Stadig flere bøker forbys og stemmer stilnes

 

 

Jorunn Kanestrøm

Litteratur har stor kraft i seg.

Bøker kan oppleves som farlige for moral og myndigheter, og sensureres i store deler av verden, også i demokratier.

Hva er konsekvensen av det?

Jeg heter Jorunn Kanestrøm, og dette er Universitetspodden.

Ytringsfrihet er ingen selvfølge i en polarisert verden.

Forfattere forfølges, tvinges til å endre tekster, og de trues til taushet.

Noen slutter å skrive.

Jeg har invitert to gjester i studio for å drøfte dette temaet.

Den ene er deg, Andreas Hatlevik.

Velkommen.

Du leder Norsk Pens litteratur- og kunstutvalg.

I tillegg er du redaksjonssjef for sakprosa i Bonnier Norsk Forlag, og du leder Ytringsfrihetsutvalget i Den norske forleggerforening.

Andreas, hvor utbredt er sensur av litteratur i verden i dag?

 

Andreas Hatlevik

Det er ganske utbredt, altså.

Det er selvfølgelig i de statene og land og nasjonene som vi forbinder med type sensur og autokratier, diktaturer ... Iran, Kina, Russland ... Disse typer statene.

Så er det nokså utbredt.

Mye mindre i Norge, heldigvis.

 

[Jorunn Kanestrøm]

Og da tenker jeg jo ... Hva er da typiske drivende faktorer for sensur av litteratur?

 

Andreas Hatlevik

Litteraturen er tanke nedført i skrift.

Enten om det er fiksjon, skjønnlitteratur, eller om det er sakprosa, virkelighetslitteratur.

Og den litteraturen som fungerer som en måte å dele ideer og tanker og verdier og følelser på, et autoritært regime vil oppleve at det må stoppes for å beskytte makten sin.

For å stoppe eventuell kritikk, forbudte tanker ... Så det er typisk en drivende faktor for sensur i autoritære stater.

Beholde makten, rett og slett.

I demokratiet ser vi en litt annen utvikling nå.

Det har vært litt hele tiden, men kanskje litt mer nå i det siste.

Det er mer på moral, det som kalles identitetspolitikk, polariseringen, som gjør at man kanskje i større grad beskytter sine egne standpunkter eller verdisyn i et demokrati.

Det er drivende faktorer for de to litt ulike systemene, da.

 

Jorunn Kanestrøm

Så det handler mye om hvilke verdier som skal spres eller ikke?

 

Andreas Hatlevik

Ja, for litteraturen skal være fri, og kunsten skal være fri.

Nettopp for at det skal utfordre etablerte sannheter, etablerte ideer.

Skape empati, skape forståelse, men også bryne ideer.

Det er ingen som sier at alle skal være enig i alt som skrives i en bok.

Det kan godt skape ganske heftig debatt, og det skal det gjøre.

Men hvis litteraturen er helt fri, så kan du ikke kontrollere den debatten.

Kan ikke kontrollere de meningsutviklingene og de ideene som kommer.

Og det vil være et problem for de som ønsker oss å lede og styre med litt hard hånd, da.

 

Jorunn Kanestrøm

Og da ser vi jo utviklingen av et stadig mer polarisert USA under Donald Trump.

Hvor demokratiet nettopp utfordres og fag fjernes fra pensum og sensur brer om seg.

Hva bekymrer deg mest i dette bildet?

 

Andreas Hatlevik

Det ene er på USAs vegne, som frihetstårnet vi har sett bort til i Norge i mange år etter krigen.

Det er viktig for oss, ytringsfrihetens forkjemper på mange måter.

Er den under press i USA, så er det en utfordring for USA, men også for oss.

For vi importerer mange av våre ideer og tanker og forestillinger fra USA til Norge.

Enten bevisst eller ubevisst, med kulturutveksling og sånn.

Det som skjer over i USA, skal vi se nøye på om kan skje i Norge også.

Og vi må begynne å vaksinere oss mot det best mulig.

 

[Jorunn Kanestrøm]

Vi skal snakke mer om det, og ikke minst hvordan vi kan vaksinere oss mot dette.

Men først, vi har med oss Randi Cathinka Neverdal, velkommen.

