SENSORVEILEDNING DAG 2 -  JUR3000 – 3. AVDELING VÅREN 2009
 

Innledning.

Spørsmål A gjelder foreldelse av fordringer. Oppgaven spør dels om en framstilling av de materielle hovedregler og dels om en rettspolitisk vurdering av foreldelse som rettsinstitutt. De to delene skal være like store, og til sammen utgjøre 5/6 deler av besvarelsen. Pensum og læringskrav for obligasjonsrett fremgår av
 /studier/emner/jus/jus/JUR3000/v09/JUR3000-1-2/pensumliste/. Det kreves god forståelse av reglene.

Spørsmål B gjelder rettshistorie. Studentene skal gi en kortfattet framstilling av forskjellen mellom konsiliatorene og glossatorene. Denne delen skal utgjøre 1/6 av besvarelsen. Pensum og læringskrav fremgår av
 /studier/emner/jus/jus/JUR3000/v09/JUR3000-2-4/pensumliste/. Også i rettshistorie kreves det god forståelse av emnet.
 

Del A

a) Hovedreglene om foreldelse av fordringer
 

Innledning

Foreldelse av fordringer er godt behandlet i pensum. I Hagstrøms obligasjonsrett behandles de alminnelige regler om foreldelse i kapittel 32, s. 739-758. Foreldelse ved passivitet behandles i kapittel 34-13 s.776-779. I Bergsåkers pengekravsrett behandles foreldelse i kapittel XV s. 316-354.
 

I del A a) skal det redegjøres for hovedreglene om foreldelse av fordringer. I og med at studentene skal foreta en rettspolitisk vurdering av reglene under spørsmål b), bør det aksepteres at besvarelsen går rett på de materielle reglene uten å sette selve foreldelsesinstituttet i en videre sammenheng. Det vil imidlertid være å foredra at studentene innleder oppgaven med å beskrive hva foreldelse av fordringer er og hvorfor vi har regler om dette.
 

Foreldelse er at en fordring eller en forpliktelse bortfaller eller modifiseres utelukkende på grunn av alder. Det er viktig at studentene presiserer at foreldelse krever hjemmel i lov. Den sentrale lov i emnet er Lov om foreldelse av fordringer 18.mai 1979 nr. 18 (foreldelsesloven). En student som ikke finner fram til denne vil etter min vurdering vanskelig kunne passere. Utgangspunktet er at foreldelsesreglene ikke kan fravikes ved avtale, unntatt når dette følger av loven, se for eksempel § 28 som gjelder fristforlengelse. Loven viker imidlertid for mer spesielle foreldelsesregler, se § 30, i tråd med det vanlige prinsippet om lex specialis.
 

Det er flere grunner til at fordringer kan foreldes, og den viktigste er hensynet til debitor. Debitor bør beskyttes dels mot at gamle uoppgjorte fordringer blir gjort gjeldende og dels mot å måtte gjøre opp samme fordring to ganger. Når lang tid har gått kan debitor være av den oppfatning at kravet ikke vil bli gjort gjeldende og innrette seg etter dette. På grunn av tidsforløpet vil det kunne være vanskelig å rekonstruere de faktiske omstendigheter.
 

Disposisjonen

Det er i hvert all fire spørsmål som studentene bør behandle når de skal redegjøre for hovedreglene om foreldelse:

1) Hvilke fordringer er gjenstand for foreldelse?
2) Hvilken foreldelsesfrist gjelder og når begynner fristen å løpe?
3) Hvordan avbrytes fristen?
4) Hva er virkningene av foreldelse?

1) Hvilke fordringer er gjenstand for foreldelse?

Det følger av § 1 at fordringer på ”penger eller andre ytelser” kan foreldes. Når det gjelder pengekrav er det ingen begrensning på hvilke krav som kan foreldes. Av andre ytelser inkluderes arbeids- og tjenesteytelser, tingsytelser som kjøpers krav på kjøpsgjenstanden samt retten til å få utstedt skjøte.
 

