En podkast fra Universitetet i Oslo.
Jorunn Kanestrøm
Informasjonsflommen på nett og i sosiale medier er massiv og mangfoldig.
Hvordan står det til med de unges kildekritiske evner?
Klarer de å vurdere hva som er troverdig fra feilinformasjon og ren bullshit?
Du hører på Universitetspodden, og mitt navn er Jorunn Kanestrøm.
Både små og større barn er naturlig kildekritiske, viser forskning.
Men å være kritisk til tekster og kilder er krevende.
Dette skal vi høre mer om, bl.a. fra deg, Ingrid Lossius Falkum, velkommen.
Du er professor i lingvistikk og kommunikasjonsfilosofi ved Universitetet i Oslo.
Spansk evne til kritisk tenkning er et tema du har engasjert deg i, hvorfor det?
Ingrid Lossius Falkum
Ja, det er et tema jeg har vært interessert i lenge, fordi vår evne til kildekritikk … Det er jo et helt grunnleggende aspekt av mellommenneskelig kommunikasjon.
Det er jo noe vi gjør hele tiden.
Vi vurderer fortløpende den informasjonen som kommuniseres til oss.
Vi vurderer innholdet, vurderer innholdet opp mot det vi vet fra før, opp mot konteksten.
Og så vurderer vi taleren, den som kommuniserer innholdet til oss, vi er interesserte i talerens troverdighet, er det sant eller ikke, det som blir sagt, vi vurderer også talerens kompetanse, er det sånn at taleren vet nok om det som blir kommunisert til oss, og det gjør vi fortløpende når vi kommuniserer med hverandre.
Det påvirker jo også hvordan vi tolker ytringene som kommer til oss.
Jorunn Kanestrøm
Hva viser forskning om barns kildekritiske evne fra de første årene i deres liv?
Ingrid Lossius Falkum
Det er jo så spennende, fordi at vi har jo trodd jo lenge at det var sånn at barn bare var veldig godtroende og stolte litt sånn blindt på det som ble sagt til dem, men forskningen viser jo at det er ikke sånn, de er kildekritiske fra de er ganske små, allerede fra førskolealder og ned til toårsalder, viser studier at de vurderer den informasjonen de får, opp mot informasjonen de har fra før.
De er opptatt av hva som er riktig og ikke riktig, og de tar også tegn fra taleren, altså de vurderer talerens kompetanse om det som blir snakket om, så det gjør de fra veldig tidlig av.
Det har jo vært gjort eksperimenter med små barn, og da har de, det er et sånt klassisk eksperiment, hvor de ber barna lære nye ord, og da har de en sånn fase hvor de har to forskjellige talere som skal navngi ting som barna kjenner fra før, da, så fotball, bil, osv.
Og da er det sånn at den ene taleren konsekvent gir feil navn på disse tingene som barn kjenner fra før, så de sier dette er en fotball hvis de ser en bil, for eksempel, og så er det den andre taleren som alltid sier det riktige ordet for den tingen.
Så når de har gjort det noen ganger og etablert at det er en taler som alltid tar feil, og en som alltid har rett?
Så er det en ny fase hvor de viser barna et objekt som barna ikke har sett før, ikke har noe ord for, og så spør de barnet hvem av disse to personene vil du spørre hva dette heter, og da velger barna typisk den personen som har valgt eller kommet med riktig ord på de kjente tingene fra før.
Så det viser jo at barn tar talerens kompetanse og historie med i betraktning, da, når de vurderer informasjon.
Jorunn Kanestrøm
Og så er det jo sånn at vi lever i et veldig komplekst samfunn og mediesamfunn, og hvilken betydning har det at så små barn evner å tenke kritisk og vurdere hvem de skal tro på?
Ingrid Lossius Falkum
Nei, det er klart det er viktig, og kanskje særlig i dag, at vi kan vurdere informasjonen som blir presentert, for det er en helt overveldende mengde informasjon, det er klart at det er en utrolig viktig mellommenneskelig evne, det er viktig for å kunne klare seg i verden, rett og slett.
Men den står overfor ganske store utfordringer, kanskje særlig nå i forbindelse med KI-revolusjonen, og der ser vi noen nye utfordringer som vi ikke har vært borti før.