Du er universitetsbibliotekar, og kan masse om forbudte bøker, med USA nettopp som spesialfelt.

Cathinka, hva er det som typisk kjennetegner litteratur som sensureres eller forbys i verden i dag?

 

Randi Cathinka Neverdal

I totalitære regimer eller i krigssituasjoner så er det stort sett regimekritisk litteratur som angripes først av alt, men det har alltid vært religiøse, politiske, sosiale og kulturelle grunner til å sensurere.

Og det går igjen igjennom historien, og i demokratiske samfunn i dag så er det òg forsøk på sensur fra alle kanter.

Men det er særlig skjønnlitteratur som representerer stemmen til skeive, eller etniske minoriteter eller urfolk, som blir forsøkt fjernet fra offentlige bibliotek.

 

[Jorunn Kanestrøm]

Er det ulikheter da mellom forskningslitteratur og skjønnlitteratur når det kommer til sensur?

 

Randi Cathinka Neverdal

Det er i stor grad tematisk likhet mellom kjønnslitteratur og forskningssensur når det gjelder sensur.

Så i forskningssensuren så er det òg kjønnsidentitet, skeiv tematikk, bøker om rasisme som er spesielt utsatt.

Men der er det i tillegg tema som miljø- og klimaforskning og kvinner og kvinnehelse som er under angrep, da.

 

Jorunn Kanestrøm

Og den sensuren kom jo til uttrykk på litt ulike måter, har du lyst til å utdype om det?

 

Randi Cathinka Neverda]

I demokratiske samfunn tar sensuren ofte mindre synlige former.

Som er vanskeligere å identifisere og mobilisere mot.

Så du har sjølsensur av redsel for kritikk, f.eks., og økonomiske former for sensur.

Som trusler om rettssak eller tap av finansiering, som vi ser mye av i USA i dag.

 

Jorunn Kanestrøm

Vil du supplere Andreas?

 

Andreas Hatlevik

Jeg tenker at sensuren ... Hvordan uttrykkes den?

Som du er inne på, det er jo forskjellige måter, metoder, som brukes.

Egentlig uendelighet av metoder, så lenge det har det formålet.

Jeg vil trekke fram ...

Den alvorlige sensuren som skjer i mer diktatur og autoritære stater her også, bare for å si det.

Derfor er det snakk om forbud, trakassering, vold og fengsling av forfattere som prøver å skrive noe som er annerledes enn det som er det rådende tankegodset.

Vi må aldri glemme det når vi snakker om det som skjer andre mer demokratiske land, at det er en veldig alvorlig sensur av litteratur.

Metodene som brukes i demokratiske land, er jo ikke disse ennå, forhåpentligvis.

Men det er samme formålet som å få stilne stemmer eller å fjerne stemmer over tid.

Men heldigvis er det ikke på det nivået som vi ser i disse andre statene ennå.

 

Jorunn Kanestrøm

Men påvirkes demokratiske land av hva som skjer i autoritære regimer når det gjelder sensur av forfattere og litteratur?

 

Andreas Hatlevik

Det er vanskelig for meg å si hvordan disse ideene flyr over landegrensene.

Men det er klart at det er noen trekk ved stater som sakte, men sikkert blir mindre demokratiske.

Det er en skala her.

Fra diktaturet på den ene siden til det fullstendig liberale demokratiet på den andre siden.

I den kontinuumet der så er en del av virkemidlet at man stilner stemmer.

Om man skjelner til hverandre eller blir inspirert, eller om det bare er en indre dynamikk og logikk når man utvikler seg på den måten, det vet jeg ikke.

Men resultatet blir jo på en måte det samme.

Man stilner stemmer.

Det er det man ikke ønsker.

 

Jorunn Kanestrøm

Hva vil du da løfte frem som typiske former for sensur av litteratur i liberale demokratier?

 

Andreas Hatlevik

Den ene måten er at det kanskje er ... Dette er jo en diskusjon, bare for å si det.

Argumentet er ofte ikke at 'jeg vil stilne denne stemmen', 'jeg vil trekke denne boken direkte'.

Det handler mer om at det kanskje er nakenhet, det beskriver seksualitet, det beskriver ... Altså, dette vil ikke mine unger møte.