En grense dras imidlertid mot de tinglige rettigheter. Grensen her kan være vanskelig å dra, og det kan ikke kreves noen redegjørelse for dette i detalj. Et pluss bør gis til de studenter som ser at eiendomsrett ikke foreldes. Et vindikasjonskrav foreldes således ikke, selv om det kan falle bort av andre grunner. Heller ikke panteretter og tilbakeholdsretter er ytelser og foreldes således ikke. Dette følger av § 27 nr. 1. Det samme gjelder unnlatelser.
 

2) Hvilken foreldelsesfrist gjelder og når begynner fristen å løpe?
 

2.1 Alminnelige frister

Noen studenter vil kanskje begynne sin drøftelse her, og det må aksepteres. Foreldelsesfristene er detaljert regulert i foreldelsesloven. Paragrafene 2-3 regulerer den alminnelige foreldelsesfrist. I og med at oppgaven ber om en redegjørelse for hovedreglene, er det nok at studentene bare behandler disse paragrafene. Det vil imidlertid ikke være feil å kort behandle de ulike særskilte foreldelsesfrister som er regulert i §§ 4-9 samt tilleggsfristene i §§ 10-13.
 

Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år. Dette fremgår av § 2.
 

Fristens utgangspunkt er regulert i § 3. Hovedregelen er at fristen begynner å løpe fra ”den dag da fordringshaveren har rett til å kreve å få oppfyllelse” (§ 3 nr. 1). Dette er med andre ord når fordringen forfaller. Om forfallsdag er avtalt regnes fristen fra denne dag. Er forfallsdato ikke fastsatt, forfaller fordringen ved påkrav. Fristen løper da fra det tidligste tidspunkt det er rett til å fremsette påkrav (Rt. 1993.868). Ved oppsigelse er det utløpet av oppsigelsesfristen som er utgangspunktet.
 

For krav som springer ut av mislighold av kontrakt løper foreldelsen fra ”den dag misligholdet inntrer”(3 nr. 2). På tross av den relativt klare ordlyden, har paragrafen forårsaket en hel del diskusjon og vært oppe til prøving i Høyesterett flere ganger under 2000-tallet. Spørsmålet er om § 3 nr 2 skal tolkes selvstendig eller ses i lys av hovedregelen i § 3 nr. 1. I de tilfeller hvor tidspunktet for misligholdet sammenfaller med den dag kreditor kan kreve oppfyllelse oppstår ikke noe problem. Misligholdet inntrer normalt i det den mangelfulle gjenstanden/prestasjonen leveres og mottakers krav løper fra samme tidspunkt.
 

Problem kan imidlertid oppstå i de tilfeller hvor disse to tidspunkt ikke sammenfaller. Et eksempel er ved skjulte mangler. Her kunne man tenke seg to aktuelle tidspunkter; ved levering eller når mangelen oppdages. I Hagstrøms obligasjonsrett refereres rettsutviklingen fram til år 2002. Vi har imidlertid viktig avgjørelser fra tiden etter dette.
 

Uklarheter i forarbeidene har åpnet for at Høyesterett i en dom inntatt i Rt. 2000.679 har lest inne en reservasjon i tolkningen av § 3 nr. 2. I følge retten er det ikke nok at misligholdet har inntrådt, i tillegg må tapet må ha oppstått, smnl. § 3 nr. 1. Dommen gjaldt rådgiveransvar for pengeplassering. Spørsmålet var om fristen skulle løpe fra det ansvarsbetingede forhold/misligholdet (rådgivningen) eller fra det tidspunkt tap var oppstått (dårlige investeringer). Retten leste § 3 nr. 2 i lys av det alminnelige utgangspunktet i § 3 nr. 1 og la til grunn at før sistnevnte tidspunkt har skadelidte intet krav, og dermed ingen rett til å kreve oppfyllelse. Først på det tidspunktet det er mulighet for å fremme krav, begynner foreldelsesfristen å løpe. Starttidspunktet for foreldelse av krav oppstått som følge av mislighold av kontrakt må med andre ord leses i lys av foreldelseslovens § 3 nr. 1.
 

I en dom inntatt i Rt. 2002.696 la Høyesterett til grunn at fristens utgangspunkt likevel var leveringstidspunktet. Saken gjaldt feil ved ferdig levert hus. Mangelen forelå da huset ble levert og kjøperen var ikke rettslig sett avskåret fra straks å fremme sine erstatningskrav. I dommen tok imidlertid ikke Høyesterett avstand fra den tidligere doktrinen om at § 3 nr. 2 må leses i lys av § 3 nr. 1. Resultatet ble begrunnet med ulikheter i faktum.
 

