Sensorveiledning JUR3000 våren 2005

Hjemmeksamen - del 2

Skrevet etter sensormøtet 23 mai 2005. I forhold til utkastet av 6. mai 2005 er siste avsnitt om sensuren skrevet om, se nedenfor.

Generelt om oppgaven og pensumdekningen

Del II er en praktikumsoppgave av tradisjonell type og gjelder i hovedsak spørsmål om tredjemannsløfter (tredjemannsavtaler).

Pensumlitteraturen om tredjemannsløfter er Jo Hov, Avtaleslutning og ugyldighet 2002 s 325-332 og Geir Woxholth, Avtalerett 2003 s 232-236. Oppgaven kan i stor grad besvares på grunnlag av disse fremstillingene.

Hovedspørsmål som bør besvares

1. Foreligger det et tredjemannsløfte fra Båtsfjord (løftegiver) til Tysfjord (løftemottaker) til fordel for CruiseGiganten (tredjemann)?

Spørsmålet her er om avtalen mellom Båtsfjord og Tysfjord gir CruiseGiganten en selvstendig rett overfor Båtsfjord til å kreve skipet overført.

Båtsfjords innsigelse er at Båtsfjord ikke hadde hatt kontakt direkte med CruiseGiganten. Innsigelsen må uten videre avvises under henvisning til at norsk rett anerkjenner tredjemannsløfter, dvs. at løftegiveren kan forplikte seg overfor løftemottakeren til å gi tredjemann selvstendig rett til å kreve en ytelse fra løftegiveren.

Hvorvidt avtalen mellom Båtsfjord og Tysfjord innebærer en slik forpliktelse for Båtsfjord, beror på en tolking av avtalen mellom disse. Avtalen kan forutsettes inngått 18. januar.

Avtalens ordlyd er ikke opplyst. Avtalens formål gir imidlertid holdepunkter. Skipet kunne i og for seg overføres i to operasjoner; først fra Båtsfjord til Tysfjord som oppgjør for Båtsfjords gjeld til Tysfjord, deretter fra Tysfjord til CruiseGiganten som oppgjør for Tysfjords gjeld til CruiseGiganten. Kommunene valgte i stedet den enklere løsning å overføre skipet direkte fra Båtsfjord til CruiseGiganten. Samtidig var Tysfjord interessert i å bli kvitt sin gjeld til CruiseGiganten ved overføringen av skipet, noe Båtsfjord etter det opplyste var klar over. En naturlig slutning er at Båtsfjord må antas å ha forpliktet seg overfor Tysfjord til å godta en selvstendig rett for CruisGiganten til å kreve skipet overført.

2. Kunne Båtsfjord og Tysfjord omgjøre avtalen med virkning for CruiseGigantens selvstendige rett?

Utgangspunktet er at Båtsfjord og Tysfjord kunne omgjøre sin avtale med den virkning at CruiseGiganten mistet sin rett til å kreve skipet overført. Spørsmålet er om CruiseGiganten likevel fikk en ugjenkallelig rett.

CruiseGiganten anfører at selskapet var blitt orientert om avtalen mellom kommunene før den ble omgjort.

En slik orientering kan åpenbart ikke gi Cruisegiganten noen ugjenkallelig rett i forhold til Båtsfjord. Det er likeledes klart at CruiseGiganten ikke kunne skaffe seg en ugjenkallelig rett ved å akseptere tilbudet fra Tysfjord, og dermed tredjemannsavtalen.

CruiseGiganten anfører videre at Båtsfjord ble orientert om oppgjørsavtalen mellom Tysfjord og Cruisegiganten.

Anførselen må nærmere bestemt innebære at Båtsfjord var kjent med at omgjøringen av tredjemannsavtalen var i strid med Tysfjords avtaleforpliktelser i forhold til CruiseGiganten. Spørsmålet er om Båtsfjord likevel kan bygge på å være frigjort av Tysfjord.

Spørsmålet er omtvistet i rettslitteraturen, se Hov s 331 note 11. En mulighet er å si at Båtsfjord er i ond tro og må respektere tredjemanns – CruiseGigantens - rett (Arnholm). En annen mulighet er å si at Tysfjords avtalebrudd overfor CruiseGigantens er Båtsfjord uvedkommende (Hov). Kandidatene bør gi en begrunnet løsning.

