Ærverdig og kampglad – Morgenbladet gjennom 200 år

Ett år senere så masteroppgaven «Andre og høiere verdier». Morgenbladets litteraturkritikk 1920–1985 dagens lys. I dette innlegget sammenfatter Lindsjørn og Ramse sine funn og erfaringer i anledning 200-årsfeiringen.

I år fyller Morgenbladet to hundre år, noe som blant annet markeres med en ny artikkelserie i avisen. «Debattene som formet Norge» søker å belyse hvorvidt historiske stridsspørsmål innen kultur og politikk fortsatt har aktualitet i dag. Ikke overraskende er det konflikten mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven i 1830-årene som får åpne ballet. Men dette er ikke den eneste gangen avisen har fungert som talerør for kulturelle kranglefanter. Tvert imot.

Flere pressehistorier har fremstilt Morgenbladet som bråkmaker langt utover på 1900-tallet, selv om avisen etter hvert mistet mye av sin posisjon og snart ble en reaksjonær motkultur til den rådende offentligheten. I vårt arbeid «Andre og høiere verdier» (2018) ønsket vi nettopp å undersøke avisens posisjon i flere kjente kulturkamper – «En skitten strøm» (1931), «Tungetaledebatten» (1954) og «Bazarovs barn» (1983) – for å diskutere hvorvidt avisens konservative holdning også nedfelte seg i litteraturkritikken.

Og ganske riktig: Ser man utelukkende på disse debattene, sitter man igjen med et inntrykk av at Morgenbladet i det forrige århundre for det meste besto av kampglade bidragsytere med en hang til å vurdere litteratur på et verdikonservativt grunnlag. Vi ville derfor ikke bare se på de «kanoniserte» debattene, men også på det gjengse anmelderiet i avisen. Følgelig leste vi omtrent ni hundre omtaler som sto på trykk i Morgenbladet fra 1920 til 1985. Da fant vi at bildet var mer sammensatt enn vi hadde trodd.

Å finne alle anmeldelsene vi skulle analysere, var imidlertid lettere sagt enn gjort. Kun halvparten av avisene vi skulle bruke var tilgjengelige i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv. Vi måtte derfor lese flere årganger på mikrofilm, der leservennligheten ikke akkurat kan sies å være førsteklasses; bildene var mørke og utydelige, for ikke å snakke om at de gjerne var skjeve, eller rett og slett opp ned.

Det var en ganske annen opplevelse å komme til Morgenbladets kontorer, hvor vi fikk lese de fysiske originalene. Der er avisene systematisert og innbundet i store permer, og det var unektelig en egen følelse å bla i de gulnede og porøse sidene. Det var i det hele tatt ærefullt å skrive en masteroppgave der vi måtte grave frem materialet og ikke bare plukke ned en bok fra bokhylla, og etter hvert ble vi til og med ganske drevne på å operere mikrofilmleserne.

Da vi kom i gang med selve lesingen, oppdaget vi raskt at Morgenbladet omtalte mye forskjellig litteratur. I 1920 anmeldte de for eksempel alt fra barneboka Jomfru Snurp til de svært så interessante sakprosautgivelsene Om veir og vind i Trondhjem 1920 og Ættebok for sau. Anmeldelsene av de skjønnlitterære bøkene bød også på noen fornøyelige lesninger, og flere av utgivelsene er nok heller ukjente i dag. Hvor ble det for eksempel av Mattis Hanssons roman Systrarna Brink, som anmelderen tross alt mente hadde en «egen trohjertet tone som ofte virker nydelig»?

Eksempelet viser for øvrig hva kritikerne gjerne la vekt på og hvor upresist de kunne ordlegge seg i anmeldelsene. Målet for undersøkelsen vår var å påvise hvordan anmelderkorpset bedømte den litterære kvaliteten i bøkene, og vi antok at de gjennomgående skulle gjøre vurderinger på et moralsk og politisk grunnlag i tråd med Morgenbladets øvrige profil. Det gjorde de da vitterlig også. Men vi fant likevel at anmelderne overveiende vektla andre aspekter ved bøkene de omtalte.

Litteraturkritikken i Morgenbladet viste seg å være mindre politisert enn vi hadde sett for oss.

I barnebokomtalene så vi for eksempel at de var mest opptatt av hvordan bøkene kunne engasjere leseren på et følelsesmessig plan, mens de hovedsakelig trakk frem rent litterære kvaliteter ved de skjønnlitterære bøkene for voksne. I anmeldelsene av sakprosautgivelsene var det snarere bøkenes kunnskapsformidling som overbeviste kritikerne. Litteraturkritikken i Morgenbladet viste seg med andre ord å være mindre politisert enn vi hadde sett for oss. Dette hang nok imidlertid sammen med at avisen jevnt over anmeldte bøker som ikke var eksplisitt politiske.

Høyrevridningen ga seg riktignok ofte til uttrykk likevel. Vi fant for eksempel at bøker skrevet av uttalt venstreradikale gjerne fikk hardere medfart selv om utgivelsene ikke nødvendigvis hadde et agiterende innhold. Det var anmeldernes forakt for kommunismen som tydeligst avslørte at litteraturkritikken i perioden vi undersøkte de facto var farget av avisens ideologi. Den innbitte motstanden mot samnorsken (og forkjærlighet for riksmålet) var en av kritikernes andre kjepphester. Vi så i alle fall gjentatte ganger at bøker som var «holdt i godt riksmål» ble omtalt i langt mer positive ordelag enn bøker skrevet på samnorsk, som «skurret stygt i ørene på riksmålsfolk».

I forlengelse av journalistenes anti-kommunistiske holdning kunne vi dessuten spore en avvisning av materialismen som sådan. Troen på åndelighet og kristen humanisme sto sterkt i litteraturkritikken i avisen gjennom hele perioden vi undersøkte. Denne orienteringen har gitt seg utslag på forskjellige måter: I 1920- og 1930-årene understreket anmelderne gjerne forfatternes evner til å formidle «religiøse følelser» på en ektefølt måte; på 1950- og 1960-tallet etterlyste de en mer imøtekommende litteratur enn den «utilgjengelige» modernistiske diktningen, mens 1970- og 1980-årene var preget av ønsket om sjelelig innhold i en markedsorientert tid.

I dag er Morgenbladet en ganske annen avis enn den vi leste under arbeidet med masteroppgaven. Men noe er heldigvis fortsatt ved det gamle: Avisen avser stadig spalteplass til litteraturanmeldelser og kulturdebatter i et ellers tabloid medielandskap.

Maria Kvile Lindsjørn & Andrea Berberg Ramse