Etter en dom inntatt i Rt. 2006.1705 oppstod imidlertid spørsmålet om rettstilstanden er endret slik at § 3 nr. 2 skal leses som en selvstendig regel, uten et krav om at et tapet må ha materialisert seg. Som følge av at et elektrisk anlegg var feilmontert oppsto det brann i kjelleren til Asker politistasjon. Saken gjaldt foreldelsesfristens utgangspunkt ved krav om erstatning for skadene denne brannen forårsaket. Høyesterett forsto foreldelsesloven § 3 nr. 2 slik at foreldelsesfristen begynte å løpe fra tidspunktet for levering av anlegget, og ikke fra tidspunktet da brann og påfølgende økonomisk tap oppsto. Dette standpunktet er siden fulgt opp i Rt. 2007.1236. En buss ble omkring ett år etter levering brannskadet som følge av en skjult mangel. Høyesterett kom, med henvisning til dommen inntatt i Rt 2006.1705, til at foreldelsesfristen for erstatningskravet på grunn av mangelen begynte å løpe allerede da bussen ble levert.. Dette måtte gjelde selv om det dreide seg om en skjult mangel og at kjøper dermed ikke var klar over at han hadde et misligholdskrav.

Som oppsummering kan man si at det i dag er klart at § 3 nr. 2 skal tolkes etter sin ordlyd. Løsningen er i overensstemmelse med de legislative hensyn om klarhet og forutberegnelighet som hele foreldelsesinstituttet hviler på.Paragraf 3 er den sentrale bestemmelse om fristens utgangspunkt. Det er et stor pluss om studentene kjenner rettsutviklingen her, men ikke noe krav for full uttelling om problemet ellers er godt behandlet.
 

Foreldelsesfristen ved ekstraordinært forfall (antesipert mislighold, bristende forutsetninger med mer) er ”den dag da fordringshaveren varsler skyldneren om at han gjør hevnings- eller forfallsgrunner gjeldende” (§ 3 nr. 3). Bestemmelsen er begrunnet i rimelighetshensyn. I motsetning til hovedregelen i § 3 nr. 1 hvor fristen løper fra det tidspunkt kreditor har rett til å bringe fordringen til forfall, er det i disse tilfeller det tidspunkt hvor kreditor faktisk velger å gjøre det som er relevant. Foreldelsesreglene skal ikke tving kreditor til å benytte ekstraordinære forfallsregler.
 

Foruten disse alminnelige regler om foreldelsesfristens utgangspunkt, knyttet til grunnlaget for kontraktsopphøret, har loven visse presiseringer for fordringer som bygger på særskilte grunnlag. Disse er for eksempel garanti (§ 3 nr. 4) og kausjon (§ 7).  De øvrige særlige bestemmelser som finnes i §§ 4 -9. Foreldelseslovens § 9 står i en særstilling. Paragrafen regulerer krav som bygger på et deliktansvar. Et pluss må gis til de studenter som legger ned noe tid på avgrensningen av anvendelsesområdet for § 3 nr. 2 og § 9.
 

2.2 Tilleggsfrister
 

Mens foreldelsesfristene som er behandlet ovenfor er objektive, er tilleggsfristene knyttet til kreditors subjektive forhold. I en oppgave om hovedregler kan man ikke forvente att studentene går inn på de spesielle tilleggsfristene. Tilleggsfristene i §§ 10 og 13 er imidlertid alminnelige i den mening at de gjelder for alle slags fordringer, og hører med i besvarelsen.
 

Paragraf 10 er den viktigste. Dersom kreditor manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse senest ett år etter den dag da kreditor fikk eller burde skaffet seg slik informasjon. Eksempel som nevnes av Bergsåker (s. 330) er at en forretning overdras med utestående fordringer, og den nye eieren mangler kunnskap om enkelt fordringer eller skyldnere. Det kan være vanskelig å etablere et nøyaktig tidspunkt for fristens utgangspunkt. Når burde kreditor skaffet seg slik kunnskap? Lovens formulering viser i alle fall at det hviler en viss undersøkelsesplikt på kreditor. Tilleggsfrist vil typisk være aktuelt i tilfelle av skjult mangel. Her må man imidlertid være klar over at foreldelsesreglene kan krysses av ulike reklamasjonsfrister med betydelig kortere frister.
 

