Våren 1986 arbeidet Det akademiske kollegium ved UiO med en perspektivanalyse for perioden fram mot 2011 og universitetets 200-årsjubileum. Sentralt i dette arbeidet stod universitetets ambisjon om mer utadrettet virksomhet. En ønsket å tydeliggjøre den forskningsbaserte kunnskapens samfunnsmessige betydning, og en ønsket derfor et omfattende samarbeid med eksterne partnere. I strategiarbeidet inngikk også en klar ambisjon om å bedre forholdet til Oslo kommune, som ifølge tidligere rektor ved UiO lenge hadde vært motsetningfullt. Den første spiren til kontakt mellom universitetet og kommunen oppstod våren/sommeren 1986.
Opprinnelig var Osloforskning et møtepunkt mellom den øverste ledelsen i hovedstaden og representanter fra ledelsen av landets største universitet. Begge sider var naturligvis mest opptatt av å pleie egne interesser, og begge sider måtte ta hensyn til den strukturen de hadde i ryggen, og byråkratiet i egen organisasjon.
Om storbyen som forskningstema
Storbyen som forskningstema lå nærmest urørt i Norge fram til slutten av 1970-tallet. Og i den grad det tidligere ble drevet storbyforskning, så var det bolig- og byplanlegging som ble viet mest oppmerksomhet. Mot slutten av 1970-tallet vokste imidlertid interessen for storbyen som forskningsobjekt – både blant forskere, politikere og administrativt ansatte i kommunal sektor. Det kan synes som om den nye interessen hadde et relativt pragmatisk utgangspunkt. Tradisjonelt hadde storbykommunene hatt god økonomi, men gjennom 1970- tallet opplevde de største kommunene minst økonomisk vekst, eller stagnasjon på grunn av reduserte skatteinntekter og mindre overføringer. Det vokste fram en oppfatning om at staten favoriserte mindre kommuner og grisgrendte strøk gjennom fordelingspolitikken. Samtidig som storbyene ble rammet av tilstramming i offentlige budsjetter, opplevde de også sterk prisstigning på boliger og framvekst av ulike sosiale problemer som belastet sosialsektoren i byene i større grad enn tidligere. Resultatet ble at storbyene mente de satt igjen med mindre penger til å dekke stadig større utgifter. Storbyene hadde imidlertid vansker med å dokumentere behovene for mer penger overfor staten. I 1976 tok derfor daværende finansrådmann Bernt H. Lund i Oslo initiativ til det som senere skulle bli Storbyutvalget. Utvalgets mandat var å ferdigstille en utredning om Oslo og Bergens strukturelle og økonomiske utfordringer. Utredningen var ferdig i februar 1979. Staten lot seg imidlertid ikke overbevise om storbyenes behov for større bevilgninger. Holdningen var snarere at storbyenes problem skyldtes ineffektivitet og manglende styring, og at storbyene selv måtte finne løsninger på problemene. Dette bidro til at byenes interesse for egne administrative og politiske styringssystemer økte, og i Oslo førte denne prosessen til to store kommunale reformer på 1980-tallet: byrådsreformen og bydelsreformen.
I 1986 ble det tatt initiativ til et program for storbyforskning i regi av Bergen, Trondheim, Stavanger og Oslo. Hensikten med programmet var ”(...) å styrke kommunenes kunnskap om egen virksomhet og forhold som påvirker denne, og å styrke kommunens interne forutsetninger for å ta i bruk forskningsresultatene på en bedre måte enn hittil”. Bak forskningsinteressen lå med andre ord tanken om at forskningsbasert kunnskap kunne dokumentere storbyenes spesielle behov overfor staten. Dette dreide seg både om særtrekk som rettferdiggjorde større statlige overføringer, men også om hjelp til å løse styringsutfordringer og bedre innsikt til å løse andre av storbyenes spesielle problemer.
Storbyenes nyvakte interesse for forskningsbasert kunnskap var også en del av en generell samfunnsutvikling. Motkonjunkturpolitikken som ble ført i Norge fram til slutten av 1970-tallet, ble erstattet av troen på nyskaping som den beste veien ut av den økonomiske bølgedalen. Og det var vitenskapsbasert innovasjon som skulle bygge den nye industrien.
