Sensorveiledning Dag 2 – JUR3000 – 3. avdeling våren 2008

Dag 2, Del 1:

Avbestilling i kontraktsforhold

Læringskrav:

Det kreves ”god forståelse” av:

- ”Reglene om oppsigelse og avbestilling”.
- ”Reglene om kontraktsrevisjon …”

Det er rettsstoff knyttet til ”avbestilling” (i læringskravenes forstand) som er det sentrale i oppgaven. En omfattende behandling av ”kontraktsrevisjon” ville sprenge rammen for en halv dags oppgave.

Litteratur:

Viggo Hagstrøm (i samarbeid med Magnus Aarbakke): Obligasjonsrett (2003), særlig kapittel 11 ”Bortfall av kontraktsmessige forpliktelser ved oppsigelse eller avbestilling”, hvor avbestilling behandles s. 228-229 og s. 234-241, og også kapittel 12 om kontraktsrevisjon (og til dels også kapittel 18 om heving).

Jo Hov: Avtalebrudd og partsskifte (2002) kapittel 20 ”Avbestilling”.

1. Innledning

Veiledningen er ikke ment som en disposisjon over oppgaven. Oppgaven kan disponeres på mange måter, og kandidatene må ha stor frihet her. Veiledningen peker på hva som bør eller kan være med i oppgaven.
Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i prinsippet om at avtaler er bindende. Oppgaven gjelder unntak fra dette prinsippet.
Oppgaven bør forstås slik at den først og fremst ber om en redegjørelse for kontraktspartens rett til avbestilling. Den sentrale problemstillingen er altså om og på hvilke vilkår en kontraktspart har rett til å avbestille motpartenes ytelse, med rettsvirkninger også for egen ytelse (noe som gjerne vil være det sentrale poeng med avbestillingen), uten eller mot erstatning til motparten. Slik oppgaven er formulert (”avbestilling”, ikke ”avbestillingsrett”), faller nok også rettsvirkninger av uberettiget avbestilling inn under oppgaven. En uberettiget avbestilling vil gjerne føre til kontraktsbrudd fra avbestillerens side ved at motytelsen ikke presteres, og kan også ha virkninger som tradisjonelt er omtalt som virkninger av kreditormora ved at avbestilleren ikke medvirker til oppfyllelse av den avbestilte ytelsen. Omtalen av uberettiget avbestilling må ikke gå på bekostning av det sentrale temaet, som er å gjøre rede for kontraktspartens rett til avbestilling.
Det vil være naturlig å konsentrere drøftelsen om gjensidig bebyrdende kontraktsforhold, der den ene partens forpliktelse gjelder en realytelse og den andre parten skal yte penger. Det vil normalt være realkreditor (pengedebitor) som avbestiller (Hovs fremstilling er uttrykkelig begrenset til denne situasjonen, se s. 278), uten at det er utelukket at det er realdebitor som gjør det. Som antydet ovenfor, vil avbestillerens hensikt i praksis være å fri seg fra sin egen forpliktelse, først og fremst betalingsplikten, men også eventuelle kreditorplikter knyttet til mottakelse av ytelsen m. v.
Spørsmål om avbestilling kan også reises for ytelser under ensidig bebyrdende kontrakter, uten at dette bør stå sentralt i besvarelsen.
Hagstrøm (s. 228) skiller mellom oppsigelse og avbestilling. Oppsigelse brukes om vedvarende (løpende) forpliktelser, mens avbestilling gjelder engangs- eller rateforpliktelser. Dette opplegget og denne språkbruken passer så vidt ses også med Hovs opplegg. Siden oppgaveteksten bare nevner avbestilling, faller det utenfor oppgaven å drøfte oppsigelse. Men oppsigelse og avbestilling lar seg neppe skille helt klart fra hverandre (Hov s. 279), og det vil kunne være naturlig å si noe om forholdet mellom disse. Det må kunne forventes at kandidater som tar opp spørsmål i grenseområdet (eller som drøfter spørsmål som etter forklaringen foran bør kalles oppsigelse), viser et bevisst forhold til hva som omfattes av oppgavens tema ”avbestilling”.
Avbestilling kan gjerne plasseres i forhold til heving og ugyldighet, uten at dette er en nødvendig forutsetning for en god besvarelse.