F.eks. i en barnebok som snakker om ungdommelig seksualitet og minoritetsopplevelser.

Sånn at det har hatt en form som ikke er så direkte.

En mer subtil form for å trekke bøker.

Spør man om det er fordi det har en annen verdi, er det en form for sensur, så vil de kanskje argumentere for at det ikke er det.

Men det vil få det samme resultatet.

Det er subtile former for sensur som skjer i liberale demokratier.

Ikke det man ser i autoritære regimer, der vi trekker boken fordi den sier noe negativt om staten.

 

Jorunn Kanestrøm

Og da er det jo ikke bare staten som nødvendigvis ønsker å sensurere.

Vil du fortelle litt om ulike aktører som ønsker å gjøre det?

 

Andreas Hatlevik

Ja, det er det at foreldregrupper går inn og vil fjerne bøker fra biblioteker, f.eks.

Det ser man i USA, det ser man ... Det er jo ikke statlig, det er foreldregrupper som gjør det.

Det er viktig for meg å snakke med innestemme i en sånn diskusjon som dette.

At det ikke nødvendigvis ... Det kan være helt tydelig politisk utgangspunkt.

Vi vil stilne de stemmene.

Det er jo helt forkastelig.

Og så er det noen ganger der det kan være at man mener at barnet ikke skal utsettes av disse bøkene som har en sånn type budskap.

Men problemet er bare at det er vanskelig for oss å skjønne hva det er for noe.

Og det andre er at resultatet blir at bøkene trekkes.

Og resultatet blir jo da at disse ideene ikke kommer fram.

At ungene ikke får snakke om det, at vi voksne ikke får diskutere ideene som kommer fram i bøkene.

Og det er et problem.

Det er et problem for demokratiet, for dette står jo på fundamentet av ytringsfrihet.

 

Jorunn Kanestrøm

For barn har informasjonsfrihet hvis de ønsker å hente og lese bøker fritt fra biblioteket.

 

Andreas Hatlevik

Ja, det har de, men det er noen aldersgrenser her.

Vi skal ikke se bort ifra at noen bøker passer for noen aldersgrupper etc.

Men i bunnen så skal det være åpnet for at alle kan lese det de vil.

 

Jorunn Kanestrøm

Norge har også en historikk for sensur av litteratur, og vi skal høre et utdrag fra ei bok som ble gitt ut i Norge i 1956, og politianmeldt og konfiskert og forbudt i 1957.

Forfatteren er Agnar Mykle, og boken heter 'Sangen om den røde rubin'.

 

Lydklipp fra Storytell

Han la atter hodet på hennes mave.

Med lukkede øyne tok han tak i bremmen på hennes kjoleskjørt og trakk det langsomt opp på henne i smårykk.

Han kjente at det foregikk en varm, stille kamp inni henne.

Hun lettet ørlite på kroppen for å hjelpe ham.

Samtidig tok hun hans hender for å hindre ham.

Hennes motstand var ham vidunderlig kjærkommen, det uutholdelige trykk brast i ham, med et rykk hadde han ført hånden opp og lagt den mot hennes skjød.

Han kjente hennes skjøds mykhet og fuktige varme under sin håndflate.

Han lot hånden ligge der.

Hans hånd var fast da hun kom med hendene for å fjerne den.

Han hadde ført hånden inn mellom hennes lår, holdt hennes skjød i sin utspilte hånds klype.

Hun reiste seg halvt og tok omkring ham.

Hennes lepper dirret.

Hun så ham brennende inn i øynene, som om hun lette etter en bror, en forsvarer.

Hun sa, Ask.

Ja.

Så falt hennes hode ned, og hun snudde ansiktet mot veggen, og hun lå stille, og han kjente henne, og langsomt trakk han hennes lille silketruse av, og hennes duft var varm og fuktig og sterk, en drivhusduft.

Jorunn Kanestrøm

Her hører vi om Ask Burlefot som er sammen med en ung kvinne.

Lydklippet ble lest av Hallbjørn Rønning.

Boken vakte stor debatt i Norge i 1950-årene, da romanen ble oppfattet som pornografisk.