Amerikanske Silicon Valley var stjerneeksempel og motivasjonskilde, og ved Universitetet i Oslo dukket de første planene om en forskningspark opp. Samtidig ble sekstiåtternes drøm om katt og kaniner og et småbruk langt fra Sinsenkrysset erstattet av et mer urbant fokus. 1980-tallets jappevind var nær knyttet til livet i byen, og i 1986 stod første byggetrinn av jappemonumentet Aker Brygge ferdig
En hvit flekk på kartet
Selv om forskningsinteressen var økende hos ledelsen i Oslo rådhus, eksisterte ingen formelle kontaktkanaler mellom kommunen og byens eget universitet. Det hadde det heller aldri gjort i universitetets 175 år lange historie. Universitetet i Oslo var bokstavelig talt en hvit flekk på bykartet i mange år. Det tok flere tiår før det kom skilting som hjalp nye studenter eller besøkende med å finne fram til Blindern. Et eget trikkestopp for universitetsområdet ble ikke laget før det nye Rikshospitalet stod ferdig i 2000.
Mangelen på kontakt med kommunen merket en godt hos ledelsen ved Universitetet i Oslo på 1980-tallet. Konkurransen om studenter og statlige bevilgninger ble stadig tøffere, og behovet for allianser vokste. Fra Blindern så en hvordan andre universiteter og høgskoler hadde tett kontakt med sine respektive byer og tilhørende regioner. Spesielt tydelig ble mangelen på en slik hovedstadsallianse i behandlingen av politiske spørsmål der UiO og kommunen hadde motstridende interesser. Ifølge tidligere rektor Lønning oppfattet kommunen universitetet som en statsinstitusjon og dermed ikke en lokal samarbeidspartner. Dette var blant annet tydelig i reguleringssaker der kommunen og universitetet "kranglet i årevis".
Etableringen av Osloforskning hadde, som nevnt innledningsvis, sin bakgrunn i universitetets strategiarbeid på midten av 1980-tallet. Universitetet ønsket på generell basis større grad av eksternt samarbeid, og spesielt viktig var det å bedre forholdet til Oslo kommune. OSLOFORSK, senere Osloforskning, ble etablert i 1987. I den første Samarbeidskomiteen deltok finansdirektør Viggo Johannessen og avdelingsdirektør Nils Karlgård fra Oslo kommune. Universitetet var representert med rektor Inge Lønning og professor Tor Fr. Rasmussen. Året etter fikk samarbeidskomiteen ny form og ble i årene som fulgte et fast møtepunkt for finansdirektøren i Oslo kommune og universitetsdirektøren. Rasmussen fungerte som komiteens sekretær.
Komiteen var Osloforsknings overordnede organ og la strategiske føringer for organisasjonen. I 1988 ble det dessuten også opprettet en fagkomité, som skulle ”(…) oppmuntre til og sette i gang mer forskning om og for Oslo-regionen innenfor de prioriterte fagområdene”. Denne komiteen hadde med andre ord det faglige ansvaret og behandlet innkomne søknader. Komiteen bestod av fire faste medlemmer; to fra hver organisasjon. Rasmussen ble komiteens leder og fungerte siden som Osloforskningsleder fram til 1994. Tor Fredrik Rasmussen gikk av med pensjon i 1994.
Bestyrer Ragnvald Kalleberg ved Institutt for sosiologi (ISO) ble bedt om å lage en utredning med forslag om reorganisering av Osloforskning, og i november 1994 ble det lagt fram en anbefaling, samlet i fem punkter:
- Oslo-forskning gjøres til et program ved Universitetet i Oslo (UiO).
- Programmet lokaliseres, ledes og administreres ved Institutt for sosiologi (ISO), Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
- Programmet ledes av en av de fast ansatte ved ISO.
- Overordnet formål og styringsmodell videreføres og tilpasses til programformen. Det opereres fortsatt med en styringsgruppe med lik representasjon fra OK og UiO. Denne enhet kalles “programstyre”.
- Den faglige profil bør videreutvikles, med en sterkere satsing på stabs- og doktorgrads-forskning. Det bør også satses på utvikling av flere større studietiltak (som vekttallsgivende hovedfags-kurs om byforskning og doktorgradskurs) og på en styrking av formidlingsvirksomheten (som ved presseseminarer, rapportserie og artikkelsamlinger).
Universitetet og kommunen ble enige om å sette i gang på foreløpig basis fra januar 1996, og Kalleberg overtok som faglig leder. I 2000 fikk Osloforskning et nytt permanent styre. Styremedlemmene ble valgt for en periode på tre år, og plan- og analysesjef Pål Hernæs i Oslo kommune ble ny styreleder. Samtidig ble det opprettet en fagkomité som skulle behandle søknader om hovedfagsstipend. Professor i sosiologi Trond Petersen overtok som faglig leder etter Kalleberg i 1997. Petersen ble avløst av samfunnsgeografen Terje Wessel ett år senere. Gunn E. Birkelund ble faglig leder i 2001, og i 2002 overtok professor i sosiologi Lise Kjølsrød det faglige lederansvaret. Kjølsrød har vært faglig leder siden.
Kilde: Øyunn Høydal (2009) Osloforskning. En evaluering, masteroppgave i sosiologi, UiO.