Jorunn Kanestrøm
Og KI, altså kunstig intelligens, det skal vi snakke mer om i dag.
Velkommen, Marte Blikstad-Balas.
Tusen takk.
Du er professor ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, og er faglig engasjert i temaer som lesing, skriving, digitale medier og klasseromsforskning.
Hva tenker du når du hører om barns naturlige evne til å tenke kritisk helt ned i småbarnsalder?
Marte Blikstad-Balas
Åh, jeg synes jo det er veldig spennende, og så merker jeg at jeg blir litt glad, fordi alle sier alltid at alle er så dårlige på å vurdere ting, og da er det jo litt lovende at til og med disse veldig små barna som du snakker om, Ingrid, faktisk har både en evne og en vilje til å vurdere hvem de bør stole mest på i ulike situasjoner.
Jorunn Kanestrøm
Og hva kjennetegner gode kildekritiske evner generelt, slik du ser det?
Marte Blikstad-Balas
Helt generelt så handler det jo om å være villig til å evaluere den informasjonen du får, altså gjøre noe annet enn å bare ta altfor god fisk.
Så det vil jo typisk dreie seg om å stille noen spørsmål, da, og vurdere hvem er det som kommer med informasjon her, hva vet jeg om dette fra før, er det en mismatch mellom det denne personen eller teksten eller hva det måtte være, formidler, og det som føles riktig basert på det jeg vet fra tidligere?
Så hvis det er en tekst, for eksempel, så pleier vi å si at å lese med teksten, da godtar du alt som står der og bare tar det inn, mens hvis du leser mot teksten, så stiller du noen spørsmål underveis og gjør en vurdering av troverdighet og sannsynlighet.
Jorunn Kanestrøm
Og dette er jo ikke så enkelt.
Marte Blikstad-Balas
Nei, det er kjempevanskelig.
Jorunn Kanestrøm
Og hvordan tenker du da at det står til med unges kildekritiske evner i dag i møte med flommen av innhold som pushes på dem fra for eksempel sosiale medier?
Marte Blikstad-Balas
Ja, det er jo mange som er bekymra for det, og jeg er også bekymra for det, fordi vi vet at barn og unge syns det er vanskelig å navigere i den informasjonsflommen.
Det er det egentlig for alle, det er det nok for oss voksne òg, altså.
Men det blir mye informasjon, og så er det dette med algoritmer som ofte forsterker at du får det samme type innhold som det du har sett på tidligere, sånn at bare det å forstå at hvis du for eksempel har sett veldig mye på nettsider som handler om vaksinemotstand, for eksempel, så vil du få mer av den type innhold, og det gjør at man ofte tenker at man har et helhetsbilde på et tema, og så har man egentlig bare det samme bildet igjen og igjen, og det gjør det vanskeligere.
Å være kritisk fordi du tror at du har en bedre oversikt enn det du har, da.
Så det er mange som er bekymra for at de unge utsettes for veldig mye informasjon.
Mye av det er kunstig generert og ser ekte ut, og da blir det vanskeligere og vanskeligere å faktisk være kritisk.
Så er det jo slitsomt, da, å være kritisk hele tida.
Jorunn Kanestrøm
Ifølge rapporten Fanga i feeden fra Medietilsynet fra 2026, så er det jo ikke uvanlig at ungdom ser opptil 40 videoer per dag på TikTok, og noen ser jo flere hundre slike videoer i løpet av én dag.
Hvordan er det da mulig egentlig å være kritisk til alt dette innholdet og alle innholdsprodusentene i tillegg?
Marte Blikstad-Balas
Jeg vet ikke om det er mulig, og det er det som er litt spennende, for når vi snakker med barn og unge om dette, så sier de sånne generelle ting som at ja, det er viktig å være kritisk og ikke la seg påvirke og sånn, men så vet vi at de lar seg påvirke allikevel.
Og det er helt riktig at de bruker veldig mye tid på sosiale medier og blir utsatt for veldig mye innhold, og da kan man bli litt sånn passiv og nummen av det, fordi det er ingen, heller ikke jeg, klarer å sitte og vurdere 40 videoer etter hverandre kjempekritisk, det går ikke.
