Isolasjonens fuglesang

Den fragmenterte romanen følger to historier. I år 2147 blir vi presentert for Persiles, som nesten utelukkende refereres til som «mannen», en innbygger i Montifringilla på planeten Sedes, eller Heim, en planet kolonisert av mennesker. Her domineres tilværelsen av en mangel på fruktbar jord og av et turbulent klima, som gjør livet til en kamp for etterkommerne av den såkalte «UR-ekspedisjonen», som først brakte forskere til planeten. De trettitre innbyggerne strever med å overleve, og med å holde folketallet oppe. Dette kompliseres videre når nye mennesker ankommer fra Jorden, og den eksisterende kolonien må velge om den skal sameksistere med de fremmede og teknologisk overlegene nykommerne, eller om de skal isolere seg og vokte over sitt eget miljø og sin egen overlevelse. Parallelt med fortellingen om Persiles får vi innblikk i Montifringillas fortid, fra år 2048, gjennom historien om Heidrun og hennes datter. Heidrun reflekterer over hva det vil si å skape et nytt liv og en ny sjanse for den følgende generasjonen, hva det vil si å forlate det gamle, og om det å begynne på nytt betyr at man bør legge det forgangne bak seg og prøve å glemme hva som var.

            Det Skåden gjør aller best er å beskrive det ensomme og ensformige livet til innbyggerne i den isolerte kolonien. De sentrale karakterene beskrives ofte kun ved samfunnsroller eller kjønn; Persiles refereres nesten utelukkende til som «mannen», og flere av bokas sentrale personer blir aldri navngitt. Resultatet er en tydelig fremmedgjøring av en gruppe mennesker som allerede er frarøvet menneskelige karakteristika i sin kultur og valgfrihet. Heims naturlige støy gjør befolkningen avhengig av å kommunisere via skrift, og deres mangel på egne historiske kilder bidrar kraftig til den følelsen av isolasjon som ligger til grunn for historien. Når de fremmede menneskene ankommer Heim, har leseren allerede en veletablert forståelse av naiviteten og skepsisen Montifringillas innbyggere uttrykker i møte med en ny sivilisasjon. Hvordan kan en person uten følelse av egen fortid bedømme risikoen eller det positive potensialet ved en slik interaksjon?

            Når dette er sagt, kan Fugl by på utfordringer for lesere av tradisjonell science fiction; dette er en kontemplativ roman. Persiles og Heidruns refleksjoner og dagligdagse beskjeftigelser tar betydelig mer plass enn plotdrivende hendelser, og forholdet mellom narrativ utvikling og verdensbygging lener kraftig mot sistnevnte. De to hovedhistoriene fragmenteres av innskudd av diverse «loggfragmenter», og boka kan oppleves noe handlingsfattig. Selv om mangelen på tradisjonell historiebygning bidrar til å underbygge den isolerte, melankolske stemningen, virker det som om det ligger en del uforløst potensial i møtet mellom de ensomme kolonistene og de nye menneskene. Som leser kan man spørre seg om denne historien burde vært litt mer utviklet slik at vi kunne etablert en bedre forståelse for andre sentrale personer enn Persiles, når fortellingen belyser flere viktige preg ved menneskeheten. Dette involverende utgangspunktet hadde muligens vært tjent med å være lenger enn 124 sider, som kunne bidratt til å beholde forholdet mellom isolasjon og handling, samtidig som sistnevnte kunne utvikles mer.

            I det hele er Fugl allikevel en tilfredsstillende leseopplevelse. De eksistensielle spørsmålene som ligger til grunn for fortellingen om menneskers liv i isolasjon på en planet fremmed fra deres egen, resonnerer med vår samtids spørsmål om mulige løsninger på klimakrisen. Boka er lettlest, samtidig som dens dybde er ytterst tankevekkende, og lesere som lokkes av historier om isolasjon, melankolsk stillhet og fremmedgjøring, har her en godt gjennomført roman.

Tilbake til hovedsiden