2. Grunnlag for avbestillingsrett

(1) Alminnelig avbestillingsrett?

Prinsippet om at avtaler er bindende, innebærer at vi ikke har en alminnelig avbestillingsrett. Avbestilling krever et påviselig rettslig grunnlag som passer i det enkelte tilfellet. I Hagstrøms fremstilling er det likevel egne avsnitt om avbestillingsrett etter ”almene regler”, uten (punkt 11.3.5) og med (punkt 11.3.6) erstatningsplikt. Systematikken og overskriftene kan tyde på at det finnes en alminnelig avbestillingsrett, uavhengig av individuelt avtale- eller lovgrunnlag. Punkt 11.3.5 inneholder imidlertid lite ut over en drøftelse av mulig rett til avbestilling i helt spesielle kontraktsforhold (medisinsk behandling, kunstneriske ytelser m. v.), mens punkt 11.3.6 etter en oversikt over reelle hensyn munner ut i en analogisering fra kjøpslovens regel om avbestillingsrett i tilvirkningskjøp (se nedenfor under (3)). En analogisering fra kjøpslovens regel kan nok sies å resultere i en ”alminnelig regel” om avbestillingsrett på bestemte og begrensede vilkår. Utgangspunktet må likevel holdes klart: Avtaler er bindende, og kan ikke uten videre termineres gjennom avbestilling.

(2) Avtalt avbestillingsrett

Dette må nevnes, men det ligger ikke an til en nærmere drøftelse av dette grunnlaget.

(3) Lovregulert avbestillingsrett

Det finnes flere lovbestemmelser om rett til avbestilling i kontraktsforhold, uten eller mot erstatning. Noen av de sentrale lovbestemmelsene må nevnes, og enkelte bør drøftes noe nærmere. Følgende kan nevnes:
Reglene i angrerettsloven av 2000 gir rett til å gå fra avtaler uten erstatningsplikt (se særlig Hov s. 279-281). Det kan ikke være nødvendig med en detaljert redegjørelse for angrerettslovens regler. Det må være tilstrekkelig å nevne noen hovedprinsipper, og også begrunnelser for angreretten (manglende mulighet for å undersøke varen eller tjenesten ved fjernsalg, overrumpling og faren for ufornuftig impulskjøp ved salg utenfor fast utsalgssted). Selv om angrerettsloven gir et meget viktig eksempel på avbestillingsrett, må man kunne oppnå en god karakter til tross for at man overser angreretten som del av temaet avbestilling.
Kjøpslovens § 52 annet ledd gir kjøperen rett til avbestilling i tilvirkningskjøp mot full erstatning til selgeren. Kjøpslovens regler regnes normalt som så sentrale i en alminnelig kontraktsrettslig sammenheng at det vil være naturlig med en nærmere redegjørelse for denne, herunder for de begrensninger som gjelder etter loven. Også lovgrunnen bak avbestillingsretten bør komme frem. I korthet kan den sies å være at fortsatt tilvirkning i strid med kjøperens ønsker og behov vil være privat- og samfunnsøkonomisk uheldig, samtidig som selgerens interesser normalt er ivaretatt ved krav om full erstatning for positiv kontraktsinteresse (se nedenfor under 3). Denne begrunnelsen har også gyldighet for andre lovbestemmelser om rett til avbestilling mot erstatning, og for mer generelle regler med utgangspunkt i kjøpslovens regel.
Håndverkertjenestel. §§ 39 og 40 om avbestilling mot erstatning (og vederlag for den delen som er utført).
Bustadoppføringsl. §§ 52-54 om avbestilling før overtakelse mot erstatning eller forhåndsavtalt avbestillingsgebyr.
Forbrukerkjøpslovens § 41 om avbestilling før levering mot erstatning eller forhåndavtalt avbestillingsgebyr.
 Hov s. 285-289 nevner også en del andre lovbestemmelser som han ser under synsvinkelen ”avbestilling”.