Jorunn Kanestrøm
Nei, da har man jo innholdet, og så har man innholdsprodusentene, avsender, og så har man algoritmene i tillegg, altså.
Marte Blikstad-Balas
Ja, og der vet vi jo en del om at spesielt dette med kommersielle hensikter og sånn, som det ofte er i sånne videoer, det syns barn og unge er vanskelig å få øye på.
Hva bekymrer deg mest i dette her?
Det bekymrer meg kanskje mest at vi tillater barn å være i et på en måte medielandskap som har litt andre hensikter enn det de kanskje er klar over, altså at mye av det handler om å få de til å være mest mulig på de aktuelle plattformene og holde de der.
Og så sier vi sånne ting som at du må ikke tro på alt på internett og sånn, og kommer med ganske sånn generelle råd, og så vet vi at det i praksis er fryktelig vanskelig å følge de rådene.
Så den summen av tid på skjerm med algoritmeinnhold bekymrer meg ganske mye.
Og så er jeg litt redd for at de skal bli litt sånn relativistiske, at de skal tenke ja, ja, men man kan aldri vite helt, og så tenker de at ingenting er helt sant.
Så jeg vil at de skal klare å skille mellom det som er troverdig, seriøs informasjon, og alt annet.
Jorunn Kanestrøm
En artikkel skrevet av Linda Undrum ved Universitetet i Sørøst-Norge beskriver hvordan elever sliter med å vurdere tekster i sosiale medier, og i dette tilfellet da Instagram-tekster skrevet av influensere, altså ikke av KI.
Artikkelen viser at ungdommene synes det er vanskelig å avdekke hensikten med tekstene og hvem sine interesser tekstene tjener.
Hva forteller dette oss?
Marte Blikstad-Balas
Det forteller oss nok at vi kanskje har stolt litt for mye på barn og unges evne til å være kritisk når vi sier at man ikke kan stole på influensere, for eksempel, eller at det er mye kommersielt innhold på internett, og at mange vil selge deg noe, og det er jo lett å si det, men det er vanskelig for barn å forstå.
Det er veldig spennende med akkurat den studien der, som er veldig fin.
Der har man gått veldig systematisk til verks og spurt barn og unge hva er det denne helt konkrete influenseren vil med disse innleggene.
Og det er veldig kommersielle innlegg som helt åpenbart for oss voksne prøver å selge deg noe.
Men det ser de ikke helt, de tror det handler om at man vil vise fram noe, kanskje fortelle om noen nye spennende produkter, og de ser ikke helt at hensikten først og fremst er kommersiell, kanskje jeg vil nesten si bare kommersiell.
Jorunn Kanestrøm
Og når vi snakker om det som er kommersielt, så kommer jo også dette med kunstig intelligens inn, og Ingrid, som lingvist og filosof, hva kan du si om hvordan kommunikasjonen vår formes i møte med
Maskiner og kunstig intelligens.
Ingrid Lossius Falkum
Ja, det som er så annerledes med å kommunisere med KI sammenlignet med å kommunisere med mennesker, er jo det at KI-ene har jo ikke noen intensjoner som vi kan slutte oss fram til.
Likevel så er det jo sånn at når vi kommuniserer med hverandre, så har vi en sånn naturlig hang til å tillegge intensjoner bak språkbruk og meningsinnhold, det gjør vi helt automatisk, og når vi møter KI, så gjør vi jo også det, fordi vi klarer ikke å la være, og selv om noen forteller oss at nei, denne KI-en, den mener jo ikke det, den kan ikke tenke, den har ikke noen følelser, så er det veldig vanskelig for oss å la være å snakke om KI-en som
Ja, nå sier KI til meg at jeg skal gjøre sånn og sånn, KI mener at det er best, KI syns at jeg burde, det er sånn vi snakker om Chat GPT, for eksempel.
Så det er en sånn helt naturlig tilbøyelighet vi har, og den er vanskelig å skru av når vi kommuniserer med KI.
Og det er jo også dette her med troverdigheten til det som blir kommunisert, eller om det er sant eller ikke, det er jo også noe som ikke er forutsigbart på samme måte som det kan være hvis man kommuniserer med noen man stoler på, da.
