva et ”gjeldsbrev” er, vil dette i seg selv ikke trekke ned i hvert fall ikke på normale karakternivåer, men vil heller ikke trekke opp.

Poenget er å analysere særlige kontraktsrettslige problemer som oppstår når et gjeldsbrev overdras. Nærliggende eksempler er at kjøp av et gjeldsbrev reguleres av kjøpsloven eventuelt forbrukerkjøpsloven (forutsatt i bl.a. kjl §§ 79 flg, fkjl § 2 første ledd bokstav c), samt spørsmål knyttet til renter (kjl § 81, fkjl § 12 annet ledd), veritas (gbl § 9), bonitas (gbl § 10). Skulle noen komme inn på andre problemer – f.eks at kjøpesummen ofte vil bli avtalt i lys av risikoen hva angår betalingsevne, gjeldsbrevets rente i forhold til markedsrenten, eventuell sikkerhet etc – vil det være utmerket, men er selvsagt intet krav. Studenter som drøfter problemer knyttet til hva som følger med ved en slik overdragelse – bl.a. om sikkerhetsretter, dekningsprivilegier (eksigibilitet) følger med – skal også honoreres ekstra.

Hagstrøm s 863 flg legger noe større vekt på de generelle problemene enn Bergsåker s 101 flg som i hovedsak fokuserer på veritas og bonitas. Vi må ikke være strenge med hva vi her forventer av studentene mht antall problemer som tas opp. En problembasert redegjørelse for f.eks veritas og bonitas skal etter omstendighetene gis solid uttelling.

--
Bedømmelsen – særlig om forholdet mellom I og II

Oppgaveteksten angir at 5/8 vs 3/8 er et mulig utgangspunkt hva angår tidsfordelingen på eksamen mellom de to delene. Disse brøkene er ikke nødvendigvis avgjørende for karakteren, I og II sett under ett. Denne vurderingen skal bygge på vanlig sensorskjønn, og vektingen kan i hvert fall fravikes til gunst for kandidatene. Praktikumsdelen vil normalt ha størst vekt, men 5/8 angir ikke nødvendigvis hvordan vektingen skal være. En meget god praktikum kan få større vekt, og en meget god teori kan få større vekt enn 3/8 – poenget er at sluttresultatet skal bero på sensorskjønn slik dette er utviklet gjennom lang tids sensorpraksis.

Studenter som i del II ser at forholdet cedenten vs cesjonaren er et kontraktsrettslig problem og viser et minimum når det f.eks. gjelder veritas og/eller bonitas, skal normalt ha bestått på del II isolert – selv om studenten skulle bruke størsteparten av sin tid i II på tredjemannsproblemer.

Kandidater som ikke består praktikumsdelen vil overveiende få ikke bestått totalt – med mindre teoridelen viser et markert annet nivå.

Kandidater som får ikke bestått på teoridelen, men som har en svak praktikum, vil ofte være grensetilfeller i forhold til bestått vs ikke bestått totalt. Det var her enighet på sensormøtet om at hvis det på praktikumsdelen er avstand til faresonen – slik at del I utvilsomt er bestått – har kandidaten normalt bestått samlet sett. I grensetilfellene vil det også ha betydning hvor klar stryk kandidaten har på del II.

Sluttkommentar

Oppgaven reiser en rekke grunnleggende problemer, og gir et godt grunnlag for å skille kandidatene. Når det gjelder de selskapsrettslige problemene, kan vi selvsagt ikke kreve samme dybdeforståelse som på selskapsrett spesialfag.

Nivået vil for det første vise seg i evne til å formulere problemene. Studenter med en problematiserende form skiller seg ofte klart ut.

For det andre vises nivå ved struktur og ryddighet. Studenter som har en treffende rekkefølge på drøftelsene, og som kan hakke opp vilkårene i de aktuelle bestemmelsene, og drøfte disse hver for seg, skal honoreres.

Nivået vil for det tredje vise seg i evnen til rettslig argumentasjon. En vanlig svakhet er å gli ut av kildene og inn i synsing – studenter som i motsetning til dette knytter drøftelsen tett opp til vilkår i lovtekst eller annen rettsregel, viser forståelse.

Nivået vil for det fjerde vise seg i hvor langt ned i dybden studentene kommer. Men her må vi ikke stille urealistiske krav.

For det femte vil nivået vise seg i hvor mange problemer studentene får med seg, men heller ikke her må vi stille urealistiske krav til hva studentene kan få med på en hektisk eksamensdag. Oppgaven reiser et særdeles stort antall problemer gitt potensialet for subsidiære drøftelser. Vi skal ikke vurdere besvarelsene i lys av hvilke problemer studentene kunne ha drøftet, men på bakgrunn av om det som er skrevet viser innsikt og forståelse.

For det sjette vises nivå ved en konsis, treffsikker og poengtert form.

Bergen, 11. desember 2007

Johan Giertsen