(4) Avbestillingsrett på sedvanerettslig grunnlag.

Her kan nevnes rett til avbestilling av hotell, transportbilletter m. v. på sedvanemessig grunnlag (Hov s. 278). Dette kan gjerne utdypes med betraktninger over at avbestillingsretten kan stå sterke jo tidligere ytelsen avbestilles. Disse tradisjonelle eksemplene på avbestillingsrett i kraft av sedvane har nok delvis gått over til å bli avbestilling i kraft av avtale, i og med utbredelsen av alminnelige vilkår som inngår i avtaleforholdet og som regulerer avbestilling (Hov s. 279).
Hagstrøm s. 235 nevner klientens rett til ansvarsfritt å trekke tilbake et advokatoppdrag (begrunnet med de advokatetiske regler om fritt advokatvalg) og byggherrens rett til å avbestille entreprenørens ytelse mot erstatning etter NS 3430 punkt 29 (ny NS 8405 punkt 38.1). Disse tilfellene nevnes under overskriften ”Avbestillingsrett i henhold til god forretningsskikk (kutyme)”, men kan vel like gjerne ses som eksempler på lovbestemt (advokatforskriften) og kontraktsbestemt (NS 8405) avbestillingsrett.
Hagstrøm nevner videre s. 235 rett til avbestilling uten erstatningsplikt av ytelser som gjelder behandling hos lege, psykolog, fysioterapeut o. l.

(5) Avbestillingsrett i kraft av læren og bristende forutsetninger og/eller avtl. § 36

En god besvarelse bør nok komme inn på muligheten for å si seg løst fra en avtale på dette/disse grunnlag(ene). Som tidligere nevnt, kan kandidatene likevel ikke gå inn i omfattende drøftelser av noen av disse grunnlagene.
Også tilbakekall av løfte re integra kan nevnes.
Hov avgrenser s. 277 uttrykkelig sin fremstilling av avbestilling mot bristende forutsetninger, avtl. § 36 og tilbakekall re integra. Han har derimot (s. 281-282) et kort avsnitt om avbestilling pga. force majeure, med henvisning til pakkereisel. § 4-1 og sjøl. § 358.

3. Nærmere om avbestilling mot erstatning

Det foreligger her to problemstillinger: (1) Når kan avbestilling skje mot erstatning (Hagstrøm punkt 11.3.6), og (2) hvordan utmåles erstatningen (Hagstrøm punkt 11.3.7)?
Hagstrøm drøfter avbestilling mot erstatning for negativ kontraktsinteresse i sitt punkt 11.3.6, altså som en del av drøftelsen av om avbestilling kan eller bør kunne skje mot erstatning. Han forkaster erstatning for negativ kontraktsinteresse som alminnelig grunnlag for avbestillingsrett.

(1) Avbestillingsrett betinget av erstatning

Det sentrale her er kjøpsl. § 52 annet ledd og de generelle prinsipper om avbestillingsrett som kan utledes av denne. Også enkelte andre lovers regler om avbestillingsrett er betinget av erstatning (eller avtalt avbestillingsgebyr) til motparten.

(2) Erstatningsutmåling

Erstatningen skal omfatte motpartens positive kontraktsinteresse (oppfyllelsesinteressen). Så vel Hagstrøm s. 240 som Hov s. 284 nevner at det er to metoder for erstatningsutmåling ved avbestilling, subtraksjonsmetoden (avtalt vederlag med fradrag for sparte kostnader) og addisjonsmetoden (summen av kostnader og beregnet fortjeneste). Begge forfatterne nevner at de to metodene i prinsippet skal føre til samme erstatningsbeløp, men at skjønnsmessige ansettelser og bevisbyrde for enkeltposter likevel kan føre til ulike beløp. Hagstrøm s. 240 mener at korrekt utmålingsmetode etter kjøpsl. § 52 annet ledd må være subtraksjonsmetoden, som er den metoden som antas å være mest fordelaktig for selgeren. Selgeren (og annen realdebitor) har likevel tapsbegrensningsplikt, slik at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag også for kostnader som realdebitor kunne ha spart (Hagstrøm s. 241). 