Jorunn Kanestrøm
I artikkelen Chat GPT er bullshit fra 2024 argumenteres det nettopp for at språkmodeller gir oss bullshit.
Artikkelen, den er skrevet av Hicks, Humphries og Slater ved Universitetet i Glasgow.
Hvorfor mener de at språkmodeller gir oss bullshit?
Ingrid Lossius Falkum
Ja, altså, de snakker om bullshit i en sånn filosofisk forstand, det er et begrep som stammer fra filosofen Harry Frankfurt, og bullshit er når man ikke er opptatt av om det man sier er sant eller ikke.
Man er likegyldig til om innholdet er sant eller usant.
Det har jo blitt brukt mye om Donald Trump, for eksempel, og det han sier, at han også ofte sier ting uten at han egentlig bryr seg så mye om det.
Men det disse forfatterne hevder i denne artikkelen, er at Chat GPT er en slags sånn bullshit-maskin.
Den er ikke laget for å si sanne ting, men for å produsere tekst som ser menneskelig og troverdig ut.
Og trent til å da forutsi neste ord igjen i en setning, uavhengig av det som kommer ut av sant eller ikke.
Jorunn Kanestrøm
Og har vi da forutsetninger til å være kritiske nok når kunstig intelligens dukker opp i så mange sammenhenger som det gjør nå?
Ingrid Lossius Falkum
Nei, det setter jo våre kildekritiske evner under sterkt press, vil jeg si, altså egentlig, når man kommuniserer da med KI eller leser KI-generert tekst, så er man jo nødt til å være påskrudd på kildekritikken hele tiden, og det er enormt ressurskrevende, sånn kognitivt.
Det er klart det er mye som produseres av KI som er både sant og god informasjon, men disse språkmodellene jeg har designet for å gjøre, er å lage overbevisende, menneskelignende tekst, det er ikke for å lage sann tekst, eller sant innhold, så det er en stor utfordring.
Hvordan skal vi løse det, tenker du?
Nei, det … Hadde jeg hatt svar på det, så hadde det jo vært fantastisk, men jeg tror at vi er i hvert fall nødt til å fortsette med bevisstgjøring rundt altså i hvilken grad man kan stole på innholdet fra språkmodellene.
Jeg tenker jo at det er et problem det at den teksten er så menneskeliknende og så overbevisende, fordi vi er så sårbare for det.
Det finnes i psykologilitteraturen et eksperiment som er fra førtitallet, hvor man ba deltakerne om å se på en tegnefilm, og på den tegnefilmen var det en trekant og noen rundinger som beveger seg liksom rundt på skjermen, og så blir deltakerne bedt om å beskrive hva det er som skjer.
Og veldig få av dem sier ja, nå beveger trekanten seg mot venstre, men ikke sant, det de sier er går trekanten mot rundingene, nå slåss de, nå, ikke sant, de tillegger dem sånne menneskelige egenskaper bare ved å se på hvordan de beveger seg på en skjerm, og det handler jo om dette med at vi tillegger intensjoner, vi tillegger menneskelige egenskaper, og det gjør vi helt uten at vi ønsker det selv nødvendigvis.
Hva tenker du om dette, Marte?
Marte Blikstad-Balas
Åh, jeg synes jo det er veldig spennende og ganske bekymringsverdig, fordi jeg er jo veldig enig i alt Ingrid sier, og jeg synes det er spennende med … I internetts tidlige dager, når vi ikke hadde kunstig intelligens, men vi hadde bare for eksempel Google og søkemotorer, så så vi allerede da at barn og unge sleit, fordi de tenkte at de søkeresultatene du får fra Google, det er en slags relevansvurdering opp mot ditt.
Så hvis de søkte på skoleoppgaver, for eksempel, så har vi studier som viser sånne ting som egentlig er litt søtt og litt sånn naivt, men altså barn som for eksempel skriver inn i Google-søkefeltet, hva er svar på oppgave fire?
Sant, og da er det en slags idé der om at Google vet hvem du er, hvor du er og hva oppgave fire refererer til, og så oppdager de jo fort at det ikke stemmer, da, men ønsket vårt om at det er noe meningsfylt der som prøver å hjelpe oss, den troen er ganske sterk.