Og Cathinka, dette fremstår jo ikke som så veldig utuktig i 2025?

Syns du det?

 

Randi Cathinka Neverdal

Nei, egentlig ikke.

Det ble ikke flere romaner om Ask Burlefot.

Han hadde planlagt en trilogi, men det ble bare de to bøkene.

Dette er jo lett gjenkjennelig i dag.

For når forfattere og bøker får massiv negativ oppmerksomhet og ting blir tatt ut av sin sammenheng og blir stempla som farlig for barn, som er et vikarierende motiv vil jeg se i mange tilfeller, så kan det føre til en slags ‘chill factor’, en nedkjølingseffekt i alle ledd i bokbransjen.

Fra forfattere som ikke tør å skrive om det de har lyst til å skrive om, til forlag som ikke tør å utgi det.

 

Jorunn Kanestrøm

Hva er historikken for sensur av litteratur i Norge?

 

Andreas Hatlevik

Hvis du tenker fra krigen, da ... Ikke fra 1814, da vi fikk ytringsfrihetsparagrafen 100 og sånn, men etter all sensur som var under krigen, så har vi hatt en fin utvikling i Norge.

Men vi har noen saker, Myklesaken er et eksempel, men også Bjørneboe.

Og du har diverse saker som ofte handler om usedelighet eller ... Eller seksualitet, f.eks.

Og så har du noen diskusjoner med nøkkelromaner og nøkkelbøker som har fått veldig sterk kritikk for å utlevere de som står i slike saker.

Vi har hatt det godt stelt for sensurfronten i Norge de siste årene.

Det finnes eksempler, men de er ganske få, som har gått helt til domstolen.

Det vi ikke vet så mye om, er selvsensuren du er inne på.

Vi vet ikke hva forlagene eller forfatterne ikke vil skrive om, for de er redd for førsensur.

Noen vil kunne argumentere for en redigering eller nødvendig diskusjon om hva man faktisk kan skrive om, men jeg tror at hvis man går inn på det, så er det større mørketall på hva som faktisk ikke kommer ut i den norske offentligheten.

 

Jorunn Kanestrøm

Norge er jo i verdenstoppen når det gjelder presse og ytringsfrihet, og vi er forplikta til lover som regulerer dette her.

Men alt står altså ikke helt på stell?

 

Andreas Hatlevik

Nei, det gjør ikke det.

Jeg vil også si at jeg har snakket med flere bibliotekarer rundt om.

Jeg vil også si at bibliotekarene kanskje er blitt en førstelinje for ytringsfriheten på litteraturfronten.

Kanskje har de alltid vært det, men det er ingen tvil om at de nå står i møte med foreldre og lesere av alle typer, som også kan utfordre dem på hvilke bøker de har i bibliotekene.

F.eks. foreldregrupper som mener det kan være feil bøker til barn.

Det er tegn vi ser som er en smitteeffekt fra USA og andre slike land.

Derfor er jeg så opptatt av at så langt har vi det ganske bra i Norge, men vi ser tegn som gjør at vi må vaksinere oss mot dette her.

 

Jorunn Kanestrøm

Det begrepet er ganske friskt, hva mener du med at vi må vaksinere oss?

 

Andreas Hatlevik

Kanskje det er en slags påfyllvaksine?

Vi har en veldig god utgangsvaksine i Norge.

Vi har godt utbygd infrastruktur på ytringsfrihet på litteratur.

Med offentlig finansierte biblioteker, med støtteordninger med bokloven.

Og så har vi pressefriheten, bare søsteren vår, som er veldig viktig med tanke på ytringsfrihet her.

Vi har en god rigg for ytringsfrihet i Norge.

Det er vanskelig å påvirke hvilke bøker vi skal ha og ikke ha.

Ikke privat alt.

Men man blir sårbar når man står overfor disse kreftene der ute.

Også i en sånn type rigg.

Derfor må vi revaksinere oss litt.

Det handler litt om holdningene.

Det gjelder også akademikere.

Det gjelder alle som driver med det frie ord.

At man kanskje må stålsette seg litt mer og tenke mer at det man gjør har en høyere himmel over det man driver på med enn bare det man sjøl skal snakke om.

