Det har vært en gjengs oppfatning i lang tid: at når du er veldig god i noe, presterer kroppen nærmest på automatikk – du blir en slags zombie der hodet er frakoblet. Denne oppfatningen er tidligere beskrevet av den norske forskeren Gunnar Breivik.
Da idrettspsykolog Henrik Herrebrøden begynte på doktorgraden sin, trodde han det samme.
– Jeg stolte kanskje litt for mye på det idrettsutøvere sier selv. I studier har mange uttalt at de ikke tenkte på noe, eller at de var relativt avslappet, da de presterte. Det virker jo både logisk og behagelig; problemet er bare at det trolig ikke gir en dekkende beskrivelse, sier Herrebrøden, som har tatt doktorgraden ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse, Universitetet i Oslo.
Han er idrettspsykolog og har tidligere jobbet for Olympiatoppen. I doktorgraden sin har han undersøkt den kognitive aktiviteten til roere.
– En romaskin ser kanskje ikke ut som noe som krever oppmerksomhet. Men det gjør det!
Eliteroerne hadde størst pupiller
18 roere ble testet i laboratoriet: ni fra det norske landslaget og ni fra lavere nivå. Samtlige fikk på seg briller som måler både pupillstørrelse og blunking. De brukte romaskin med instruks om å følge bestemte hastigheter. Foran seg hadde de en skjerm som fortalte dem hvor fort de rodde.
– Det er ikke så lett å måle hjerneaktivitet når en person er fysisk aktiv, men øyet kan gi oss noen hint, sier Herrebrøden.
For eksempel kan økning i pupillstørrelsen fortelle hvor mye kognitiv kapasitet som er i sving. Mer spesifikt kan den si noe om hvor intensivt vi bruker oppmerksomheten vår.
– Da vi sammenlignet eliten med de på lavere nivå, så vi at økning i pupillstørrelse var betydelig større hos eliten. Det var overraskende.
Hodet er ikke stille
Pupillstørrelsen hos mennesker kan variere mellom rundt 1,5 og 8 millimeter. Økt pupillstørrelse kan tyde på økt aktivitet i hjernebarken, storehjernens ytre lag. Her foregår det mye tenkning, tolkning av sanseinntrykk, planlegging og gjennomføring av sammensatte handlinger.
Herrebrøden har selv spilt volleyball på elitenivå.
– Når vi gjør noe vi kan godt, og det går veldig bra, kan det føles som om hodet er helt stille. At alt bare flyter. Men i min doktorgrad fikk jeg se noen av verdens beste utøvere mens de utførte velkjente bevegelser, og de så ut til å bruke intensiv oppmerksomhet i minst like stor grad som roerne på lavere nivåer.
Vi misforstår vår egen hjerne
– Bruker vi altså hjernen uten at vi merker det selv?
– Det kan skje! Noen ganger kan vi bli helt oppslukt av det vi driver med og bruke mye mental innsats uten at det føles strevsomt. Kanskje det til og med føles lett og bra, selv om vi yter høy mental innsats. Dette kalles gjerne for «flyt», og det kommer som regel når vi blir utfordret innenfor kapasiteten av det vi kan klare.
Men det kan også være motsatt, ifølge Herrebrøden. Det så forskere i en studie av bilspill, der deltakerne selv mente at de var svært kognitivt aktivert mens fysiologiske målinger tilsa at de ikke var det.
Matematikk forandret ro-teknikken
Under noen av forsøkene ønsket Herrebrøden å utfordre roerne mentalt. Mens de rodde, fikk de derfor matteoppgaver gjennom høyttaleranlegget, for eksempel 36+3 og 15x16. De fikk ti sekunder til å svare.
– Vi så at pupillene ofte ble større ved matteoppgaver, noe vi også vet fra annen forskning. I vår studie så vi dessuten at oppgavene gikk ut over ro-prestasjonene, forteller forskeren.
Mens roerne løste oppgavene, ble farten mer variabel og taklengdene på romaskinen ble kortere, ifølge Herrebrøden.
– Vi tror dette skjedde fordi det krever oppmerksomhet å gjøre ting bra. Hjernen din prøver bare å sørge for at du overlever i situasjonen. Merker den at det blir mye, prøver den å finne snarveier. For roerne betydde dette redusert evne til å ta de lange, flotte takene med presis fartskontroll. God roing kan ha blitt nedprioritert for å frigjøre kapasitet til mattestykkene.
Uten å blunke
Herrebrøden studerte også blunkingen til roerne.
– Når de bare rodde, blunket de lite. Noen kunne ro i hele tre minutter uten å blunke! Det tolker vi som at de er veldig oppmerksomme på det de driver med og på skjermen som viser hastighet.
Produsentene av kortfilmen «Blink of an eye» fant i 2013 det samme da de filmet alpinisten Aksel Lund Svindal. Han kjørte i to minutter – helt til bunnen av bakken – uten et eneste blunk. Det vanlige er å blunke omtrent hvert tredje sekund.
Når roerne måtte løse matteoppgaver, blunket de hyppigere.
– En mulig forklaring er at roerne da måtte stenge litt av verden ute og konsentrere seg om det som skjedde inni hodet. En måte å klare det på er å lukke øynene gjennom å blunke litt oftere.
Ubesvarte spørsmål
Det er fortsatt mange spørsmål om hva som skjer inni mennesker når de presterer i idrett på elitenivå.
– Det er mye vi ikke vet. Men det er gøy å se hvordan vi våkner til live når vi driver med idrett. Pulsen øker, pupillene blir større. Vi er ikke helt den samme som når vi sitter i sofaen og trykker på fjernkontrollen.
Gjennom samtaler med roerne, kom det fram at det å ro på toppidrettsnivå er en mye rikere opplevelse enn det kan se ut til: De kunne bruke flere minutter på å greie ut om hvordan de tenker og handler under et løp.
– Det er kanskje som når en vinkjenner merker nyanser i vinen: Når du fordyper deg i noe, får du en rikere opplevelse, sier Herrebrøden.
Han vet ikke om det er dette som forklarer eliteroernes store pupiller.
– Men min beste forklaring er at de prosesserer noe informasjon mens de ror, og at dette hjelper dem med å prestere. Denne prosesseringen er de kanskje såpass vant til at de ikke opplever den som strevsom eller spesielt krevende.
Referanser
Henrik Herrebrøden, Thomas Espeseth og Laura Bishop (2023): «Mental Effort in Elite and Nonelite Rowers»
Henrik Herrebrøden, Alexander Refsum Jensenius, Thomas Espeseth, Laura Bishop, Jonna Katariina Vuoskoski (2023): «Cognitive load causes kinematic changes in both elite and non-elite rowers»