Og det bekymrer meg ganske mye, fordi det å vurdere innhold generert av kunstig intelligens, det krever så mye kompetanse, det krever jo at du kan alt om det som blir generert, og så skal kunne vurdere fremstillingen.
Og da må man jo spørre seg, er det da vi bruker kunstig intelligens?
Det er jo ikke det.
Så for skoleelever, for eksempel, som jeg forsker mye på, så handler det jo mye om å prøve å finne svar på oppgaver de ikke har så lyst til å gjøre selv, kanskje, eller trenger litt hjelp til, om emner de nettopp ikke kan så mye om, og det blir jo et veldig stort paradoks, da, når vi bruker denne teknologien i situasjoner hvor vi kanskje er i en læringssituasjon eller trenger å vite mer og ber om hjelp, og da er vi heller ikke egentlig kunnskapsrike nok om akkurat det temaet til å kunne vurdere det.
Jorunn Kanestrøm
Utdanningsnytt skrev nylig at å bruke språkmodeller, som ChatGPT, som kunnskapskilde, svekker vår evne til å vurdere informasjon kritisk, og at elever som venner seg til dette, vil trolig fortsette med dette som voksne, mener de, hva tenker du om det?
Marte Blikstad-Balas
Jeg er også bekymra for at barn og studenter som begynner å bruke kunstig intelligens mye i læringssituasjoner, kommer til å fortsette med det, for det er jo ganske fristende.
Og problemet med det er jo nettopp at du går glipp av en læringssituasjon.
Fordi dessverre, kanskje, så er det sånn at læring er ganske hardt arbeid.
Og det er slitsomt og frustrerende og tidkrevende, men det er jo også derfor man får oppgaver både på skolen og i høyere utdanning og i arbeidslivet, det er jo gjerne fordi noen trenger at disse tingene blir gjort, eller du trenger å gjøre de for å lære mer selv.
Og hvis man da begynner å sette bort jobben til kunstig intelligens, så tror jeg veien tilbake, inn igjen, blir lang.
Jorunn Kanestrøm
Hvis vi da skal prøve å tenke positivt allikevel i møte med KI, for det må vi jo også gjøre, kan det være at møtet med kunstig intelligens og det krevende mediesamfunnet vi er i, også kan bidra til å øke kompetansen for de unge?
Marte Blikstad-Balas
Det vi får, er i hvert fall en sånn diskusjon om hva læring er, hva det er viktig at vi gjør, og hvor vi syns det er viktig med en menneskelig avsender.
For det syns jeg også er veldig viktig, det Ingrid nevnte, dette med at kunstig intelligens faktisk ikke har en avsender og noen som er i stand til å si noe sant.
Disse språkmodellene er jo lagd først og fremst for å generere tekst som ser ut som meningsfulle ting.
Så en sånn diskusjon vil man jo få, om hvorfor det er viktig at du skriver noe selv, når du kan få det generert, leser noe som er oversatt av en menneskelig oversetter heller enn f.eks. en tekstgenerert oversettelse.
Så du får jo en sånn diskusjon om hva er det vi egentlig vil med menneskelige aktiviteter, da, som jeg heier veldig på.
Men jeg vet jo ikke om alle skoleelever, for eksempel, først og fremst er der, så det tvinger jo fram en diskusjon om hvilke ting er det vi mennesker faktisk bør og må gjøre selv, og hvilke ting kan vi sette bort?
Ingrid Lossius Falkum
Hva tenker du om det, Ingrid?
Jeg tenker jo at språkmodellene er jo fantastiske verktøy, så hvis man kan finne måter å bruke dem på hvor man samtidig også stimulerer til læring, så er det jo veldig bra, jeg vet at vi jobber masse med det på universitetet og prøver å finne ut måter vi kan bruke KI i utdanning og hvor studentene kan også lære samtidig, det er jo ikke noe lett spørsmål i det hele tatt.
Jeg vet at det er noen som er veldig flinke til å integrere KI i oppgavene sine, at studentenes oppgaver handler om å bruke KI på en konstruktiv måte, men, ja, det er kjempevanskelig, rett og slett.
Men jeg synes jo det er et fantastisk verktøy, jeg må si det.