Nemlig at man er med på å bidra til et offentlig ordskifte.

 

Jorunn Kanestrøm

Ytringsfrihetskommisjonen snakker om ytringsberedskap og demokratisk beredskap.

Men også om sivilforsvar for toleranse og mangfold.

Dette er jo ganske sterke ord.

 

Andreas Hatlevik

Ja, men det er jo sant.

Jeg vil si at det er sanne ord.

Det vi ikke snakker om, går under jorden og vokser opp på måter som vi kanskje ikke ønsker det.

Det har noe med innovasjon å gjøre.

Utvikling av samfunn og mennesker, og ikke minst også næring.

Det er en positiv beredskap til å skape et livskraftig samfunn.

At vi kan snakke om og skrive om det vi vil.

 

Jorunn Kanestrøm

Du er opptatt av biblioteket og universitetsbiblioteket som en beredskapsarena for å styrke demokratiet?

 

Randi Cathinka Neverdal

Ja, absolutt.

Noe av det som Andreas var inne på her òg.

Nå jobbes det for fullt i hele Bok og Bibliotek-Norge for å styrke den beredskapen.

Noe mot sensur, for ytringsfrihet og for demokrati.

Og det jobbes på mange forskjellige måter.

Noen av sensurforsøkene internasjonalt har gått fra å være enkeltpersoner til å være politiske grupperinger og politikere som bryter inn.

Og prøver å styre hva vi har tilgjengelig i bibliotekene våre, og hva forskere og undervisningspersonell har tilgjengelig.

Så vi prøver å øke oppmerksomheten rundt de formene for sensur som faktisk påvirker vår tilgang til litteratur, og så prøver vi å øke beredskapen på mange forskjellige måter.

 

Jorunn Kanestrøm

Andreas, hva gjør Norske PEN i møte med sensur av forfulgte forfattere?

 

Andreas Hatlevik

Vi har en viktig ordning der vi løfter fram disse friby-forfatterne våre, som kommer fra land der ute.

Som har blitt nektet å gjøre det de kan og det de skal, nemlig å skrive de bøkene de vil.

Så støtter vi dem og hjelper dem, og så får vi flere av dem til Norge.

I seg sjøl er det bra for de landene de kommer fra og det internasjonale arbeidet som Norsk PEN gjør, som er et veldig viktig arbeid.

Men vi retter blikket mot Norge nå.

Vi kan lære av de menneskene som har opplevd dette her, hva det er vi må unngå.

I tillegg til det har vi et fokus på unge i Norsk PEN nå.

Og ikke også en ny satsing på ytringsfrihet i arbeidslivet.

Det vi nå snakker om, handler om litteratur først og fremst.

Men det angår hele den offentlige samtalen på mange måter også.

Og innenfor mitt område, altså kunstlitteratur.

Så støtter vi Forbudte bøker-uken, som er veldig viktig for oss å være med på, sammen med Biblioteksforeningen.

Nettopp for å sette fokus på akkurat det vi nå snakker om.

Bøker er under press.

Vi er kanskje ikke der at det skjer masse direkte sensur, men vi må vaksinere oss, vi må være forberedte og være i beredskap og snakke om dette.

Det er den beste måten å være klar for det.

Det er et fokus vi har.

 

Jorunn Kanestrøm

Du leder også ytringsfrihetsutvalget i Den norske forleggerforeningen.

Og forlagene skal jo være garantister for ytrings- og trykkefriheten, ved at de sikrer at de viktige historiene kommer ut.

Men de skal også være modige i sine beslutninger om hva de publiserer.

Hvordan syns du at forlagene løser denne samfunnsutfordringen?

 

Andreas Hatlevik

Jeg syns forlagene i utgangspunktet gjør det veldig bra.

Det kommer utrolig mye bøker hvert år i Norge, mange titler av alle typer.

Fra nisjebøker til store samtalebøker i alle sjangre.

Vi gir ut en stor bredde av litteratur i Norge.

Der gjør forlagene en formidabel jobb.

Det er også såpass konkurranse i markedet at mange får muligheten.

Er vi gode til å gi ut bøker som utfordrer oss sjøl?