4. Vurdering

Det dreier seg om en tre timers oppgave, og det er viktig at kandidatene prioriterer overordnede prinsipper fremfor detaljer i lovstoffet. Det rettslige utgangspunktet om at avtaler skal holdes, må komme frem. Videre bør det komme frem at det finnes to former for avbestillingsrett, med og uten erstatningsplikt. Avbestilling mot erstatning dreier seg om erstatning for positiv kontraktsinteresse, slik at realdebitor ikke skal påføres økonomisk tap gjennom avbestillingen.
 Selv om opplegget av emnet er noe forskjellig i de to lærebøkene, gir begge bøkene grunnlag for en slik presentasjon av emnet som det legges opp til i denne veiledningenOslo

14. mai 2008

Trygve Bergsåker

Dag 2,  Del 2

Oppgavetekst: ”Internasjonaliseringens historie i norsk rett.”

Oppgaven, læringskrav og hovedlitteratur

Denne oppgaven er en halvdagsoppgave og dermed beregnet til tre timer. Den skal ved karakterfastsettingen telle halvparten av karakteren for denne dagen.

Oppgaven er sentral i forhold til læringskravene i faget rettshistorie på 3. avdeling. I læringskravene kreves det for eksempel god forståelse i

• den romerrettslige tradisjonen (civil law) i europeisk rettshistorie,
• hovedpunktene i den europeiske rettens infrastruktur fra ca. 1100 og framover,
• hovedtrekkene i den europeiske privatrettshistorien,
• hovedpunktene i den moderne konstitusjonalismen, derunder den naturrettslige bakgrunn og fastlegging av menneskerettigheter,
• debatter om og praksis rundt moderne kodifikasjoner (fra ca. 1800) og fram til vår tid og
• samtidsrettshistorie etter 1945 i form av rettslige internasjonaliseringstendenser og dannelsen og utviklingen av sentrale internasjonale rettsordninger, særlig FN og EU.

Det siste punktet i læringskravene kan ikke forstås slik at det for internasjonaliseringens del bare kreves god forståelse for tiden etter 1945. For det første inngår internasjonaliseringens historie i norsk rett som en del av de andre punktene i læringskravene nevnt ovenfor. For det andre viser sammenhengen mellom læringskravene og hovedlitteraturen at det kreves god forståelse i internasjonaliseringens historie i norsk rett som en lang (tusenårig) linje, ikke bare som et fenomen etter 1945. Hovedvekten ligger likevel på de siste to hundre årene.

I hovedlitteraturen dekkes oppgavens emne særlig av Dag Michalsens artikkel ”Internasjonaliseringens historie i norsk rett” i kompendiet side 54-73. Vi kan forvente at en god del kandidater nøyer seg med å hente stoff til oppgaven utelukkende fra denne artikkelen, særlig på grunn av oppgavens og artikkelens identiske navn.

Men også andre deler av hovedlitteraturen bidrar til å dekke oppgavens emne, og særlig gjelder dette ytterligere to artikler av Dag Michalsen i det samme kompendiet: ”Dannelsen av de moderne rettskildeteorier – Juss, politikk og kultur” side 76-93 og ”Oscar Platou leser Rudolh Jhering : Den moderne norske erstatningsrettens grunnlag i romersk rett” side 96-108. Vi kan forvente at kandidater bruker spesielt den siste av disse to artiklene som et eksempel på et tilfelle av konkret internasjonalisering i norsk rett. Jeg nevner i denne sammenhengen at på forelesningene i rettshistorie ble den moderne norske erstatningsrettens grunnlag i romersk rett behandlet nettopp som en del av internasjonaliseringens historie.