Jorunn Kanestrøm
Hva trenger unge i dag da særskilt opplæring i for å navigere et stadig mer komplekst og manipulerende budskapsmangfold på nett?
Marte Blikstad-Balas
Det her sier jeg litt som som vi var inne på i stad, hvis vi hadde visst det, så hadde vi jo ikke trengt å være her, noen av oss.
Men de må jo vite mer om hva disse tingene er og ikke er, så bare det for eksempel at man forstår hva som er ideologien bak språkmodeller, hva som er målet med de, hva de kan gjøre og hva de ikke kan gjøre, sånne ting tror jeg er kjempeviktig.
Og så syns jo jeg det er ganske viktig også litt mer bevissthet rundt
Både hva skjer med det vi mater inn i språkmodellene, og hvor kommer det fra, det vi får tilbake?
Så jeg er av de som bekymrer meg for eksempel over alle bruddene på opphavsrett som ligger bak de store språkmodellene, altså at man har trent de på måter vi ikke vet nok om.
Og jeg ser også når jeg snakker med skoleelever, vi har snakket blant annet med videregående elever, om hva disse språkmodellene er og hva de gjør, og de vet jo ikke nok om det, jeg tror de antar at det er mye mer kvalitetssikring og styring enn det det faktisk er, da.
Så det litt sånn kjedelige svaret er at de må forstå mer av ...
Mediemangfoldet og forstå mer av det som fins der ute.
Og så tror jeg det hadde vært bra å få fram enda tydeligere at det er et skille mellom redaktørstyrte medier og kvalitetssikra informasjon og alt annet.
Jorunn Kanestrøm
Vi hører jo at barn og unge omtales som digitalt innfødte og globalt innfødte.
Det er blant annet begreper som brukes i medievitenskapen for å beskrive de unges digitale kompetanser på nett.
Men på den andre siden så er det jo da politikere, Medietilsynet, foresatte, skole og politi som er bekymra for de unges bruk.
Hva er dine tanker om barn og unge som digitalt innfødte?
Marte Blikstad-Balas
Jeg får pulsen opp hver gang noen sier at barn og unge er digitalt innfødte.
Det er så vidt jeg kan se, og jeg har sjekka ganske ofte, det er ikke noe empirisk belegg for å si at generasjoner med barn får høy digital kompetanse eller økt forståelse for disse digitale mediene og den digitale situasjonen av å utsettes for det.
Så eksponering i seg selv er jo på en måte argumentet her, bak sånne begreper.
At hvis du eksponeres for noe fra du er liten, så vil du forstå det.
Og det stemmer rett og slett ikke.
Det er masse vi eksponeres for som vi ikke blir veldig gode på automatisk.
Et sånt kjent eksempel mange forskere tyr til, som jeg syns er ganske godt, det er bilkjøring.
De fleste barn blir eksponert for både biler og bilkjøring fra de er bitte små, de blir kjørt hjem fra sykehuset når de er bare noen dager gamle, og de har sittet mye i bil, og allikevel så antar vi ikke at de forstår verken hva en bil er, eller altså inni bilen, hvis man åpner motoren og begynner å skru det fra hverandre og sånn, så forventer vi ikke noen dybdekompetanse der.
Og vi tror heller ikke at de er gode til å kjøre bilen selv uten trening og opplæring.
Og med internett og digitale natives så er det litt det samme, altså, man antar at de forstår komplekse algoritmer og har en sånn dybdeforståelse for hva disse tingene er.
Men når vi sjekker, og det er det jo mange av oss som gjør, da, så har de egentlig ikke peiling, og det har vi sett på studier av falske nyheter, vi ser det når vi spør barn og unge om hva algoritmer er, hva Google er, disse tingene, de har ikke dyp kompetanse i det, det de er gode på, det er å skjønne hvordan ting virker.
Og der er de kjempegode, så hvis jeg skal installere noe nytt eller finne fram på en ny pad eller nytt digitalt system, så spør jeg gjerne et barn om hjelp, for de er ikke redde for å gjøre feil, og det er nok noen av vi som er litt eldre, kan være litt sånn bekymra for at vi trykker på feil knapp eller sier ja til alt eller … altså, vi gjør noe galt, da, og det er ikke barn, så de er uredde, men vi må ikke blande sammen det å være uredd med det å ha kompetanse, tenker jeg.