Er vi gode til å gi ut bøker som utfordrer det litt vanskelige i samfunnet?

Det er jo en diskusjon innimellom om bøker som gir ut.

Vi får med oss det i mediene, at noen bøker blir mer diskutert enn andre.

Men kanskje kan vi være enda mer foroverlent i framtiden på akkurat ...

Tørre å gi ut noen bøker som utfordrer status quo.

Nettopp for å unngå at vi havner i en situasjon der alle mener det samme.

Jeg ser ikke vi gjør det nå, men det er bare viktig å fortsette med det fremover.

Så vi har et ansvar, forlagene har et definitivt ansvar å bruke litteraturen som en viktig bjelke for uttrykksfrihet.

 

Jorunn Kanestrøm

Har du et eksempel på en forfatter eller en bok som har vært veldig mye drøftet før den kom ut?

 

Andreas Hatlevik

Vi har jo hatt flere diskusjoner på sakprosa-feltet.

De bøkene som har vært omdiskutert, handler ofte ... Kan vi diskutere at det er helt legitime diskusjoner, bare for å si det.

Du har partier i boken, som ble gitt ut i fjor høst om Arbeiderpartiet.

Du har Vides Hjort, som har gitt ut noen bøker derunder ... De sliter med å få brukt familien sin som en del av innholdet.

Det har vært mer diskusjoner om litteraturen.

Jeg vil ikke si at vi akkurat nå har noen store diskusjoner om sensurerte bøker.

Men det jeg vet, er at i forlagene skjer det diskusjoner hele tiden om kan vi gi ut denne boken?

Kan denne forfatteren gi ut boken?

Forfatteren har en veldig sterk personlig historie der det er vold involvert.

Kan vi gi ut denne boken med fare for den forfatterens liv?

Sånne typer diskusjoner.

Svaret er at politiet skal ta ansvar for sikkerheten, forlagene skal gi ut bøkene.

Det tror jeg vi har klar avbestilling på.

Så det er noen sånne diskusjoner, men ikke store offentlige diskusjoner som vi kan ta opp nå.

Men de kan komme.

 

Jorunn Kanestrøm

Hvordan er det med ulike former for sensur som påvirker demokratier i dag, Katinka?

 

Randi Cathinka Neverdal

Demokratiet er avhengig av fri flyt, av ideer, av kunnskap og et mangfold av stemmer for å fungere godt.

Da er biblioteket en aktør.

Befolkningen må ha tilgang til etterrettelig informasjon for å kunne gjøre gode valg, osv.

Sensur gjør det jo lettere for totalitære krefter å nå fram.

Å bane vei for propaganda.

For der du har sensur, vil du òg gjerne ha propaganda.

Begge brukes for å ta kontroll over historien og ha monopol på sannheten, som egentlig er det alle former for sensur dreier seg om.

Hvis vi ser på utviklinga i Russland, er det det som har skjedd der, og det er der USA er på vei.

Så jeg er veldig enig med Andreas her i at vi trenger å vaksinere oss.

 

Jorunn Kanestrøm

Ja, når du sier propaganda, så tenker jeg på det mye brukte begrepet desinformasjon.

Og ytringsfrihetskommisjonen har i sin rapport fra 2022 gitt uttrykk for at vi må finne nye måter å styre vår tids overflod av informasjon på, samtidig som vi tar vare på ytringsfriheten.

Og hva er da gode alternativer til sensur i møte med spredning av nettopp desinformasjon og hatefulle ytringer?

 

Andreas Hatlevik

Et viktig element som Forleggerforeningen og ytringsfrihetsutvalget er opptatt av, er at forlangenes rolle også er å sikre kvalitet i det man gir ut.

Være en kvalitetskontrollør både til fakta og til innholdet.

Sånn at i havet av informasjon som fins der ute, noe er sant, noe er ikke sant, så må jo forlagene være de som prøver å gi ut ting som er sant.

... ting som er sjekket, og ting som kvalitetsmessig kan være med på å løfte den offentlige samtalen kvalitativt riktig.

Så det er ikke bare å slippe alle krefter fri heller, alltid.

Jeg er ikke imot at alle må kunne si noe, uansett hvem du er, innenfor de lovene vi har, i juryer og etc.