Skyldes kreditors passivitet force majeure eller lignende forhold, gis det en tilleggsfrist etter § 10 annet ledd. Dette gjelde imidlertid ikke hindringen beror på kreditors egne forhold, som for eksempel sykdom.
 

Tilleggsfristene gis av hensyn til kreditor. Av § 10 tredje ledd fremgår imidlertid at det også her tas hensyn til debitor. Foreldelsestidspunktet etter § 10 kan derfor ikke forlenges med mer enn 10 år til sammen.
 

Foreldelse inntrer når foreldelsesfristen utløper. Som nevnt er den alminnelige foreldelsesfristen 3 år. Visse krav er undergitt spesielle frister. De studenter som klarer å gi en plausibel forklaring på hvorfor en viss frist er lengre eller kortere enn den alminnelige, bør gis et pluss.
 

I og med at oppgaven spør etter hovedreglene om foreledelse av fordringer, må det være ok å ikke behandle §§ 10-13 om tilleggsfrister. Det er nok at det nevnes at det i visse tilfeller kan gis tilleggsfrister som begrunnes i debitors subjektive forhold, mens foreldelsesfristene i alminnelighet ellers fastsettes ut fra objektive forhold.
 

3) Hvordan avbrytes fristen?
 

Fristavbrytelse er uttømmende regulert i foreldelsesloven §§ 14-19 og dens virkninger i §§ 20- 23. Hovedreglene om fristavbrytelse finnes i §§ 14 og 15 som regulerer fristavbrytende handlinger henholdsvis på debitors og kreditors side. Fristen avbrytes for det første om debitor erkjenner forpliktelsen (§ 14) samt om kreditor tar rettslige skritt for å få dom for kravet (§ 15).

Når det gjelder debitors erkjennelse av kravet, følger det av lovteksten at dette må gjøres uttrykkelig. I rettspraksis (Rt. 1997.920) heter det at kravet skal positivt og klart erkjennes, i ord eller handling. Loven nevner løfte om betaling eller betaling av renter. Også en forespørsel om betalingsutsettelser vil kunne ha betydning.  Ulike typer av forhandlinger, forlikstilbud og lignende vil imidlertid ikke oppfylle kravet til erkjennelse. Når erkjennelse forligger medfører dette at det løper en ny foreldelsesfrist fra erkjennelsen, § 20.
 

Hvilke rettslige skritt fra kreditors side som har fristavbrytende effekt er regulert i § 15. Dette gjelder rettslige skritt for å få dom, skjønn, voldgiftsdom eller tilsvarende avgjørelse. Om saken føres for domstolene, avbrytes fristen ved innlevering av forliksklage eller stevning. Om kreditor krever fordringen framsatt for motregning i en pågående sak gjelder det samme (§ 15 nr. 2 b). Det samme gjelder om debitor fremlegger fordringen for motregning. For voldgift gjelder egne regler, avhengig av voldgiftsavtalen (§ 15 nr. 3). Når det er foretatt fristavbrytende handling som nevnt, løper ingen foreldelse så lenge forfølgningen pågår, § 21 nr. 1. En ny frist (10 år) løper fra saken er avgjort § 21 nr 2 og 3.
 

4) Hva er virkningene av foreldelse?

Det følger av § 24 nr. 1 at den viktigste virkningen av foreldelse er at kreditor ”taper sin rett til oppfyllelse”. Debitors forpliktelse faller med andre ord bort ved utløpet av foreldelsen. I dette ligger også at retten til å benytte kravet ved motregning faller bort. Her har vi imidlertid noen unntak i § 26 som gjelder avtale og konnekse krav, som studentene nok kjenner til. Det kan ikke være noe minus at dette nevnes, selv om det i og for seg faller utenfor oppgaveteksten.