CruiseGiganten anfører videre at det nå er for sent å trekke seg ut av forholdet.

I utgangspunktet gjelder ingen tidsfrist for kommunenes adgang til å omgjøre avtalen. Om CruiseGiganten har innrettet seg etter tredjemannsløftet, er uten betydning (så lenge avtalen ikke er oppfylt overfor CruiseGiganten, se nedenfor under 3).

Å trekke inn avtalelovens re integraregel er på siden. Re itegra regelen regulerer Båtsfjords adgang til å tilbakekalle tredjemannsavtalen overfor Tysfjord, men Tysfjord har jo gått med på å frigjøre Båtsfjord.

Re integra spørsmålet kan komplieres ved å trekke inn sprsmålet om CruiseGiganten her fått en ugjenkallelig rett, jf. foran. Det er imidlertid liten grunn til å gå inn på dette fordi omgjøringen under enhver omstendighet først kom etter at skipet var hentet.

3. Er omgjøringsadgangen stengt fordi avtalen er oppfylt?

Ble omgjøringsadgangen i utgangspunktet stengt da skipet ble hentet før omgjøringstidspunktet?

Det alminnelige utgangspunkt er at omgjøringsadgangen blir stengt når avtalen kan sies å være oppfylt overfor CruiseGiganten. Spørsmålet er om dette skjedde i og med at skipet ble avhentet.

Avhentingen av skipet innebar at Båtsfjord hadde gjort sitt og at besittelsen gikk over til CruiseGiganten. Etter alminnelige prinsipper gikk således risikoen over og skipet måtte anses overgitt til (overtatt av) CruiseGiganten. Det er unødvendig å ta standpunkt til hvilket av disse kriteriene som er prinsipielt avgjørende. Det er likeledes unødvendig å ta standpunkt til den kjøpsrettslige konstruksjon av forholdet.

Båtsfjord innvender at skipet ennå ikke var formelt overført til CruiseGiganten gjennom registrering i skipsregisteret. CruiseGiganten hadde imidlertid betalt sitt vederlag ved å erklære at selskapets krav på på Tysfjord var innfridd. At Båtsfjord ennå ikke hadde overført registerhjemmelen til CruiseGiganten har kun betydning i forhold til reglene om rettsvern og legitimasjon og kan ikke utvide omgjøringsretten overfor CruiseGiganten.

Kan omgjøring likevel godtas fordi skipet ble tilbakekalt samme dag som det ble hentet?

At omgjøringsadgangen blir stengt ved oppfyllelsen av avtalen må etter alminnelige prinsipper trolig ses som et endelig skjæringspunkt. Båtsfjords tilbakekalling av skipet må følgelig anses som uberettiget og uten virkning for omgjøringsadgangen.

Sensuren

På sensormøtet 23 mai 2005 var den alminnelige oppfatning at del II skiller godt. Ved tvil om vurderingen av del I kan del II ved vurderingen av den samlede prestasjon ofte tjene som justeringsfaktor ved å bidra til å gi et sikrere vurderingsgrunnlag. De tilfellene der det er sprik mellom de to delene isolert sett, må vurderes skjønnsmessig på samme måte som ved deloppgaver i forbindelse med andre eksamensformer.

På sensormøtet fremkom det at enkelte kandidater har problemer med å plassere oppgaven i relasjon til reglene om tredjemannsløfter. Enkelte diskuterer helt andre spørsmål, som for eksempel ekstinksjon, fullmakt, motregning, trepartsavtaler mv. Den alminnelige oppfatning på møtet var at et minstekrav til del II er å se at det er tale om et tredjemannsløfte. De aller fleste kandidatene ser dette. Noen av disse legger uten videre reglene om tredjemannsløfte til grunn, hvilket må godtas, andre starter med en drøftelse av den rettslige plassering, hvilket også må godtas forutsatt at drøftelsen ikke blir uforholdsmessig lang.

Enkelte kandidater drøfter først spørsmålene i relasjon til reglene om tredjemannsløfter, men fortsetter deretter med drøftelser av re integra og/eller avtaleloven § 36. Disse problemstillingene er ikke relevante i relasjon til tredjemannsløfter, og kandidatene bør se dette. På den annen side ble det påpekt at kandidatene ikke skal ha dobbelt trekk alene av den grunn at drøftelsen utgjør en stor del av kandidatens besvarelse av del II.

Mads H Andenæs