Men forlagene har et eget spesifikt ansvar for at det vi gir ut, har en kvalitet som kan være med og løfte samtalen videre, enten de skjønner eller fakta-bøker.

 

Randi Cathinka Neverdal

Jeg er enig med Andreas i det.

Ansvarliggjøring av alle aktører i ytringsrommet.

Faktasjekking, kjempeviktig.

Tradisjonelle redaktørstyrte medier burde styrkes.

Vi må styrke kritisk tenkning, både i skolen og på universitetet og generelt i samfunnet.

Vi må være kildekritiske.

Men ikke minst må vi ansvarliggjøre teknologiselskapene og eierne av sosiale medier.

 

Jorunn Kanestrøm

Så er det jo sånn at du har ganske god oversikt over forfattere og en del sensurerte bøker i USA, og der er det jo også noen forskere på litteratur.

Og Sue Curry-Jansen, professor i medier og kommunikasjon ved Mullenberg College i USA, skriver i boken 'Sensorship', 'The not that binds power and knowledge' at sensur er en slags uløselig knute som knytter kunnskap til makt, og at sensur derfor vil forekomme i alle samfunn til alle tider.

Hva tenker du om det?

 

Randi Kathinka Neverdal

Den boka kom ut i 1992, men det er fremdeles den aller beste drøftinga av hva sensur er, mener jeg da.

Jansen refererer til Foucault og Nietzsche, og deres forståelse av sammenhengen mellom kunnskap og makt, og jeg tror Jansen har helt rett i det du nevnte her.

All sensur handler jo til sjuende og sist om å ha kontroll over historien, og ha monopol på sannheten, som nevnt før.

Den tesen til Jansen åpner for en forståelse av sensur, som gjør det mulig å identifisere mer skjulte former for sensur.

For sensuren endrer form, alt ettersom hva slags samfunn den utøves i.

Så i demokrati, som ofte har ytringsfrihet nedfelt i Grunnloven, sånn som vi har i Norge, så tar sensuren andre former, som sjølsensur og økonomiske former for sensur.

Og vi må lære oss å gjenkjenne de formene for sensur, og de mekanismene som hindrer fri flyt av kunnskap og ideer.

Og Jansen introduserte jo også konseptet markedssensur, og sa at når markedskreftene får fritt spillerom, så fører det til en slags systemisk sensur, der kunnskap og ideer som er kritiske til markedstankegangen, ikke når fram.

Og hvis det er en ting vi ser i USA i dag, så er det jo akkurat det.

Så når Jeff Bezos, som eier Washington Post, forbyr redaktørene å trykke debattinnlegg som er kritiske til fri markedsøkonomi, og sier at det kun skal publiseres innlegg som støtter frie markeder, så er vi ute å kjøre.

Og det er ikke rart at redaktøren for debattsidene sa opp.

 

Andreas Hatlevik

Jeg tror sensuren er menneskelig ... Det handler om makt og interesser i samfunnet.

Men vi må være bevisste.

Og når vi snakker om det sånn som vi gjør det her, så er det mulig å gjøre noe med det.

Jeg tror det er viktig å innse at det er sensur på mange nivåer.

Men den aller verste sensuren vi ikke skal ha, det er den ovenfra og ned-sensuren som fins i autoritære samfunn.

Det er den vi må passe oss aller mest for.

Det er den farlige sensuren.

Men der er vi heldigvis ikke nå, i Norge iallfall.

Men vi ser tegn, det må vi stå imot.

Vi må vaksinere oss mot det.

 

Jorunn Kanestrøm

Det forskes på ytringsfrihet og sensur ved flere fakulteter ved Universitetet i Oslo.

Juristen Anine Kierulf er en sentral forsker og stemme innen ytringsfrihet, og har også ledet et offentlig utvalg som vurderte utfordringer for ytringsfriheten i Akademiet i 2022.

Andre miljøer som forsker på sensur og ytringsfrihet, er for eksempel UiO Demokrati og Institutt for litteraturområdestudier og Europeiske språk, og Det humanistiske fakultet har nylig også fått midler fra Det europeiske forskningsrådet for å studere sensur av poesi.