På sensormøtet kom det fram at de fleste studenter finner fram til foreldelsesloven. Det som skiller det gode fra de mindre gode kandidater er evnen til å foreta en rettslig analyse av hovedreglene (og bare disse). Mange kandidater nøyer seg med et summarisk referat av lovteksten, noe som ikke gir særlig uttelling.
 

b) Er det fortsatt behov for foreldelsesregler?

Det er meningen at oppgavens del b) skal være like omfattende som del a). Det kan tenkes at dette ikke riktig oppfylles av alle studenter. Jeg synes ikke vi skal trekke for mye for en viss ubalanse i besvarelsen, så lenge også del b) er forsvarlig besvart. Oppgaven er på sett og vis vanskeligere enn del a) da den fordrer en større oversikt over ulike kontraktsbeføyelser samt beføyelser som også relaterer seg til andre typer av krav enn slike oppstått i et kontraktsforhold.
 

Oppgaveteksten hjelper imidlertid studentene i gang, det må være i orden å sette de absolutte reglene om foreldelse i relasjon til de mer diffuse bestemmelsene om urimelighet i avtaleforhold og passivitet på den ene siden, samt de relativt korte reklamasjonsfristene på den andre siden. Oppgaven er ikke fullstendig besvart om kandidatene bare behandler hensynene bak foreldelsesreglene.
Innledningsvis kan det være greit å si noe om hvorfor vi har ulike bestemmelser om bortfall av forpliktelser i visse situasjoner?  Hva er det som legitimerer at et krav faller bort etter en viss tid? Både foreldelsesreglene, reglene om urimelighet i avtaleforhold, reklamasjonsfristene samt reglene om passivitet er begrunnet i hensynet til debitor, lojalitet i kontraktsforhold og en viss beskyttelse av status quo. Det er ikke rimelig at debitor skal leve i uvisse med hensyn til om han har ett krav å betale i det uendelige.
 

Passivitet synes uforenelig med kravet til lojalitet i kontraktsforhold. Synspunktet er at om kreditor unnlater å benytte sin rett, vil han kunne miste den. Dersom en part ved passivitet påfører sin kontraktspart et tap, kan det være grunn til å la tapet gå utover ham selv. Lojalitetsplikten sammenfaller i disse situasjonene med prinsippet om vern av status quo.  Ettersom tiden går kan det være uheldig å rippe opp i en faktisk tilstand ettersom forholdene festner.
 

Det som skiller foreldelsesreglene fra de øvrige bestemmelsene om bortfall av krav etter en viss tid, er hensynet til foruberegnelighet som har fått en avgjørende betydning for reglenes utforming. Etter foreldelsesloven er hovedregelen, som nevnt, at en fordring opphører etter 3 år om kreditor ikke gjør krav gjeldende eller debitor erkjenner forpliktelsen. Regelen er klar og forutsigbar og gir debitor full informasjon om den rettslige posisjon han eller hun befinner seg i. Hele vår formuesrett hviler på en forutsening om at forutberegnelighet i regelverket er i omsetningens interesse.
 

Foreldelsesreglene skiller seg på dette punkt vesentlig fra de øvrige regler om irregulært opphør av forpliktelser. Reglene om urimelighet i avtaleforhold og passivitet kan etter en avveining av situasjonen lede til at debitors forpliktelse faller bort eller justeres. Hva som nærmere ligger i ”reglene” om urimelighet i avtaleforhold og passivitet er ikke så lett å faststille. Hagstrøm mener det neppe lar seg gjøre å oppstille en uttømmende beskrivelse av når passivitet fører til rettstap (s. 76). De ulike lærene om urimelige kontraktsvilkår/avtl. §36, bristende forutsetninger eller rettsutvikling gir heller ingen klare holdepunkter for når en fordring på penger eller annen ytelse faller bort eller endres når tiden går og kreditor ikke gjør sitt krav gjeldende.
 