Internasjonaliseringens historie: Emnet

Kandidatene må problematisere hva det betyr at norsk rett blir internasjonalisert. Her er det grunn til å forvente at kandidatene tar opp flere av de følgende spørsmålene. Men selv for å skrive fullgodt, kreves det etter min mening ikke at alle spørsmålene er med. Framstillingen nedenfor er selvsagt bare disposisjonsmessig, og hovedlitteraturens problemstillinger og detaljer er langt mer omfattende.

For det første kan kandidatene problematisere hva internasjonalisering betyr. Før rettsenheten ble innført med Magnus Lagabøtes landslov 1274, er det vanskelig å gi noen samlet karakteristikk, men fra og med landsloven og rettsenheten kan det pekes på klare og periodiske tendenser. Et spørsmål er imidlertid i hvor stor grad utenlandsk rettslig materiale må brukes før det er naturlig å tale om internasjonalisering av norsk rett under ett. Dette får også fram at det gjennom historien nettopp er grader av internasjonalisering. Internasjonalisering kan bety både import og eksport av utenlandsk rettslig materiale, den kan foregå på mange måter (for eksempel gjennom lovgiver, handelspraksis eller rettsvitenskap), og den kan være mer eller mindre generell eller spesiell (for eksempel import av generelle obligasjonsrettslige rettsregler kontra import av kjøpsrett isolert).

For det andre kan kandidatene problematisere hva norsk rett betyr. Michalsen bruker betegnelsen om den retten som faktisk blir praktisert i det norske rettssystemet, uavhengig om denne retten selv kom utenfra i sin tid eller helt er skapt i Norge.

For det tredje kan kandidatene problematisere hva norsk rett betyr. Det inkluderer rettskildene og dermed rettsreglene, for eksempel direkte bruk av naturrett, kanonisk rett eller romersk rett, og fra senere tid inkorporering og transformering av traktater. Det inkluderer videre rettsvitenskapen, for eksempel gjennom at et utenlandsk metodesyn blir tatt opp i norsk rettsvitenskap (den historiske skolen) eller også en utenlandsk rettsregel (erstatningsrettens medvirkeransvar gjennom Oscar Platou). Det trenger ikke være skarpe grenser mellom disse. Dette viser seg særlig når rettsvitenskapen får påvirkning på rettskildene og dermed rettsreglene (medvirkeransvaret igjen).

For det fjerde kan kandidatene problematisere hvordan norsk rett internasjonaliseres. Også her dreier det seg om grader, fra ”svak” internasjonalisering gjennom henvisning til et utenlandsk standpunkt som støtteargument, til ”sterk” internasjonalisering gjennom vår tids inkorporering og transformering. På tvers av dette kan det tales om internasjonaliseringens bundethet kontra frihet: Norge er i praksis bundet til å resipere nye og EØS-relevante rettsakter fra EU. Og Høyesterett er i praksis bundet til å legge EFTA-domstolen eller EU-domstolen (formelt ennå EF-domstolen) og EMD sine tolkinger til grunn. På den andre siden er mye av rettsvitenskapens internasjonalisering friere. Her gjelder det ofte rett og slett fri utveksling av idéer. Spørsmålet om hvordan norsk rett internasjonaliseres, kan også deles opp etter de rettslige aktørene, for eksempel etter som internasjonaliseringen er lovgiverinitiert (strafferett og prosess på 1800-, 1900- og 2000-tallet), rettsbruksinitiert (handelskutymer) eller rettsvitenskapelig initiert.

For det femte kan kandidatene problematisere internasjonaliseringens årsaker. Her vil noen kanskje behandle det vanskelige emnet om forholdet mellom jus og politikk mer allment. Men snarere vil en del kandidater sikkert behandle ideologiske og rettsideologiske forutsetninger for internasjonaliseringen. Et eksempel er den konstitusjonelle tenkingen og politiske filosofien (folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter) som grunnlovskonsipistene studerte fram mot 1814. I denne forstand kan Grunnloven av 1814 kalles et sluttprodukt av en rekke små og store internasjonaliseringer

For det sjette kan kandidatene problematisere internasjonaliseringens virkninger. Virkningene henger naturligvis sammen med hva som blir internasjonalisert og hvordan det skjer. Men også når for eksempel en utenlandsk rettsregel har blitt del av norsk rett, kan rettsregelen gjennom praktisering mer eller mindre fjerne seg fra det utenlandske forbildet, særlig i detaljtolkingen. Motsatt medfører Høyesteretts nesten daglige tilpassing til EU-domstolens og EMDs rettspraksis, at den inkorporerte og transformerte EØS-retten og den inkorporerte EMK ikke kan sies å fjerne seg fra det internasjonale rettsgrunnlaget, heller ikke i detaljtolkingen.