Ingrid Lossius Falkum
Jeg tenker at det er både kompetanse og dette med kildekritikk, så er det jo sånn at barn har jo denne kompetansen fra veldig tidlig, men det er jo en veldig sårbar kompetanse.
De eksperimentene som jeg nevnte i stad, hvor de velger talere som har tatt … hatt riktig … brukt riktig ord tidligere, så er det jo sånn at de gjør dette når de har to talere de kan kontrastere.
Men når det bare er én informant, så oppfører de seg ofte annerledes.
Da er det jo faktisk sånn at de har tillit, typisk, til informanter, både når denne informanten er blitt beskrevet tidligere som en løgner, eller som har sagt noe feil tidligere, eller som helt åpenbart har en gal oppfatning.
Og det er jo det samme som skjer også i møte med den nye teknologien, for der er det typisk én informant, og det er KI eller Google, da.
Og da vil man jo kunne se for seg at de er mer sårbare og kanskje ikke like overvåkende som de ville vært hvis de hadde noe helt å kontrastere mot.
Jorunn Kanestrøm
Og så veit vi at mange barn og unge sliter med å begrense tidsbruken på sosiale medier, og rapporten Fanga i feeden fra Medietilsynet peker på at de store selskapene som designer sosiale medier og appar, lager design og funksjoner som kan bidra til at de unge blir hekta.
Og Medietilsynet, de skriver at det må være et myndighetsansvar, og etablerer tydelige rammer for hva som er akseptabelt i tjeneste som brukes av barn.
De skriver at det ikke handler om å oppdra ungdom til bedre selvkontroll, men å redusere risikoen ved å begrense tilgangen og bruken.
Og nå ønsker regjeringen 16-årsaldersgrense for bruk av sosiale medier.
Hva tenker du om dette, Marte?
Marte Blikstad-Balas
Jeg kan starte med at jeg er veldig enig med Medietilsynet i at du ikke kan gjøre dette til et individuelt, privat spørsmål om at en og en tolv-, tretten- eller fjortenåring selv skal ta ansvar for egen skjermtid, eller scrolletid på sosiale medier.
Fordi vi vet at vi voksne klarer det jo ikke.
Det er jo veldig mange voksne, oppegående folk som skulle ønske de hadde litt lavere skjermtid og prøver å jobbe med det.
Så disse avhengighetsskapende mekanismene, de er jo helt reelle, vi vet at plattformene har en interesse av at vi er til stede over så lang tid som mulig, og der er det jo også et sånt viktig skille med internett før og etter det man kaller Infinite Scroll.
I gamle dager så var det jo sånn at du kunne bli ferdig med en nettside, for eksempel, eller du kunne få oversikt over alt der, og så visste du at nå har jeg sett alt, mens nå kommer det nytt innhold hele tiden inn i feeden din, og det gjør det vanskeligere å stoppe.
Og så er det også, som du nevnte, mange andre mekanismer som gjør at vi har lyst til å sjekke inn og ha oversikt og være der.
Og barn er ikke i stand til selv å regulere den tiden.
Det bekymrer meg også ganske mye, det er at vi får ganske sterke sosiale klasseskiller på dette med skjermtid og skjermbruk.
For det er ganske store forskjeller fra hjem til hjem allerede i hva foreldre tillater barna sine å bruke tiden på.
Så man kan jo snakke litt sånn unyansert om skjermtid som én ting.
Men det er ganske stor forskjell på hva disse barna fra veldig ung alder får lov til å gjøre på skjerm.
Så når det gjelder det å begrense skjermtiden deres, så støtter jeg det 100 %.
Den 16 års aldersgrense ... Jeg forstår veldig godt intensjonen bak.
Jeg er litt bekymra for noen potensielle negative effekter av det, for eksempel det med at man har funnet andre steder, at barna da kommer på andre plattformer som vi har mindre kontroll på, og at det kan bli en jobb å finne ut hva teller som sosialt medium og ikke, og så videre, men jeg forstår veldig godt behovet for å begrense barns tid på spesielt sosiale medier.