Bestemmelsene om reklamasjonsplikt er kanskje noe klarere. I hvert fall finnes det regler om reklamasjon spredt rundt i spesiallovgivningen. Det er særlig status quo prinsippet som ligger bak reklamasjonsplikten. Dersom kreditor vil ha forandringer i bestående forhold, må han selv ta initiativ ved en reklamasjon. Normalt begynner reklamasjonsfristen å løpe fra det tidspunkt kreditor ble kjent med eller burde ha oppdaget kontraktsbruddet. Reklamasjonsfristen er imidlertid som regel ikke fast, men oftest angitt til ”rimelig tid”. (Se for eksempel kjøpsloven (1988/27) § 32 og forbrukerkjøpsloven (2002/34) § 27.) Selv om standarden er den samme, er det klart at det skal foretas en individuell prøvning av hva som er rimelig tid i det enkelte tilfellet. I kjøpsloven ligger det en forutsetning om at fristen kan variere etter kjøpets art.
 

Reklamasjonsreglene skiller seg fra foreldelsesreglene på den måten at det også under dette reglesettet skal foretas en skjønnsmessig vurdering av hva som vil være den rimelige tiden i det enkelte tilfellet. I tillegg opererer vi oftest med mye kortere tidsfrister enn foreldelsesreglene. I forbrukerkjøp har vi imidlertid på grunn av influenser fra EU-retten (EU/EØS-direktivet om forbrukerkjøp 1999/44/EF) en regel om at ”rimelig tid” aldri skal være kortere enn to måneder. Den rimelig tid det henvises til i § 27 første ledd er derfor å regne som en tilleggsfrist for forbrukeren.
 

I kjøpsloven og i forbrukerkjøpsloven har vi i tillegg til de fleksible og korte reglene om reklamasjon, også absolutte frister for reklamasjonskravet: Debitor mister retten til å reklamere om han ikke gjøre dette i forbrukerkjøp innen 2 år (fkjl. § 27 annet ledd første setning) eventuelt 5 år dersom tingen er ment å vare vesentlig lengre (§ 27 annet ledd annen setning), i andre kjøp innen 2 år dersom selgeren ikke har påtatt seg lengre ansvar (kjøpsl. § 32 annet ledd). Hvis kjøperen/forbrukeren ikke reklamerer i tide, tapes retten til å gjøre mangelen gjeldende. For mangler som først viser seg etter at den absolutte reklamasjonsfristen er ute, står vi i realiteten overfor en slags foreldelsesregel fordi den fritar selgeren for ansvar for mangel ved tingen som først viser seg etter at sistefristen er ute. (Se Selvig Kjøpsrett til studiebruk, 2006 s. 255).
 

Det er imidlertid viktig å være klar over at selv om kjøperen/forbrukeren har reklamert i tide, avbryter ikke dette foreldelsesfristen etter foreldelseslovens §§ 2 og 3. Det kreves normalt at kjøperen har reist søksmål eller brakt saken inn for forbrukertvistutvalget. Ved skjulte mangler kan man derfor tenke seg at foreldelse etter foreldelsesloven inntrer før de kjøpsrettslige absolutte reklamasjonsregler. Reklamasjonsfristene og foreldelsesfristene løper helt uavhengig av hverandre.
 

Fra ett rettspolitisk ståsted kan man spørre om det virkelig er nødvendig med et dobbelt sett av foreldelsesregler i form av absolutte reklamasjonsregler og alminnelige foreldelsesregler. Spørsmålet er om ikke denne situasjonen mer hindrer enn bidrar til forutberegnlighet for debitor når han er kjøper/forbrukerkjøper.
 

Absolutte reklamasjonsregler hører imidlertid til unntaket. I det store og hele er det det relative innholdet i reklamasjonsreglene, og de andre normene for opphør av forpliktelser som følge av passivitet, som skiller disse fra de mer absolutte foreldelsesreglene. Nettopp dette at innholdet i reglene ikke er så lett å fastholdet gjør at foreldelsesreglene med sine relativt klare og objektive regler framstår som et nødvendig supplement til de mer ”moderne” reglesett. (Det er forøvrig en overdrivelse å hevde at passivitetsinstituttet ikke skulle være like gammeldags som reglene om foreldelse). Foreldelsesreglene representerer en slags objektiv ytre ramme, en grense for når en forpliktelse sikkert opphører.  Meningen med foreledelsesreglene er at de skal være klare og entydige, slik at prosess om disse ikke skal være nødvendig. At man lovteknisk ikke har lykkes med dette, jfr. diskusjonen ovenfor, er en annen sak. I tillegg er det viktig at kandidatene ser at foreldelsesreglene favner videre enn de øvrige regelsett, som bare gjelder kontraktskrav.