Internasjonaliseringens historie: Noen linjer

Hovedlitteraturen behandler noen linjer i internasjonaliseringens historie i norsk rett. Nedenfor har jeg tatt dem opp i en forsøksvis kronologisk rekkefølge. Framstillingen er også her bare disposisjonsmessig, og hovedlitteraturens problemstillinger og detaljer er langt mer omfattende.

En første linje er den kanoniske rettens inntog fra rundt 1150, først gjennom tingene, men senere (også) gjennom kirken selv. Denne retten fikk ikke virkning kun for kristenretten isolert, for en del av dens metode og rettsregler ble opptatt i annen norsk rett.

En andre linje er at selve landsloven 1274 inngår i en europeisk lovgivningstrend der lovgivning var ledd i en politisk sentralisering og dermed politisk styrking av kongemakten. Slik sett kan dette være et svar på og konkurrent til den kanoniske retten.

Begge disse to første linjene har dét til felles at de forutsatte introduksjon av skriftlighet i stedet for muntlig overlevering. Skriftlighet gjorde det mulig å importere utenlandsk rett på en annen og planmessig måte enn før, og skriftlighetens betydning for sentralisering av makten kan ikke overvurderes.

En tredje linje er internasjonaliseringen i dansketiden (begrepet unionstiden kan brukes åde om denne tiden og om 1814-1905). Her er det egentlig tale om sektorvise og kanskje dermed begrensede internasjonaliseringer, der stikkordene er reformasjonslovgivningen, tysk-romersk rett gjennom 1600-tallets juridiske litteratur, og annen resepsjon av tysk rett (handelsrett, bergverksrett). I denne perioden ble norsk rett særlig påvirket av dansk rett. Med nåtidens øyne er dette en form for internasjonalisering. Men i dansketiden, og spesielt under eneveldet, var dette en form for sentralisering i den dansk-norske staten.

En fjerde linje er naturrettslitteraturen på 1600- og 1700-tallet som utviklet seg til konstitusjonell tenking og politisk filosofi med svært stor påvirkning på Grunnloven 1814, og som derfor har vedvarende innflytelse. Her vil kanskje en del kandidater gi konkrete eksempler på at utenlandsk tenking generelt eller rettslige konstruksjoner spesielt har funnet vegen inn i Grunnloven, eventuelt med den nødvendige tilpassingen til norske forhold.

En femte linje er den liberalistiske og demokratiske ideologien og dens konsekvenser for lovgivning og rettstenkning på 1800-tallet. Elementer i dette er liberaliseringen av økonomisk regulering med et internasjonalt ideologisk bakteppe, men også planmessig resepsjon gjennom andre store lovreformer (strafferett og prosessrett) som kan sammenfattes som liberale. Den demokratiske ideologien fikk utslag i stemmerettsutvidelser, formannskapslover, jurylovgivning og andre reformer. Kulminasjonen i 1884 og det presise rettslige spørsmålet fra den tid er også ledd i dette: Hadde kongen sanksjonskompetanse overfor grunnlovsendringer (les: maktfordeling), eller hadde Stortinget enekompetanse på dette felt (les: folkesuverenitet).