Ingrid Lossius Falkum
Ja, jeg er veldig enig med det Marte sier, egentlig, jeg tror det er veldig riktig å ha noen begrensninger, og også at det er lovregulert tror jeg også er en bra ting, det hjelper foreldre.
Jeg så mange kommentarer etter at dette ble lagt fram med foreldre som Endelig har jeg noe jeg kan vise til, noe som kan gi meg støtte i å håndheve disse reglene overfor barna.
Så det tror jeg, og antagelig så vil det jo også kunne begrense tilgangen til skadelig innhold, det vil jeg jo tro, men jeg tror ikke at det vil skjerme barna fullstendig fra det, det tror jeg ikke, jeg tror de finner andre måter å komme til sånn type innhold på, dessverre.
Jorunn Kanestrøm
Marte, hvordan kan vi hjelpe barna våre til å navigere bedre i denne jungelen av aktører, budskaper og agendaer i digitale flater sammen med foreldre?
Marte Blikstad-Balas
Det lette svaret er jo at vi må i mindre grad overlate de til seg selv, sånn at … det kan høres litt strengt ut, men jeg heier faktisk litt på å stramme inn hva slags innhold man lar barn få tilgang til, og jeg vet at mange foreldre, inkludert meg, gjør det … sånn at jeg ville aldri latt mine barn være fritt på internett uten noen form for filter eller kontroll av hva de ser, i ulike aldre.
Så jeg tror man må ta et større sånn foreldreansvar der.
Og så tror jeg det handler både om å begrense det skadelige innholdet, eller det innholdet man av ulike grunner ikke mener at barn bør bruke altfor mye tid på, men vel så viktig er å sørge for at de får godt kvalitetssikra og bra innhold fra for eksempel redaktørstyrte medier, og innhold som vi mener er bra for dem.
For eksempel så forstår ikke jeg hvorfor mange foreldre lar barna være på YouTube og se på masse reklame mellom litt forskjellige klipp og sånn, når man kunne vært på NRK Super eller andre medier som er lagd for den aldersgruppa.
Og det samme gjelder aviser og bøker og blader og gode nettsider, for den saks skyld.
Så jeg tror det handler både om å prøve å minimere tiden brukt på kilder og innhold vi kanskje ikke har så mye tro på.
Og styrke tilgangen til det innholdet vi vil ha, og der tror jeg jo foreldre må, og lærer og alle, må gjøre mer, fordi til nå har det vært litt sånn at barna får bestemme selv hva har du lyst til å bruke tid på, og hva vil du gjøre mye av, og jeg vet ikke om alle barn burde få lov til å ta det valget helt alene.
Jorunn Kanestrøm
Kan det være at noen foreldre har valgt å stole på at skolen gjør jobben?
Marte Blikstad-Balas
Ja, det vil jeg tro at de tenker.
Altså, noe av det handler om skole, men veldig mye av det handler jo også om fritid, da, at man har mer tilgang og bruker mer tilgang enn det foreldrene er klar over.
Jorunn Kanestrøm
Ingrid, vi nærmer oss slutten på denne podkast-episoden.
Vi må jo også tenke noe positivt rundt kunstig intelligens og både barn og unges og våre voksnes evne til å håndtere dette på en god måte.
Og du er jo ekspert på dette som kommunikasjonsfilosof, hva tenker du?
Ingrid Lossius Falkum
Ja, jeg tenker at vi bør ta utgangspunkt i den naturlige evnen som barn har til å være kildekritiske, som de viser allerede fra de er veldig små.
Her er det jo et potensial.
Vi kan støtte dem og lære dem til å bli kildekritiske på den måten de trenger å være det i møte med KI.
Jorunn Kanestrøm
Takk til Ingrid Lossius Falkum, som er professor ved Det humanistiske fakultet, og Marte Blikstad-Balas, som er professor ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, begge ved Universitetet i Oslo.
Du har hørt en episode av Universitetspodden, en podkast fra Universitetet i Oslo.
Produsent var Yvonne Pettrem, og lydprodusent var Arve Nordland.
Abonner på oss gratis, der du lytter til podkaster 'Vi er tilgjengelige' i en rekke apper.
Jeg heter Jorunn Kanestrøm.