Som universitetsbibliotekar, hvordan opplever du omfanget av forskning på sensur av litteratur?

 

Randi Cathinka Neverdal

Det er uhyre viktig at det forskes på alle aspekter av det her nå.

Og det må gjerne forskes mye mer på oss, særlig sammenhengen mellom sensur av litteratur og andre angrep på demokratiske rettigheter.

For boksensur, eller sensur av litteratur, er jo 'Kanarifjorden i kullgruva', som vi kaller det.

Det er et forvarsel.

Det er ofte ...

Et signal om at andre angrep på demokratiske borgerrettigheter er under vei.

I Ungarn så vedtok parlamentet i 2021 en lovendring som gjorde det ulovlig for bokhandlere å selge bøker med LHBTQ-tematikk, med mindre det var pakka i plast, så ingen kan bla i det.

Det var i 2021.

Tidligere i år så ble det vedtatt en lov som gjør det ulovlig å feire pride offentlig.

Og det gjorde lov å bruke ansiktsgjenkjenning for å identifisere og straffeforfølge folk som bryter loven.

Det er ganske dramatisk inngripende i borgerrettighetene.

Vi ser da sånn at noe av det første nazistene gjorde etter at de vant valget i 1932, var å sette i gang en mengde offentlige bokbranner.

... der de brente bøker som de mente kunne være farlige.

Og blant annet Henrik Heine sine bøker.

Og Heine, som hadde skrevet boka i 1823, han skrev òg 'Dort hvor man bucher forbrent, forbrennt man om ende auch menschen'.

Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.

 

Jorunn Kanestrøm

Forbudte bøker-uker markeres i flere land, for å sette søkelys på sensur og ytringsfrihet.

Du er prosjektleder for forbudte bøker-uker ved Universitetsbiblioteket.

En uke som markeres av svært mange biblioteker i Norge, hvorfor engasjerer Universitetsbiblioteket seg i dette?

 

Randi Cathinka Neverdal

Ja, det engasjementet, det tvang seg fram som en nødvendighet, nærmest, når vi så på utviklingen internasjonalt.

Og vi er heldige som har en ledelse som tar Universitetsbiblioteket og UiOs samfunnsansvar på alvor.

Det var Runhild Seim som tok initiativ til den landsdekkende markeringa i fjor.

Det er mange som har gjort noe markert uka på forskjellig vis.

Tidligere òg, da.

Bibliotek og bokhandlere lager utstillinger, arrangementer, debatter og podkaster for å øke oppmerksomheten om sensur og ytringsfrihet og demokrati.

Og holde diskusjonen levende.

For vi har jo ikke alle svar.

Og vi har masse spørsmål om hvordan vi skal løse den problematikken.

Og så håper vi jo da at vi kan finne noen svar i fellesskap.

 

Andreas Hatlevik

Det koker ned til en forverring.

Det handler om den menneskelige faktoren.

Hva gjør du i ditt liv og din kapasitet som yrkeslivet ditt?

Det var sagt i Ytringsfrihetskommisjonens rapport om at vi har et litt halvgodt uenighetsklima i Norge.

En annen botemiddel for å unngå sensur er at vi som tør å møte hverandre litt i åpent lende, ikke ser på en bok som en kontroversiell, som noe vi må hysje eller fjerne.

Det er egentlig helt fra skole av og oppover.

At vi ikke er så redd for uenighet.

Vi må være obs på sensur, vi må kjempe mot sensur, og vi må tørre å være uenige.

Og vi må la folk få skrive de bøkene som de har lyst til.

Kvalitetssikkerhet, sånn at det blir en god diskusjon i landet vårt.

 

Jorunn Kanestrøm

Vi må rett og slett jobbe med toleransen vår.

Da er vi ved veis ende.

Takk til Randi Katinka Neverdal fra Universitetsbiblioteket og Andreas Hatlevik fra Norsk Penn og Bonnier, norsk forlag.

Du har hørt en episode av Universitetspodden, en podkast fra Universitetet i Oslo.

Lydklipp var henta fra Storytell.

Produsent var Yvonne Petrem, og livprodusent var Alex Cardinal.

Søk oss opp der du lytter til podkaster.

Jeg heter Jorunn Kanestrøm.