En sjette linje er den internasjonaliseringen av rettsvitenskapen 1850-1930 (tidsrommet er omtrentlig). Denne linjen er grundig behandlet i hovedlitteraturen, og det er også her artikkelen ”Oscar Platou leser Rudolh Jhering : Den moderne norske erstatningsrettens grunnlag i romersk rett” hører hjemme. Stikkord for perioden er avslutning av dansk-norsk rettsvitenskapelig enhet, påbegynnelse av nye dansk-norske og skandinaviske former for rettssamarbeid (lovgivning og juristmøter), omfattende europeiske impulser til rettsvitenskapen gjennom studiereiser og konferanser, og mer grunnleggende en europeisering av norsk rettsvitenskap. Dette siste innebar europeisering av både språk og begreper (rettskilde, rettsstat), metode og andre grunnleggende spørsmål (de ulike skolene) og rettsregler (import av ulike privatrettslige konstruksjoner). Særlig tysk rettsvitenskap formet den norske i denne perioden. Hovedlitteraturen nevner mange eksempler på det.

Artikkelen om Platous resepsjon innen erstatningsretten viser et detaljert eksempel på en vellykket resepsjon i perioden. Kandidater som bruker artikkelen aktivt, må få god uttelling for det. Særlig gjelder dette dersom de trekker linjer fra artikkelen over til generelle emner om internasjonaliseringen, slik som dens årsaker, dens virkninger, aktørers samspill (rettsvitenskap og Høyesterett) og annet.

En sjuende linje er internasjonaliseringens historie fra rundt 1930, og særlig fra 1945. I hovedlitteraturen behandles dette som internasjonalisering av rettsvitenskapen, men vi kan regne med at mange kandidater legger hovedvekten på det internasjonale statlige rettssamarbeidet og dets betydning for norsk rett. Store rettsområder er blitt regionalisert (EMK-rett, EU-rett, EØS-rett) eller globalisert (WTO-rett) med utbygging av felles rettsregler og tvisteløsningsmekanismer. Kandidatene kan vise hvilken betydning dette har hatt for produksjonen av rettsregler i Norge, både for Stortinget (inkorporering og transformasjon) og Høyesterett (tolking i tråd med EMD og EFTA- eller EU-domstolen).

Når det gjelder rettsvitenskapen, er bildet av internasjonaliseringen mangeartet fra 1930. Klassiske tyske forbilder har mistet mye av sin betydning, og annen utenlandsk og transnasjonal rettsvitenskap har trådt i stedet. Hovedlitteraturen nevner amerikansk og skandinavisk rettsrealisme og moderne tysk teori, men for metoden og andre grunnleggende spørsmål er det mye mer enn dette som har betydning: Store anglo-amerikanske navn som Hart og Dworkin blir omfattende kommentert og vurdert i floraen av nyere norsk rettsvitenskap. Og det statlige rettssamarbeidet nevnt ovenfor, gjør rettsvitenskapen om disse emnene internasjonal i seg selv.

Vurderingen

Vi kan kanskje forvente at de fleste kandidatene holder seg til hovedlitteraturens disposisjon, linjer og eksempler. Når de lange linjene i internasjonaliseringens historie i norsk rett skal behandles, er det nok også nødvendig å komme inn på mange av linjene som hovedlitteraturen behandler. Dette betyr ikke at hovedlitteraturens linjer (og særlig ikke eksemplene) er uttømmende. Dersom kandidatene får til en god analyse av andre linjer og eksempler, er det selvsagt positivt og et tegn på selvstendighet. Jeg tror imidlertid ikke vi kan forvente mye av dette, men det vil sensuren vise.

Her som ellers må sensorene altså premiere kandidater som viser selvstendighet. Dette gjelder også disposisjonen, særlig siden oppgavens  navn sammenfaller med en av hovedlitteraturens artikler. Kandidatene som velger en annen disposisjon som er hensiktsmessig og som viser selvstendighet, må få uttelling for dette. For eksempel kan noen kandidater behandle de lange linjene fortløpende som illustrasjon på de generelle spørsmålene (grunndisposisjonen er da tematisk, ikke kronologisk), mens andre kan velge å behandle de generelle spørsmålene etter
hvert som de reiser seg i behandlingen av de kronologiske linjene (grunndisposisjonen er da kronologisk, ikke tematisk).

Lars Magnus Bergh
2. mai 2008