Del 2 Omtrent hvilke århundrer hører henholdsvis konsiliatorene og glossatorene til i? Gi en kortfattet redegjørelse for hva som er den mest karakteristiske forskjellen mellom de to retningene.

Glossatorene og konsiliatorenes virksomhet beskrives i lærebokas kapittel 7: Romerrettens gjenfødelse i Italia og dens resepsjon i Europa på sidene 115-128. Veiledningen baserer seg på denne fremstillingen.
 

Den østromerske keiserens Justinian (527-565) er kanskje mest kjent for lovverket Corpus Juris Civilis. Lovverket bestod av Codex (de keiserlige lover), Institutiones (en lærebok i jus), Digesta (rettsvitenskaplige arbeider) og Novellae (senere lovgivning). Den store betydningen av Justinians lovverk var at Digesta, men senere også Codex og Institutiones, ble hovedkilden for romerrettens renessanse i høymiddelalderen. Glossatorenes og konsiliatorenes tolkning og bearbeidelse av de romerrettslige vitenskaplige arbeider i Digesta muliggjorde den omfattende resepsjonen av romerretten som fant sted i Europa i middelalderen.
 

Glossatorene virket i Nord-Italia på 1000- og 1100-tallet. Glossatorene var vitenskapsmenn som arbeidet med en form av strikt tekstanalyse; en skolastisk metode. Skolastikkens utgangspunkt var at de antikke skriftene hadde absolutt autoritet; i dem kunne man finne sannheten om virkeligheten. Glossatorene utførte en minutiøs språklig granskning av Digesta og forsøkte med filologisk analyse som metode å oppløse motsigelser og forklare uklare steder i teksten med forklaringer andre steder i teksten. Glossatorene benyttet en analytisk framgangsmåte med differensierte definisjoner. Dette innebar at innbyrdes motstridende termer ble løst opp i ulike underbegreper, til man hadde funnet én felles betydning som kunne oppheve motsigelsene. Glossatorene strebet etter å skape en terminologisk enhetlig og praktisk sammenstilling av romerrentens uttallige institutter. Glossatorene oppfattes derfor som opphavet til den følgende europeiske rettsvitenskapen.
 

Konsilitaorene kalles også post-glossatorer. Dette indikerer dels at de i tid virket etter glossatorene (1200-1400) men også at de oppfattes som faglige etterfølgere av glossatorene. Uttrykket konsiliator kommer fra consilium, som betyr råd. Konsiliatorene var da også mer rådgivere enn rettsvitenskapsmenn som deres forgjengere glossatorene. Oppgaven bestod i å forfatte juridiske betenkninger i aktuelle politiske, diplomatiske, administrative og privatrettslige spørsmål. På de første områdene fortsatte de glossatorenes arbeid, om enn på selvstendig vis, men i privatretten ble de nyskapere. Konsiliatorene drev ikke bare med tekstanalyse. I sitt virke som voldgiftsdommere og sakkyndige tok de hensyn også til lokale rettskilder, som ble integrert i romerretten. De forholdt seg ganske fritt til de romerske tekster, for eksempel begrepene fikk et større anvendelsesområde. Konsiliatiorenes bearbeidelse av den teoretiske Digesta med glossatorenes merknader, gjorde hele rettssamlingen praktisk anvendbar. Dette la grunnlaget for den resepsjon av romerretten som senere fant sted i Europa.
 

Den rettshistoriske delen av oppgaven gjelder et sentralt emne i rettshistorien, resepsjon av romerretten. Studentene bør klare å svare noe på oppgaven, selv om dens vekting (1/6) er så liten at man kanskje må kunne få ståkarakter uavhengig av rettshistorien. Dette fordrer imidlertid at resten av oppgave er bra. Dersom rettshistorien er ubesvart, er det rimelig å sette kandidaten ned en karakter.

Helsingfors 13. mai 2009
Ellen Eftestøl-Wilhelmsson

Oppdatert etter sensormøte 25.mai