Tillegg til sensorveiledning til hjemmeeksamen 3. avdeling høsten 2005
Notat etter sensormøtet for hjemmeeksamen 20. desember 2005
Erik Røsæg
- Genren ”notat” har det ikke vært spesielt øvet på i undervisningen.
- Selv om det er kandidaten som velger hva det skal skrives om, kan det ikke godtas at sentrale problemstilinger, som strid med preseptorisk lov, helt utelates.
- Skal notatet være nyttig for arbeidsgruppen bør det munne ut i konkrete råd eller alternativer. Kandidatene har stort sett vært tilbakeholdende med dette, men de som har gjort det må gis plusspoeng.
- Innledninger om bankklagenemnda, urimelighetssensur, standardavtaler etc vil ofte ikke gi uttelling fordi de ikke knytter seg til forståelsen eller revisjonen av avtalen. Man ble likevel enige om ikke å trekke for slike innledninger. Er innledningen lang, vil imidlertid plassen til det som skal drøftes bli begrenset, og disse drøftelsene kan da bli for knappe.
- Det ville være fint om kandidatene redegjorde for firepartsforholdet kunde, kortutsteder/bank, kortselskap og brukersted, men det har visst få eller ingen gjort. Spesielt verdifullt ville det være å drøfte om kreditgiveren i en slik ordning som her foreligger yter kreditt etter avtale med selgeren/brukerstedet, slik det forutsettes i kredittkjl § 3 nr. 1(b) og nr. 4, jfr §§ 8 og 27a.
- Kontrakten i oppgaven knytter seg ikke til en innskuddskonto, men en lånekonto. Dette kan kanskje leses ut av kontrakten. Men kandidatene skal ikke trekkes om de har tatt feil her: Kontrakten angår jo bl.a. VISA-kort (kl 5), og litteraturen regner dette som debetkort (veiledningen s. 3 øverst). Skriver kandidaten om innskudd til fortrengsel for spørsmål vedrørende kredittkort (som oppgaveteksten peker på), må det imidlertid trekkes.
- De som mener det dreier seg om en innskuddskonto, kan ikke (iallfall ikke uten videre) legge til grunn at kredittkjl § 8 gjelder. Den gjelder jo bare ved kredittkjøp (kredittkjl § 3) og tjenestekreditt (§ 27a).
- Faller forholdet helt utenfor kredittkjøpsloven fordi kortet knytter seg til en innskuddskonto, gjelder finansavtalel kap 3, jfr finanvtalel § 44 andre ledd.
- Finansavtalel kap 2 gjelder i utgangpunktet bare for innskuddskonti (§ 9). Men avtalen her gjelder altså egentlig ikke en innskuddskonto.
- En del av finansavtaleloven kap 2 gjelder for ”betalingsoppdrag” (§ 11). Kontoen her kan ikke benyttes til vanlige betalingsoppdrag, iallfall ikke uten særlig avtale (kl 6), men selve belastningen av kortet kan ses som et betalingsoppdrag til banken. Dette gjør at § 35 får anvendelse. (Bestemmelsene i finansavtalel §§ 14 og 28 har også blitt nevnt som aktuelle.)
- Uansett det som er sagt i forrige avsnitt vil finansavtalel § 35 etc gjelde for ”Kontokort” etter kredittkjl § 13. Men det er langt fra opplagt at det her dreier seg om kontokjøp etter kredittkjl § 3 nr. 2, siden banken og brukerstedet ikke har noe direkte kontraktsforhold.
- I forbindelse med første avsnitt under ”Ansvarsbestemmelser for bruker og firma” i veiledningen ble spesielt nevnt finansavtaleloven § 71(1) om at institusjonen skal rette krav mot skyldneren før den retter krav mot kausjonisten.
- Det er et pluss om kandidatene ikke bare gjengir virkeområdet for preseptorisk lovgivning, men viser hvordan dette forholder seg til avtalen.